På stedet hvil

operation-mindcrime_resurrection
Operation: Mindcrime «Resurrection»
Frontiers
3

Tidligere Queensrÿche-vokalist Geoff Tate leverer med sitt Operation: Mindcrime nå del to av en planlagt trilogi, og dermed er «Resurrection» som en direkte oppfølger til fjorårets «The Key» å regne. Nevnte album var en ørliten opptur etter lang tørketid for Tate, og da er spørsmålet om «Resurrection» klarer å dra mannen enda nærmere gammel storhet.

Det er ikke før i spor fem Operation: Mindcrime kommer frem til første fullverdige låt, og før dette er det intro og snutter som er både instrumentale og vokalbaserte som innleder «Resurrection». Med en slik oppbygging skjønner man at Tate og gutta ønsker å kreere noe storslagent, men det viser seg dessverre allerede innledningsvis at Kelly Grays produksjon har svakheter.

«Left For Dead» har definitivt sine gode sider, der et keyboardteppe er med på å skape dramatikken, og Grays sologitar også passer godt inn. Det er likevel opplagt at et bedre lydbilde kunne løfta låta enda mer. Samtidig viser det seg dessverre også at låtmaterialet utover på plata ikke opprettholder standarden.

Den bassdrevne «Healing My Wounds», med medkomponist Mark Daly som gjestevokalist, fungerer riktignok på sitt vis, og når vi først er inne på gjestestemmer må «Taking On The World» nevnes. Her bidrar både Blaze Bayley og Tim «Ripper» Owens i ei rocka låt, der David Ellefson og Brian Tichy står for rytmearbeidet. Dette blir helt greit, og her er det også litt mer driv enn på det meste av «Resurrection» ellers.

Det er riktignok litt tempo innledningsvis i «A Smear Campaign», men denne faller inn i det småkjedelige når det er tid for versene. Den påfølgende «Which Side You’re On» blir på sin side bare uryddig og uten retning, mens «Into The Hands Of The World» bare er dårlig.

Ei låt som den delvis akustiske «The Fight» faller igjennom, og vitner lite om storhetstidens ballader. «Invincible» blir på sin måte stillestående og langdryg, til tross for at det underveis i de sju minuttene den varer skjer ting i musikken. Dermed blir dette nok et tilfelle av at det virker som om gutta prøver på mer enn de får til, og da kan vi vel nok en gang stille spørsmål ved om Gray er den riktige produsenten for denne typen musikk.

Det avslutter uansett helt greit med «Live From My Machine», og etter i overkant av en time har du da hørt et par gode låter, noe direkte svakt, og mye middelmådig. Det blir med «Resurrection» som med «The Key», at du blir veldig fort ferdig med plata. Deretter plukker du eventuelt frem albumet som har gitt dette prosjektet sitt navn, for å høre hvor mye bedre alt var før.

Jan Dahle

På stedet hvil