Arjen Lucassen ser på den menneskelige faktoren

Arjen foran kontrollpulten i The Electric Castle.

I forbindelse med slippet av konsertversjonen av Ayreons «The Human Equation», «The Theater Equation», graver vi i arkivet, og finner frem til to artikler som sto på trykk i Scream Magazine #85 og #87, tilbake i 2004. Dette var i utgangspunket en studioreportasje/reisebrev og et intervju, men nå er alt stoffet sydd sammen til en historie.

Arjen Anthony Lucassen er noe så sjeldent som en musiker som stort sett aldri feiler når han leverer et nytt produkt. Med Star One og Ambeon har han de siste åra bevist at han også utenom AYREONs lekegrind er i stand til å levere solide plater, men etter fire år uten noe nytt fra nettopp AYREON er tiden igjen inne for nok et dobbelalbum fra nevnte prosjekt. Med seg har Lucassen som vanlig en overflod av dyktige vokalister, og i god AYREON-tradisjon er det ei konseptplate vi snakker om. Som vanlig er også Arjen selv mer enn klar for å snakke litt om sitt siste prosjekt, og vi slår av en prat i studioet hans et sted i Nederland.

Det er grytidlig på lørdag når man sliter seg opp etter kun et par timers søvn siden The Carburetors gjorde nye forsøk på å blåse ut rutene på Nyx kvelden i forveien, men med friskt mot setter man uansett kursen mot Gardermoen. Etter et hyggelig møte med innsjekkingsautomaten er det bare å slenge den nye Susperia-skiva i disc man-en og la den knuse litt ventetid før man om bord på flyet til Amsterdam bruker nevnte verk til å overdøve flystøyen. SAS er i rute, og vel fremme på Schiphol blir jeg, og tre andre karer fra forskjellige kanter av Europa, plukka opp av promotionselskapet CMMs representant.

Nå begynner en tur gjennom Nederlands mindre spennende natur, men vinterens heftigste snøvær gjør det hele litt interessant i det vi setter kursen sørover mot Rijsbergen. Det er på dette gudsforlatte stedet denne historiens helt bor og jobber, og jeg får fort klarhet i at Arjen Anthony Lucassen har snakka sant når han ved tidligere anledninger har fortalt meg at han bor ute i skogen.

Vi kjører inn en port og på innsiden av den høye hekken er det nesten en utrolig eiendom som kommer til syne. Til høyre finner vi en bygning jeg fort forstår huser Lucassens studio, The Electric Castle*, og til venstre står mannens hjem. Mellom disse to bygningene finner vi et svømmebasseng og en snødekt hage med minihekker. Bak studioet står en stall der de fire hestene som løper rundt på jordet tilbringer nettene. Rundt omkring spankulerer Pok, stedets stolte hane, mens sju katter løper ut og inn av huset. Vel inne finner man kattebilder og kattefigurer hvor enn man snur seg, og plutselig forstår jeg at jeg må ha kommet til «Temple Of The Cat».

Pok poserer for fotografen.

Det er Jolanda**, eller fru Lucassen om du vil, som tar imot oss idet vi nærmer oss kjøkkendøra. Også Yvette – mannens manager, og muligens største fan – er på plass, og hun henter Arjen selv som oppholder seg i husets andre etasje. Ned trappa kommer så en spinkel mann på over to meter, med ugredd langt hår, og som ikke på noen måte ser ut som ei rockestjerne.

Mens lunsjen blir plassert på et bord i stua får vi beskjed om å føle oss som hjemme, og jeg begynner straks å se meg omkring i den veldig ordinært møblerte stua. Eller, helt ordinær er den ikke, for noen TV finnes ikke her, og som inventaret i det meste av kåken ellers er det ingenting som tyder på luksus. Sånn sett lever kanskje ikke det innvendige opp til den praktfulle eiendommen, men man blir uansett stående å studere innvendige detaljer som originalmaleriene av coverne til «Into The Electric Castle» og «The Dream Sequencer» .

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Originalmaleriet som ble til coveret på «The Dream Sequencer» henger over Arjens piano.

