En ujevn periode

david-bowie_who-can-i-be-now-1974-1976
David Bowie «Who Can I Be Now? (1974-1976)»
Parlophone
4

Vi har kommet frem til boks nummer to i serien som presenterer David Bowies karriere kronologisk, og denne gangen er det en periode med kun tre studioalbum som står på agendaen. Med en del livemateriale, et tidligere uutgitt album, og igjen en samling med singellåter, blir det likevel en innholdsrik boks. Det hele kan kjøpes enten på vinyl (13 LP-er) eller CD (12 disker), og vedlagt ligger også ei bok med litt historikk og bilder fra perioden rundt platene.

david-bowie_diamond-dogs

Året er 1974, og etter introen «Future Legend» åpner «Diamond Dogs» seriøst med tittelsporet, og her byr David på rock’n roll med gitarer og piano. Veien er på mange måter ikke lang til The Rolling Stones, men så understreka da også David sine inspirasjoner fra den kanten ved å covre «Let’s Spend The Night Together» på «Aladdin Sane» i 1973.

To deler «Sweet Thing» lager sandwich med «Candidate», og brødet består av god melodiføring med et pianobasert bakteppe, mens pålegget er mer rocka og med saksofon som krydder. Det hele danner en liten suite, som fungerer greit, uten å være Bowie i nærheten av sitt beste. Når den streite rockeren «Rebel Rebel» avslutter den første LP-siden er derimot Bowie på sitt ypperste, og produksjonsmessig sitter det nå også bedre enn på platas foregående spor.

Gitarer, piano og saksofon kombineres igjen i den gode «Rock’n Roll With Me», mens orgelet setter sitt preg på «We Are The Dead». Samtidig lar Bowie seg inspirere av George Orwell, hvilket tydeliggjøres med titlene «1984» og «Big Brother». I førstnevnte er det elementer som peker i retning av disco-bølgen som er på gang, og resultatet er blant skivas sterkeste spor.

Den noe meningsløse «Chant Of The Ever Circling Skeletal Family» avslutter ei ujevn skive, som er et stykke unna Bowie i sin beste form.

david-bowie_david-live-original david-bowie_david-live-2005-version

«David Live» er innspilt i Tower Theatre i utkanten av Philadelphia i juli 1974, og var den første liveskiva som ble sluppet med Bowie. I «Who Can I Be Now? (1974-1976)» får vi to versjoner av albumet, der det er funnet plass til både den originale 1974-miksen, og den utvida 2005-versjonen. Sistnevnte er remiksa, og presenterer konserten i sin helhet. Dermed blir det denne utgava man foretrekker.

Store deler av «Diamond Dogs» inngår i setlista, og det åpner da også med «1984» og «Rebel Rebel», og dette materialet fungerer godt i konsertsammenheng. Blant musikerne finner vi nå Herbie Flowers og Tony Newman, som begge har fulgt med fra «Diamond Dogs», David Sanborn på blant annet saksofon, og ikke minst Earl Slick på gitar og Michael Kamen på tangenter.

Resultatet er et solid livealbum, som blant annet byr på gode versjoner av «Moonage Daydream», «Changes», «Suffragette City», «All The Young Dudes», «Space Oddity» og «The Jean Genie». Når «Diamond Dogs»-materialet også låter bedre enn i studioversjonene løftes dette stoffet, og coveren av Eddie Floyds «Knock On Wood» er et godt tilskudd til showet, der blåserne setter sitt preg på soundet.

Når «Rock’n Roll Suicide» avslutter plata har vi fått et godt innblikk i et tidvis rocka show – der arrangementene kan variere mye fra studioversjonene – og med det hva David Bowie presenterte sitt publikum i 1974.

david-bowie_the-gouster

Det første forsøket på å følge opp «Diamond Dogs» ble i første omgang skrinlagt, men her er opptakene satt sammen til «The Gouster». Etter at David selv hadde produsert «Diamond Dogs» er Tony Visconti nå tilbake på alle fronter, og hans første fullverdige produsentbidrag etter tilbakekomsten er sju låter som nå altså presenteres for første gang i sin opprinnelige form og rekkefølge.

Alle låtene har på en eller annen måte blitt gitt ut tidligere, enten som singler, bonusspor, eller som omarbeida versjoner på «Young Americans». Det kommende tittelsporet er for øvrig samme versjon som ble utgitt på «Young Americans». Verdt å merke seg er det for øvrig også at det er under disse innspillingene gitarist Carlos Alomar gjør sin David Bowie-debut.

Det er «John, I’m Only Dancing (Again)» som er først ut, og dette er en funky bearbeidelse av «John, I’m Only Dancing», som gir mer liv til låta. «Somebody Up There Likes Me», «Can You Hear Me» og «Right» kommer her i tidligere uutgitte alternative versjoner til de man finner på «Young Americans», og er sånn sett av interesse for fansen, og så kan man selvfølgelig diskutere hvilke versjoner man foretrekker.

