Jon Lords Deep Purple-farvel

deep-purple_live-at-the-nec
Deep Purple «Live At The NEC»
Eagle Vision
4

I august 2001 fikk vi oppleve et Deep Purple i Drøbak der Don Airey gjorde sin andre konsert med bandet, men dette var ment å være en midlertidig løsning i påvente av Jon Lords kneoperasjon. Ett år senere hadde Lord sagt permanent takk for seg, og en avskjedsturne ble satt opp i september 2002. «Live At The NEC» er innspilt på nettopp denne turneen, og tidligere har opptaket kun vært tilgjengelig i DVD-boksen «Around The World Live».

Konserten åpner med «Fireball», og det er fremtidens Deep Purple som er på scena innledningsvis. Det vil si at Don Airey trakterer tangentene, og samtidig skal det påpekes at denne besetningen fortsatt er gjeldende, og med det den absolutt lengstlevende besetningen i Deep Purples historie.

Det fortsetter med solid materiale som «Woman From Tokyo», «Mary Long» – som var et overraskende tilskudd til setlista da den ble plukka frem – og «Vavoom: Ted The Mechanic». Airey er god på pianoet i førstnevnte, og fremførelsene er upåklagelige, der vi altså får en kombinasjon av det gamle og opplagte, det litt obskure, og det ferskere stoffet.

Airey kommer i fokus nå han innleder «Lazy», og sammen med Steve Morse understreker han at de to ferskeste medlemmene tilfører bandet både noe godt og noe annerledes. Sistnevnte får da også vist seg godt frem i «The Well-Dressed Guitar». Ian Gillan krydrer på sin side med congas, munnspill, og tvilsom garderobe.

Bildeproduksjonen er ikke helt ideell, og det hemmer utgivelsen noe. Lydmessig fungerer det derimot veldig bra, og konserten er definitivt god, så du klarer å leve med det visuelle når du får godbiter som en flott «When A Blind Man Cries» og «Space Truckin'».

Etter Aireys solospott blir scena mørklagt, og plutselig dras den fenomenale «Perfect Strangers» i gang av Jon Lord. «Speed King» gir herrene Lord og Morse en mulighet til å soloduellere litt, før det etter Ian Paices trommesolo etter hvert drar over i rock’n roll-jam.

Jamming på rockeriff i Steves solospott leder som vanlig til det mest klassiske av all riff, «Smoke On The Water», så det meste er som man forventer med en Deep Purple-konsert. Nå befinner også både Lord og Airey seg bak orglene, så bandet er nå en sekstett.

Med troikaen «Hush», «Speed King» og «Highway Star» avsluttes konserten, og med det er det også farvel til Jon Lord i Deep Purple-sammenheng. Sånn sett er utgivelsen verdt sin historiske vekt i gull, og orgelkjempen gikk med dette ut på solid vis.

Som bonus er det lagt på et 25 minutter langt intervju med Glover og Gillan, men dette er likevel en DVD-utgivelse du ikke trenger hvis du har «Around The World Live».

Jan Dahle

Jon Lords Deep Purple-farvel