Suicide Bombers
Oslo, Gamla
23/9-2016

I forbindelse med lanseringa av første singel fra Suicide Bombers’ kommende album har kvartetten lagt ut på en liten turne, og nå er det Oslo som får oppleve bandets eneste hjemmekonsert i år. Lite er musikalsk og showmessig nytt siden bandet sist sto på samme scene, men med ny trommis, Lyle Starr, på laget, er det likevel en viss spenning knytta til kvelden.

Det er med «High On Explosives» gutta åpner showet, og det er litt uryddig innledningsvis. Det roter seg skikkelig til med «Electric Fire», der et eller annet som ligger på boks blander seg inn og lager kaos i lydbildet. Dermed ramler det helt fra hverandre en liten stund. «iKill (Suicide Romeo)» fungerer riktignok mellom de mer kaotiske åpningsnumrene, men innledningsvis er altså ikke Suicide Bombers i sitt ess.

Det er godt driv i «Let’s Rock’n Roll», og nå begynner det å ta seg opp for bandet, som i tillegg til å levere god musikk med røttene i den hardere siden ved åttitallets Hollywood, byr på ei fullkommen visuell pakke. Disse gutta kler seg som rockestjerner, og Chris Damien Doll i front legger sjela i nettopp å være rockestjerne.

Det skal sies at Dolls mellomsnakk kan bli i meste og platteste laget, og reklamesnuttene som spilles av mellom enkelte låter er et element som fort ble oppbrukt. Musikalsk sparker gutta uansett godt i fra seg bare innkjøringsproblemene er rydda av veien, og låter som «X.I. Thing» og «Planets Collide» gjør seg bra.

Gitarist Lazy Leather gjør gode soloer, og man merker seg spesielt arbeidet i «Cindy», mens rytmeseksjonen bestående av C. Slim og ferskingen Lyle Starr fungerer bra. Når gjengen så drar frem virkelig sterke låter som «Easy Access», og ikke minst den fenomenale «Napalm Heart», er Suicide Bombers så fornøyelig som det kan få blitt.

Som Doll understreker er ikke Suicide Bombers et band som drar ut i balladeland, men når det til en viss grad roes ned med «Smoke & Mirrors» leverer bandet en av sine absolutt beste låter.

«Ready For Tonight» er den rykende ferske singelen, og her viser orkesteret seg fra en veldig melodisk side, samtidig som det er riffbasert, midtempo og veldig Suicide Bombers. Dette i litt kontrast til den kjappere og mer hardtslående «Princess Socialite» som følger.

Avslutter kvelden gjør den solide «Bladerunner (Tokyo Nights)», og dermed går Suicide Bombers ut på sitt beste. På sitt beste har da også bandet tidvis vært i kveld, og når alt fungerer for Suicide Bombers er det et godt og underholdende liveband.

Jan Dahle