Trønderfest i hovedstaden


Åge Aleksandersen & Sambandet
Oslo, Rockefeller
9/9-2016
5

Så er det den tiden på året igjen. Tiden da Åge Aleksandersen og hans Sambandet fyller Rockefeller til randen to kvelder på rad, hvilken betyr at den trønderske bygdefesten inntar Oslo. Dermed er turneåpninga med det utradisjonelle Royal Albert Hall-besøket et tilbakelagt stadium, og orkesteret er tilbake under trygge og tradisjonelle rammer.

«Hvis Du Rekke Ut Ei Hand» åpner kvelden med Gunnar Pedersens melodiske gitarlinjer, mens Skjalg Raaen har satt seg med slidegitaren på fanget. Hovedpersonen selv viser seg umiddelbart å være i fin form, men han skal ikke kommunisere mye med publikum i kveld.

Det hele går kjapt over i sommerens temalåt, «Langt Igjen Til Royal Albert Hall», og med det er også allsangfesten for alvor sparka i gang på Rockefeller. Oppfordringene om allsang blir mange av utover i den to og en halv time lange konserten, og publikum er aldri vanskelig å be.

Sambandet er et glimrende liveband, og i «Suttekluten» får gutta virkelig vist hvor tett samspillet er. Det er for lengst slått fast at dette er Norges E Street Band, og selv om løssluppenheten er noe mindre i Sambandet er sammenligninga på sin plass. Med Bjørn Røstad på saksofon har bandet også sin Clarence Clemons, samtidig som tangentist Terje Tranaas i nevnte låt kommer frem på scenekanten med trekkspillet. Dette svinger seriøst.

Showmessig har vi opplevd det hele før, og man kjenner igjen mye av koreografien fra tidligere år. Dermed er vi inne på det med at ting til tider kanskje mangler litt spontanitet, og også på låtsiden kunne nok Åge Aleksandersen – med sin svært omfattende katalog – variert repertoaret mer. Dette blir uansett spikking av ørsmå fliser, for leveransen er i all hovedsak å betrakte som feilfri. Det oser da også spilleglede fra scena, og følger man godt med driver gutta med en del spillopper, som rapping av hverandres plektre og nedjustering av mikrofonstativer.

Med «Dekksgutten» roes det ned for første gang i konserten, og dermed får også Pedersen en ypperlig anledning til å fremvise sitt fine solospill. Pedersen og Raaen utfyller hverandre svært godt, der førstnevnte spiller penere enn de fleste, mens sistnevnte gjerne står for den mer rocka råskapen. I midten spiller Åge rytmegitar, uten at det blir et like vesentlig punkt i lydbildet, men han og Skjalg leker seg utpå kvelden med å dele på åpningsriffet i «To Skritt Frem».

Åges jobb er i hovedsak å frembringe budskapet, og han gjør dette på beste vis. Vokalmessig holder han seg godt, og både glimtet i øyet og alvoret ligger over ham i løpet av kvelden. Også det at han gjerne trekker seg tilbake på scena for å gi alt fokus til sine musikere er en fin side ved bandlederen, og dette gjør at man ikke får følelsen av at vi snakker om en soloartist og hans backingband. Åge Aleksandersen og Sambandet fremstår som en enhet der alle er like viktige, og like verdsatte.

En seig «Eldorado» blir blant kveldens høydepunkter, og her kommer også Christian Eriksen inn med sin eufonium, men blåserrekka er ellers holdt tilbake til konsertens andre del. Samtidig har Pedersen funnet frem mandolinen, mens Tranaas får sjansen til å legge en orgelsolo.

Et annet vesentlig punkt er den særdeles stødige rytmeseksjonen vi finner i Morten Skaget og Steinar Krokstad, og disse gutta – som har spilt sammen av og på siden Spice på slutten av syttitallet – gir Sambandet en solid ryggrad.

