Tatoveringer og tequila i alle varianter

motley-crue-vince_srf-2005-4

I 2010 benytta Vince Neil litt fritid fra Mötley Crüe til å slippe både bok og album med tittelen «Tattoos & Tequila», og i den anledning hadde undertegnede en samtale med mannen. Med det kan jeg også by på et eksempel på et intervjuobjekt som på mange måter virker totalt uinteressert både i musikk og egen karriere. Intervjuet presenteres her slik det sto på trykk i Scream Magazine #147 i juni 2010, hvilket vil si i en ganske så redigert utgave for å gi det sammenheng og en viss mening.

Vince Neil skulle være kjent for de fleste som Mötley Crües vokalist gjennom mer eller mindre de siste 30 åra, men mannen har også en liten solokarriere på samvittigheten. Det hele begynte da Vince og resten av Mötley Crüe gikk hver sine veier i 1992, og ganske kjapt slapp Neil den gang «Exposed». Før mannen så rakk å gjenforenes med gamlebandet ble det tid til å gjøre den litt mer alternativt låtende «Carved In Stone» i 1995.

I 1997 var vokalisten tilbake i Mötley Crüe for «Generation Swine», og selv om bandet har vært av og på siden den gang har Vince Neil aldri gjort noe seriøst forsøk på å få solokarriera på fote igjen. Dette gjør han derimot noe med nå når «Tattoos & Tequila» slippes på markedet, og selv om vi her snakker om en utgivelse som i hovedsak består av coverlåter vil ikke Vince betrakte skiva som et hobbyprosjekt.

– Nei, dette er den plata jeg ville gjøre nå, og sånn sett er det ikke riktig å kalle den et hobbyprosjekt.

Blant skivas låter finner vi et par gjengangere hva band angår, og både Sex Pistols og Sweet er i så måte band Vince har covra tidligere. Når undertegnede nevner dette henger derimot ikke vokalisten med i det hele tatt.

– Jeg har ikke gjort Sweet tidligere.

Jo, «Set Me Free».

– Ja, det stemmer, kommer det etter en liten tenkepause fra Neil. Det var på «Carved In Stone»? Eller var det på den andre skiva?

Det virker nå i det hele tatt ikke som om Vince er på nett. Det virker faktisk ikke engang som om han husker at hans første soloplate het «Exposed» – da denne skribenten må gjenta tittelen flere ganger før det går opp et lys for ham – og at den altså hadde en innspilling av «Set Me Free». Dette får undertegnede etter hvert forklart Neil, og da trekker han frem sitt forhold til Sweet.

– «Desolation Boulevard» var en av mine favorittplater, og både «Set Me Free», og «AC/DC» – som jeg har gjort nå – er tatt fra den plata. «Set Me Free» var uansett bare ei bonuslåt den gang.

motley-crue-vince_srf-2005-2

Også her kan man påpeke at Vince ikke følger med i timen, da «Set Me Free» ikke på noen måte fremstår som ei bonuslåt med sin plassering midt på albumet. Det er mulig mannen forveksler Sweet-coveren med de faktiske bonuslåtene og b-sidene fra den gang som var covere av Ramones og Rod Stewart, men det er vel ikke helt godt å si om det er situasjonen heller.

Vince fremstår foreløpig ikke som veldig snakkesalig – noe som heldigvis retter seg opp litt utover i vår samtale – eller særlig oppvakt, men man prøver da å gjøre det beste ut av situasjonen, og vi beveger oss over til den ferske platas produsenter. Med seg på produsentlaget har Vince denne gangen velkjente navn som Jack Blades og Marti Frederiksen, og disse to har jobba på hvert sitt felt.

– Marti skrev tittelsporet, og han var produsent på den og «Another Bad Day». Jack var medprodusent på det resterende materialet, og han er jo også en gammel kjenning for meg. Jeg skrev den første sololåta mi, «You’re Invited (But Your Friend Can’t Come)», med ham og Tommy Shaw. «Tattoos & Tequila» er i hovedsak spilt inn i Las Vegas, men vi gjorde også litt vokal hos Jack Blades i California, og Jack kom opp med en del riktig gode ideer hva vokalen angår. Det var en ganske enkel prosess, og det er det faste bandet mitt som spiller på den. Dette er i hovedsak folk som har vært med meg i 4-5 år, og vi har da Dana Strum på bass, Jeff Blando på gitar, og nykommeren – som har vært med meg et par år nå – Zoltan Chaney på trommer. Det er for øvrig Jeff som synger med meg på «Beer Drinkers And Hell Raisers».