«It’s Gonna Be Me» og «Who Can I Be Now?» ble i sin tid brukt som CD-bonus på «Young Americans». Førstnevnte er ei rolig låt, med soul-prega koringer, og også sistnevnte har et soul-element, som er med på å understreke retningen Bowie gikk i på denne tiden.

david-bowie_young-americans

Når David endelig har fått orden på alle elementer ved «Young Americans»-albumet er det tittelkuttet som klokelig nok åpner plata. Dette gode sporet er, sammen med den herlig funky og catchy «Fame», det mest minneverdige ved skiva. Beatles-referansene i tittelsporet er klare som dagen, og samtidig gjester John Lennon både på den ikke imponerende coveren av The Beatles’ «Across The Universe» og nevnte «Fame».

«Win» er en grei ballade, mens «Fascination» låner en del fra funk. Bruken av elementer fra funk og soul gir plata et «sort» preg, og hvor vellykka det er kan nok debatteres. Man kan vel egentlig trygt å slå fast at Bowie ikke er inne i sin beste periode her. Det skal likevel sies at ei låt som «Right» gjør seg ganske godt, med sin dansbare tilnærming.

Saksofonen dominerer «Somebody Up There Likes Me», og det blir litt masete. «Can You Hear Me» blir på sin side helt grei, og konklusjonen er at «Young Americans» virkelig er ujevn.

david-bowie_station-to-station david-bowie_station-to-station-2010-version

Det ti minutter lange tittelsporet åpner «Station To Station», og når låta kommer i gang etter to minutters oppbygging er det en groovy sak som åpenbarer seg. Når Bowie selv kommer inn er det fengslende melodibruk, samtidig som det er så forskjellige musikalske partier at dette blir som en litt småproga utgave av briten. Med Harry Maslin i produsentstolen fungerer også det lydmessige, og resultatet er en fenomenal Bowie.

Singelen «Golden Years» viderefører de funka elementene fra «Young Americans» på godt vis, mens «Word On A Wing» er ei fin poplåt, der Roy Bittans piano er dominerende. Vi snakker virkelig om en opptur etter et par svakere skiver, men så ble da også fire av skivas seks låter sluppet som singler.

I «TVC 15» rockes det opp med gitarer, men også dette er et spor der Bittan setter sitt preg, og samtidig bygges lydveggen opp med saksofon. «Stay» byr på rocka gitarer, congas, og et funka uttrykk, i ei låt som umulig kunne feile på dansegulvene på datidens diskotek. Her byr Bowie rett og slett på et driv som gjør det umulig å sitte stille.

En cover av Johnny Mathis’ «Wild Is The Wind» roer det ned avslutningsvis, og med det har David Bowie levert et av sine beste album. «Station To Station» kommer for øvrig i to versjoner her, hvilket vil si at også Maslins remiks fra 2010 er inkludert.

david-bowie_live-nassau-colisium-76

Da «Station To Station» ble sluppet i deluxe-utgave i 2010 ble «Live Nassau Coliseum ’76» henta frem fra arkivet, og her får vi Bowies komplette konsert fra Uniondale i mars 1976. Det åpner med «Station To Station», og gitarene er i førersetet, samtidig som trommis Dennis Davis er heftig på basstrommene. Dette fører til et relativt hardt rockeuttrykk.

Det hardtslående fortsetter med «Suffragette City», før funken overtar i form av en ypperlig «Fame». Nok en gang viser Bowie med band seg å fungere særdeles godt live, og dette opptaket klarer virkelig å formidle hvor heftig gutta låt den gang. Dette mye takket være spillerommet Carlos Alomar og Stacey Heydon får på gitarene, samtidig som rytmeseksjonen virkelig sparker godt fra seg.

Igjen har David også satt sammen et godt program, der gamle favoritter som «Life On Mars?», «Changes» og «Rebel Rebel» kombineres med nyvinninger som «Stay» og «TVC 15», og det hele brytes opp med Velvet Undergrounds «Waiting For The Man». Avsluttes gjøres det med en bra versjon av «The Jean Genie», og med det er nok en god livedokumentasjon i havn.

david-bowie_recall-2

I likhet med den forrige boksen byr også «Who Can I Be Now? (1974-1976)» på en ny samling singellåter. Her er alle de 13 spora alternative eller nedklipte versjoner av albumlåter, så sånn sett blir dette mest for komplettister og nerder. Blant låtene er «Rebel Rebel», «Young Americans», «Fame» og «John, I’m Only Dancing (Again)», så disken fungerer på sin måte som ei hitsamling.

Det er utvilsomt mye godt stoff i «Who Can I Be Now? (1974-1976)», men det er ikke til å komme utenom at vi snakker om en ujevn periode for David Bowie, men liveplatene og ikke minst «Station To Station» gjør at det er ting å glede seg stort over også i denne siste tiden før mannen setter kursen mot Berlin.

Jan Dahle

En ujevn periode