Instrumentalt geniarbeid på nytt

Steve Vai_Modern Primitive
Steve Vai «Modern Primitive/Passion And Warfare»
Epic
5

I 1990 slapp Steve Vai «Passion And Warfare», ei plate som står igjen som den ultimate instrumentalskiva. I disse dager feirer gitaristen denne utgivelsen både med en turne, der han nylig gjorde en forrykende konsert på Rockefeller, og slippet av «Modern Primitive/Passion And Warfare». Denne dobbeldisken byr på overskuddsmateriale, i tillegg til den opprinnelige albumet.

Den første disken er «Modern Primitive», som i hovedsak er basert på materiale skrevet mellom «Flex-Able» og «Passion And Warfare». Overgangen mellom disse skivene var stor, og blant annet har Vai mista mye av Frank Zappa-uttrykket som var ganske så fremtredende på solodebuten når han kommer over i et nytt tiår. Noe av denne utviklinga byr altså «Modern Primitive» på.

Det er da også mye «Flex-Able» over åpningssporet «Bop!», der det også er en form for vokal, selvfølgelig i tillegg til mye flott gitarspill. Deretter er det over i det mer streite i «Dark Matter», så man skjønner fort at den sedvanlige Vai-variasjonen også blir å finne på denne plata. Samtidig som man lytter kan man for øvrig i bookleten lese litt om bakgrunnen for de forskjellige komposisjonene.

Steve har henta inn rytmeseksjonen fra The Classified – bandet han hadde sammen med Stu Hamm og Chris Frazier rundt «Flex-Able»-tiden – og sammen gjør de «Mighty Messenger» fra denne perioden. Her er det for øvrig også helt normal vokalbruk, hvilket vi også får fra Vai i den fine balladen «And We Are One», og «No Pockets» senere på plata. I «The Lost Chord» er det derimot Devin Townsend som står for stemmebruken, og selv om dette opprinnelig er ei The Classified-låt får den dermed et visst «Sex & Religion»-preg.

Blant det instrumentale stoffet finner vi «Lights Are On», der rytmeseksjonen er innspilt rundt 1983, så her snakker vi om det tidlige stoffet på «Modern Primitive». Med nyinnspilte gitarer låter dette likevel mye av dagens Steve Vai, med en galskapstvist fra mannens tidlige år.

Det hele avsluttes så med «Pink And Blows Over», som igjen er henta fra The Classified-tiden, og dette er en ambisiøs komposisjon i tre deler, med en spilletid på 20 minutter. Her er også de siste delene av The Classified, Sue Mathis og Tommy Mars, henta inn, og dermed er hele bandet samla i studioet i moderne tid. Dette blir uansett ikke et høydepunkt på skiva da særheten tar for mye overhånd, men her fremvises uansett mange av Vais sider. Som ellers på disken er det da selvfølgelig mye god instrumentering, og Steve Vai selv leverer i løpet av albumets 70 minutter selvfølgelig mengder med flotte gitarer.

Steve Vai_Passion And Warfare

Over på «Passion And Warfare» så er det vel ikke mye å si, som ikke har vært sagt før, men det er uansett atter en gang bare å slå fast at dette er ei fenomenal skive. Her er Steve Vai på sitt mest melodiske, noe han understreker allerede i åpningssporet «Liberty», og deretter følger den ene godbiten etter den andre.

Det rocker og groover tøft i «Erotic Nightmares», det er tungt i «The Animal», akustisk i «Ballerina 12/24», ultramelodiøst og nydelig i «For The Love Of God», heftig og rocka i «The Audience Is Listening», særdeles melodisk igjen med «I Would Love To», uptempo i «Greasy Kid’s Stuff», og det avslutter med litt musikalsk galskap i form av «Love Secrets».

I all hovedsak er Vai i et, for ham, lettfattelig musikalsk humør på «Passion And Warfare», men det betyr selvfølgelig ikke at det ikke er mengder av interessante krumspring på skiva. Det er nemlig nok å sette tennene i for lytteren, og variasjonen og den gode melodibruken gjør at albumet aldri blir kjedelig.

Fire ekstraspor er lagt til på denne utgava av «Passion And Warfare», og først ut er den riktig så melodiske balladen «Lovely Elixir». Litt i samme gata fortsetter det med «And We Are One (Solo #2)», som er en alternativ solotagning til låta fra «Modern Primitive». Avslutter gjør «As Above» og «So Below», som opprinnelig var ment som åpning og avslutning av «Passion And Warfare». Slik ble det som kjent ikke, men nå er i alle fall disse to greie spora gjort tilgjengelig.

Jan Dahle

Instrumentalt geniarbeid på nytt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s