Etter lunsj er det tid for dagens høydepunkt, en lytt på Lucassens nye verk. Vi blir plassert i studioet der mannen selv setter seg foran kontrollpulten, som ikke er annet enn et tastatur, og i løpet av den kommende timen får vi en gjennomhøring av tretten av tjue låter som blir gjort tilgengelig for allmennheten på «The Human Equation» i slutten av mai.

Igjen snakker vi selvfølgelig om et konseptalbum, men denne gangen er det ikke science fiction og romhistorier som gjelder. Kort fortalt kan vi si historien handler om en kar som har vært utsatt for ei bilulykke, og mens han ligger i koma sitter hans beste venn og hans kone ved hans side. Historien blir så fortalt gjennom disse to personene og gjennom alle følelsene i hovedpersonens sinn. Alt i alt er elleve «personer» med i historien, noe som selvfølgelig har gitt Arjen en mulighet til å samle et nytt stjernelag.

Litt senere finner vi veien til et mindre ryddig rom i bolighusets andre etasje der vi får en titt på en del av materialet som vil bli å finne på bonus-DVD-en, som vil følge med førsteopplaget av denne ellers doble CD-en. Deretter er det stort sett bare å ta livet med ro mens journalistene en etter en får en avslappa prat på tomannshånd med Arjen Anthony Lucassen.

Siden forrige gang Arjen Anthony Lucassen var aktuell med AYREON har han brukt tiden på så forskjellige prosjekter som Ambeon og Star One. Albumet fra førstnevnte besto av mye rolig musikk som gikk i retning av det ambiente, mens Star One gikk i den stikk motsatte retningen der skiva fremsto som det tyngste Lucassen hadde gjort. Du kan dermed si at disse to utgivelsene var mer stilretta enn AYREON har for vane å være. Når AYREON nå er tilbake er det da også med større variasjon på låtmaterialet enn noen gang, og kanskje er det nettopp de to mellomprosjekta som må ta æra for det.

En vinterlig hage utenfor The Electric Castle.

«The Human Equation» er tittelen på den nye doble CD-utgivelsen fra AYREON, og dermed burde det vel også være klart at vi igjen snakker om et ambisiøst prosjekt fra Nederlands største sønn. Hundre minutter med musikk, og ikke mindre enn elleve vokalister er hva platas tjue låter byr på. Mye er med andre ord ved det samme gamle, men denne gangen har Arjen altså valgt å skrive en historie som ikke på noen måte er urealistisk.

Når vi setter oss ned i studioet til Lucassen er det musikken, og dens store variasjon som er det første emnet jeg har på dagsordenen.

– Det er nok kanskje ikke det at variasjonen er veldig mye større enn tidligere, for som du vet består alle AYREON-platene av forskjellige stilarter, men denne gangen er nok hvert enkelt parti mer ekstremt i uttrykksformen. Tar du et rolig parti på denne plata er det kanskje kun akustiske gitarer og vokal der, og det gjør det veldig soft. På de tunge delene bruker jeg gjerne nedstemte sjustrengs gitarer, og det gjør det hele enda tyngre. Derfor vil jeg påstå at det ekstreme er enda mer ekstremt enn tidligere. Jeg mener likevel at hvis du setter på «Into The Electric Castle» så er også den ekstremt variert.

Arjen snakker med sin sedvanlige entusiasme, og jeg slutter aldri å forundre meg over denne mannens gutteaktige engasjement til musikken. Det er tydelig at han leker seg med det musikalske, samtidig som han tar det blodig alvorlig når det kommer til kvaliteten på det ferdige produktet. Lekt seg har nok Arjen også gjort mye med tidligere fantasy- og science fiction-tekster, men som nevnt er det en jordisk historie som gjelder denne gangen, og jeg lurer på hva som har fått ham til å gå i en annen retning denne gangen.