Pedersen og Raaen drar tandemsolo i front på catwalken under «Rosalita», og nettopp den lille catwalken er flittig i bruk, hvilket igjen setter hvert enkelt medlem i visuelt fokus når de har noe ekstra å vise frem musikalsk. Under «Va Det Du Jesus» stiller bandet seg så i ring rundt Tranaas når han gjør sin solo, hvilket gjør at også mannen bakerst på scena settes i fokus. Sånn sett er koreografien ofte effektfull.

I «Veien Hjem» er det tid for at Raaen drar frem en heftig solo, men dette er samtidig kveldens låtvalg som trekker litt ned. Det blir uansett fort glemt når Åge plukker frem den flotte «Fremmed Fugl», der Røstad legger herlig saksofonsolo, mens Raaen drar noen dystre gitartoner, før det igjen er tid for godt soloparti fra Pedersen. Åges melodier og tekster er selvfølgelig på mange måter det vesentlige her, men samtidig er det fornøyelig å lytte til musikerne. Dette gir en helhetlig konsertopplevelse.

Åge er nå inne i en avdeling av konserten der flyktningkrisa er tema, og han følger på med den ferske «Tenk Om». Dette neddempa øyeblikket fungerer veldig bra, og låta står igjen som sterk. På låtsiden er også «Alkymisten» er sikkert kort, der bandet får en av mange anledninger til å vise at koringene sitter.

Kveldens topp skal nås med avslutninga av det første settet, når Backstreet Girls-gitarist Petter Baarli kommer inn for å gi «Min Dag» litt ekstra liv. Petter rocker hardt, i sedvanlig stil, og resultatet er tidenes mest fandenivoldske versjon av låta. Dette er heftig. Ikke fullt så heftig er det med et kvarters pause, for det blir litt festbrems.

Når bandet kommer tilbake og drar i gang med «Norge, Mitt Norge» er det med blåserrekka på plass. Personlig foretrekker denne skribenten Sambandet uten blåserne, men det fungerer i aller høyeste grad, og ei låt som «Hold Kjeft, Spis Is» blir mektig med de tre ekstra musikerne i lydbildet.

«24/12» har blitt til et av de store innslaga under Åges konserter de siste åra, og her slipper Krokstad til med litt solosang, mens Tranaas inntar en Richard Tandy-aktig vokalrolle i siste del av låta. Igjen handler det om et helhetlig band, og Pedersen finner igjen sin plass i front på catwalken for sitt soloparti.

Det blir selvfølgelig også Røstad-show når tiden er inne for «Hold Fast», og man kan kanskje si at dette er et litt oppbrukt element, men samtidig får publikum akkurat det det forventer, og vil ha. Som Åge har uttalt tidligere er disse Rockefeller-konsertene et ritual, og ritualet når en av flere topper når det er tid for Pedersens glansnummer, «Lys Og Varme».

Dette er udiskutabelt en av norsk musikkhistories største låter, og det er ikke mulig å ta noe vekk fra Åges melodi og tekst, men samtidig er det her Pedersen virkelig er i sitt ess. Gitaristen spiller så nydelig, og mannens soloer er like klassiske som selve låta. Når Røstad også kommer inn med sin sakssolo er det flott krydder.

Nå er det ren parademarsj mot mål for Åge og Sambandet, med «Dains Me Dæ», «Rio De Janeiro» – igjen med mektig blåserarrangement, og alle mobile musikere i front på catwalken – og den faste avslutteren «Levva Livet». Nå er det fest på Rockefeller, og til slutt står tidenes lengste gitarrekke i front på scena når alle musikere – inkludert Krokstad og Tranaas – og crew har fått utdelt hver sine (uplugga) gitarer. Igjen har også Raaen unngått å hoppe seg utfor kanten på catwalken, så da ligger vel alt til rette for ei ny Åge-helg på Rockefeller om ett år.

Jan Dahle

Trønderfest i hovedstaden