Det man kan spørre seg er hvorfor det er funnet plass til to originallåter på ei coverplate, men man skal være forsiktig med å kalle «Tattoos & Tequila» for nettopp ei coverplate da hovedpersonen selv ikke liker den karakteristikken.

– Dette er ikke ei coverplate, det er rett og slett bare min plate. Dette er plata jeg ville gjøre. Vil du kalle Aerosmiths plater for coverplater, fordi de ikke skrev låtene selv?

Når Aerosmith for eksempel har spilt inn Desmond Child- eller Marti Frederiksen-låter vil jeg ikke det, da dette ikke er tidligere utgitt låter, og det er stor forskjell på rockeklassikere og nytt materiale sånn sett.

– Du kan vel si det sånn, men det hele handler bare om låter, og min plate er basert på låter. Dette er låter jeg elsker, og det er låter jeg ønsker å gjøre. Vi har her å gjøre med musikk som har fulgt meg lenge, og «He’s A Whore» var for eksempel ei låt jeg foreslo da vi skulle ha en cover til «Theatre Of Pain». Jeg kom da inn med «Smokin’ In The Boys Room» og «He’s A Whore», men gutta gikk for førstnevnte. For meg handler ikke den nye plata om musikalitet eller noe slikt, men jeg lagde derimot plata for å ha det jævla moro. Finner du ikke noe moro i denne plata så la for faen være å kjøpe den. Jeg lagde denne plata for meg og ikke for deg, poengterer en tydelig irritert Neil.

Før Vince går helt fra forstanden benytter undertegnede anledningen til å poengtere at skiva har en viss partyfølelse over seg, og med de ordene roer Neil seg igjen.

– Det var nettopp det som var meningen med plata. Dette handler om låter du enten har hørt før, eller ikke har hørt før. Jeg tør vedde på at 99 prosent av de som hører denne plata ikke har hørt «AC/DC» eller «He’s A Whore» tidligere. Hadde ikke plateselskapet gjort et stort poeng av at dette er coverlåter, hadde sikkert mange der ute ikke tenkt over det. Da The Black Crowes ga ut deres plate som var kun coverlåter, var det ingen som bemerka det.

motley-crue-vince_srf-2005-3

Det er litt uvisst hvilken The Black Crowes-skive Vince her sikter til, men vi lar den saken ligge. Vi har derimot konstatert at «Tattoos & Tequila» har et partypreg over seg, og Neil nevner et par anledninger han mener skiva er som skapt for.

– Dette er plata du kan spille før du drar ut en lørdagskveld, eller du kan sette på i bilen på vei ut på byen. Dette er den type partyplate som fungerer til slikt, men den er også ypperlig når du ligger på stranda.

Vince nevnte tidligere «Another Bad Day» – som ved siden av tittelkuttet er originalmaterialet her – og her snakker vi om ei tidligere vraka Mötley Crüe-låt.

– Det var ei låt vi gjorde for «New Tattoo», om jeg ikke husker feil. Jeg ville den gangen ha med låta på skiva, men den kom likevel ikke med. Dermed tenkte jeg at det kunne være en god ide å plukke den frem igjen til denne plata. Dette var den eneste måten låta ville bli hørt av folk på, for Mötley Crüe ville aldri kommet til å gjøre den igjen.

Alltid når en artist spiller inn coverlåter blir det en utvelgelsesprosess, men for Vince Neil var ikke dette et vanskelig prosjekt.

– Nei, for dette var låtene jeg ville gjøre. Vi spilte riktignok inn et par til, men det ble ikke plass til dem på plata.

For enkelte vil kanskje spriket i låtvalget overraske, men for Vince selv er det å mikse Creedence Clearwater Revival og Sex Pistols helt naturlig.

– Ja, for dette er musikken jeg hører på. Dette er låter som spratt ut av iPhone-en min, og de kommer fra mine favorittplater, som jeg hører mye på. Derfor betyr disse låtene mye for meg. Tar vi for eksempel Scorpions-låta så var det ei låt jeg hørte mye på da jeg bodde i en van ved huset til Tommy Lees mor rundt den tiden Mötley Crüe ble til, og også i tiden før Mötley Crüe starta opp var «Lovedrive» i plate vi hørte på hver eneste dag. «Another Piece Of Meat» er en av favorittlåtene mine fra skiva, så det var mye moro å spille den inn, samtidig som den brakte frem mange minner om meg og Tommy som cruisa rundt i vanen da vi var 17 år gamle.