– Hver gang prøver du å gjøre ei bedre plate enn du gjorde sist. Når jeg setter på «Into The Electric Castle» – og dette låter sikkert veldig arrogant – da tenker jeg «Faen, dette er perfekt, og jeg klarer ikke å toppe dette». Derfor har jeg kommet frem til at jeg ikke skulle prøve å overgå «Into The Electric Castle» nå, men i stedet gjøre noe annerledes. Det er ikke nødvendigvis bare for fansen jeg vil gjøre noe annerledes, men spesielt vil jeg gjøre noe annerledes for meg selv. Fortsetter jeg å gjøre det samme, innen det samme konseptet, blir det etter hvert kjedelig for meg. Jeg tror også at folk vil oppdage det hvis det skjer. De vil merke det om jeg bare går på autopilot. Derfor er det viktig å prøve å gjøre noe litt annerledes for hvert album. Det er også grunnen til at jeg gjorde «Universal Migrator» etter «Into The Electric Castle», og der delte det hele inn i den rolige og den tunge plata. Når jeg nå igjen følte for å gjøre noe litt annerledes var det å velge et helt annet konsept naturlig.

Lucassen er ikke en mann det er vanskelig å få i tale, og når han også er god til å uttrykke seg på engelsk er det også mye enklere å intervjue ham en mange andre mellomeuropeere. Det er heller ikke nødvendig å bryte inn så ofte der dette intervjuobjektet snakker i vei, og leverer relevant informasjon. Han fortsetter da også å snakke om valget av konsept på «The Human Equation».

– Jeg har lest mange kritikker på de tidligere platene, og ofte mener kritikerne at musikken er veldig bra, men at historiene bare er noe tull. Jeg er ikke enig i det, selv om jeg ikke tar «Into The Electric Castle» med sine barbarer, riddere og den slags alvorlig, men den handler ikke bare om det. Den handler også om hva karakterene føler, men det hele er lagt inn i en historie som virker veldig overfladisk. Det er den ikke hvis du graver litt dypere, og det er mye mer å oppdage der enn riddere som krysser Regnbuebroa. Uansett tenkte jeg at det denne gangen var tid for å fjerne fantasy- og science fiction-stoffet, og bare beholde det gjennomgående temaet fra alle AYREON-platene, følelser.

Komponisten og tekstforfatteren er nå svært spent på hva kritikerne vil si denne gangen, for som han påpeker handler «The Human Equation» mye om det samme som tidligere, men altså uten fantasy og science fiction. Det å skulle holde seg til det mer virkelige liv, gjorde det at det ble vanskeligere å skrive denne gangen?

– Du kan si at dette er en slags virkelighet, men siden handlinga foregår mye inne i hodet til en mann som ligger i koma vil nok noen si at det er et snev av fantasy her også. Det var uansett ikke vanskelig å skrive om det virkelige liv fordi det gir meg en mulighet til å bruke andre ord og vendinger enn jeg har gjort før. På tidligere plater har jeg brukt mye de samme orda igjen og igjen, og jeg sto på en måte fast med disse orda. Nå kunne jeg bruke et så ordinært ord som «skole», noe jeg ikke kunne på for eksempel «Into The Electric Castle», «Universal Migrator» eller andre romhistorier. Jeg skrev tekstene til «The Human Equation» på omkring tre uker, og det var veldig enkelt.

Arjen trakterer tangentene.

Ved enkelte anledninger har du sluppet til noen av vokalistene på tekstforfatter siden, og det gjelder også denne gangen.

– Det har alltid vært noen som har skrevet sine egne tekster, og sånn er det også her. Devin Townsend skrev sine egne tekster til karakteren Rage, mens Heather Findlay skrev en liten sak til seg selv, og det samme gjorde Devon Graves. Slik har det altså alltid vært, og tar du «Into The Electric Castle» så skrev selvfølgelig Fish sine egne tekster, og på «The Dream Sequencer» skrev Johan Edlund sin egen melodi.

Man kan alltids lure på hvordan det i det hele tatt er mulig å la noen utenforstående komme inn på tekstsiden når man skal fortelle en sammenhengende historie, men det lar seg tydeligvis gjøre.

