Krever litt av lytteren

marillion_f-e-a-r
Marillion «F.E.A.R.»
e-a-r
4-hoyttalere

Tittelen står for «Fuck Everyone And Run», men det betyr ikke at Marillion byr på nevneverdig aggresjon eller tempo. «F.E.A.R.» er derimot mye neddempa i løpet av sine seks låter – som er delt opp i til sammen 17 spor på CD-en – og med «El Dorado» innledningsvis begynner det veldig stillferdig.

Det bygger seg opp med trommer og resten av bandet med fin melodibruk i komposisjonens andre del, og det hele har et småsvevende uttrykk. Det blir også plass til fine gitarpartier fra Steve Rothery, samtidig som det lange musikkstykket krever tålmodighet fra lytteren.

Også «Living In Fear» – en av tre låter som ikke er oppdelt i flere spor – åpner rolig, men her er det også noen mer rocka partier. Sånn sett skjer det hele tiden noe i musikken, og dette er ei god låt, som er noe mer umiddelbar enn mye av plata ellers.

Trommis Ian Mosley kommer mer i fokus i deler av «The Leavers», men også her skal det varieres med blant annet helt neddempa partier med kun svak instrumentering bak Steve Hogarths stemme. I underdelen «The Jumble Of Days» slipper Rothery igjen til med et fint soloparti, og nok en gang snakker vi altså om en komposisjon som byr på fin allsidighet

I det helt nakne pianopartiet som innleder «White Paper» får Hogarth satt sterkt preg med sin følsomme stemmebruk, og mannen opprettholder standarden etter hvert som låta bygger seg opp. Dette er flott, men samtidig trenger dette materialet altså tid på å feste seg.

Melodibruken er god også i «The New Kings», og som «F.E.A.R.» ellers er det ingen tvil om at dette er Marillion. Instrumentalpartiene er mange og varierte, og gir dermed lytteren mye å jobbe med. De 68 minuttene med «F.E.A.R.» avsluttes med den korte og neddempa «Tomorrow’s New Country», og med det har Marillion levert ei skive for menigheten.

Jan Dahle

Advertisements
Krever litt av lytteren