Nå begynner Vince å løsne opp litt, og han forteller om flere minner låtene på «Tattoos & Tequila» dro frem.

– Alle låtene brakte frem minner. Min far var stor Creedence Clearwater Revival-fan, og jeg begynte vel å høre på Creedence da jeg var 15-16, og låta minner meg om tiden da jeg kjørte rundt i pickupen min mens jeg hørte på en åttespors kassett av «Cosmo’s Factory». Det at det ligger slike minner bak hver låt gjør dette til ei plate jeg liker å høre på.

Tittelen på Neils nye verk, «Tattoos & Tequila», er på flere måter enkel å assosiere med hovedpersonen selv. Dette passer selvfølgelig godt inn i den rockelivsstilen vi kjenner ham for, men det er også mannens foretningsområder.

– «Tattoos & Tequila» er rett og slett livet mitt. Jeg har hatt tatoveringer nesten hele livet. Når det gjelder tequila, er det ikke bare det at jeg eier et tequilaselskap, men ordet tequila beskriver også nærmest det å ha det moro. Når jeg hører ordet tequila dukker tanker om å ligge på stranda i Mexico opp i hodet mitt, og det er slike tanker jeg ønsker å gi folk. Som du sier eier jeg også to tatoveringsstudioer, og jeg driver to rock’n roll-nattklubber. Jeg er også i ferd med å åpne en meksikansk restaurant i Las Vegas Hilton.

motley-crue-vince_srf-2005-1

For ordens skyld kan vi få med at tatoveringsstudioet heter Vince Neil Ink., mens nattklubbene bærer navnet Feelgood’s Rock Bar & Grill. Begge har filialer blant annet i Las Vegas, der Vince selv har bodd de siste 15 åra. Etter navnene å bedømme legger ikke Neil akkurat skjul på sitt engasjement i stedene, men hvor involvert er han i den daglige driften?

– Jeg har folk som hjelper meg med drifta, men hver dag er jeg likevel mer eller mindre konstant på telefonen vedrørende et eller annet i forbindelse med disse stedene. Det er ikke det at jeg egentlig trenger å bekymre meg for nattklubben i West Palm Beach, for jeg har en kar der som driver den for meg. Han ringer meg likevel daglig, eller annenhver dag, for å holde meg underretta om hva som skjer. Når det gjelder stedet her i Las Vegas er jeg som regel innom omkring annenhver dag, og er det noen problemer får jeg straks en telefon. Akkurat nå jobber jeg hardt med den meksikanske restauranten som åpner om en måned.

«Tattoos & Tequila» er ikke bare ei plate, business, og en livsstil, men det er også tittelen på Neils kommende bok. Dermed går han i sine bandkompiser Nikki Sixx og Tommy Lees fotspor ved å gi ut bok og plate med samme tittel.

– Jeg tror boka kommer ut i september, og det er på tide, for «The Dirt» er ti år gammel. I et par år nå jeg hatt lyst til å gi ut ei bok, men jeg har ikke hatt tid til å gjøre det. Derfor tok jeg meg tid nå, og det var snakk om å gå igjennom hele livet mitt. Den handler om oppveksten min, tragediene i livet mitt, det å bli involvert i rock’n roll, å være en del av Mötley Crüe, og selvfølgelig ting som har skjedd de siste ti åra, etter punktet der «The Dirt» avslutter.

Vince ser ikke på seg selv som en forfatter, så han har ikke satt seg ned foran PC-en for å skrive selv.

– Nei, boka er skrevet av en forfatter, for jeg er ikke særlig god til å skrive. Vi satte oss ned og gikk gjennom historien og livet mitt.

Vi kan anta at «Tattoos & Tequila» vil bli noe annerledes enn «The Dirt», og man kan selvfølgelig ønske seg en motvekt til nettopp «The Dirt», og som dermed forhåpentligvis tar for seg noe annet enn dophistoriene. Nå har jo også Neils arvtaker i Mötley Crüe, John Corabi, påstått at «The Dirt» er kraftig overdrevet, men Vince holder derimot på at boka forteller sannheten.

– Det er selvfølgelig sannheten, og det er det som gjør den til ei så god bok. I motsetning til mange andre var vi ikke ute etter å sette oss selv i best mulig lys, for vi brydde oss rett og slett ikke om hva folk måtte mene.

Det gjenstår å se hva Vince Neils bok kommer til å inneholde, men i påvente av den er det uansett mulig å hygge seg med mannens tolkninger av musikkhistoriske klassikere på plateversjonen «Tattoos & Tequila».

Jan Dahle

Tatoveringer og tequila i alle varianter