– Det er alltid vanskelig å bringe inn noen andre som skal skrive en del av din historie, og man undres alltid hvordan det vil bli. Det gjaldt spesielt med Devin Townsend selvfølgelig, og det er grunnen til at han fikk rolla som Rage. I den rolla kunne han være over the top, og da jeg først fikk tekstene hans tenkte jeg at dette ikke ga noen mening, verken for meg eller lytterne, og kanskje ikke for ham selv engang. Det var bare ord, og jeg lurte på hva ei linje som «Killing it from afar, go tell it in a bar» betydde, men når du hører det i låta får det en mening. Jeg liker også måten det ikke blir forklart på, for dermed kan alle danne seg sin egen oppfatning.

– Selv skriver jeg tekster som alltid forklarer seg selv, og det er nok også grunnen til at de mer intellektuelle kritikerne hakker på meg. Tar du derimot ei plate som «Operation: Mindcrime» er det umulig å følge historien, og derfor tror mange journalister at den er virkelig dyp. Det var Bob Dylan som i sin tid uttalte at du kunne skrive meningsløst vås, og da ville kritikerne mene at det var virkelig dype og fantastiske saker fordi de ikke forsto det. David Bowie innrømte en gang at han hadde satt sammen tekster fra avisartikler helt vilkårlig, og folk begynte å tolke det de mente var dype tekster.

Arjen forsikra seg om at Devin Townsend selv visste hva tekstene hans betydde, og da han kunne svare bekreftende på det var nederlenderen fornøyd.

Det at Arjen Anthony Lucassen nevnte David Bowie er ingen tilfeldighet siden han definitivt er en stor fan, og med Star One spilte han da også inn den mesterlige «Space Oddity». Ny vokal har nå blitt lagt på nevnte innspilling av Eric Clayton, og denne versjonen er å finne på singelen til «Day Eleven: Love». Når du hører Claytons Bowie-aktige stemme på «The Human Equation» forstår du fort hvorfor Lucassen kom frem til at en ny versjon av «Space Oddity» var på sin plass. Uansett så antar jeg at den ambisiøse nederlenderen aller helst ville hatt David Bowie selv med på plata.

– Ja, selvfølgelig, og tro meg, jeg har prøvd å få ham med. Den første lista jeg hadde over hvem jeg ville ha med var ei liste over umulige folk. Der hadde du Bowie, Paul McCartney, Sting, Robert Plant, Ian Anderson, og hadde Freddie Mercury vært i live ville han definitivt stått på lista. Dette er sangere jeg ikke trodde jeg ville få tak i, men jeg prøvde alle. Jeg hørte aldri noe fra Bowie, og fra McCartney fikk jeg en e-post der manageren eller noen forklarte at han fikk mange slike tilbud og at det var uaktuelt. Jeg prøvde også Donovan i sin tid, og han svarte faktisk med et håndskrevet brev der han forklarte at han ikke turte gjøre det siden musikken min ikke var hans stil. Jeg ville at han skulle spille hippien på «Into The Electric Castle», for hvem kunne vel bli en bedre hippie enn Donovan. Jeg elsker Donovan, og som du vet covra jeg også hans «Intergalactic Laxative» med Star One.

Da lista over vokalister til «The Human Equation» var klar var alle, med unntak av Irene Jansen, nye samarbeidspartnere for Arjen.

– Det er igjen fordi jeg ville gjøre noe nytt. Tidligere har jeg brukt Damian Wilson, Russell Allen, Edward Reekers og disse typene, men med disse ville det låte typisk AYREON igjen. Jeg ville gjøre alt annerledes. Jeg har et nytt plateselskap, nytt konsept, nye musikere og nye vokalister. Jeg tror også at nye vokalister er med på å få musikken til å låte annerledes.

Når det gjelder musikerne er det i hovedsak Arjen selv som står for det meste av instrumentering, selvfølgelig med enkelte gjesteinnslag.

– Jeg har alltid med gjester på keyboards, og nå finner du så forskjellige folk som Joost Van Den Broek (Star One), Ken Hensley (Eks Uriah Heep), Martin Orford (IQ) og Rick Wakemans sønn Oliver Wakeman. Jeg møtte Rick da jeg var i England for å mota en pris i 2000, og han var prisutdeleren. Jeg spurte selvfølgelig om han kunne tenke seg å bli med på en av mine plater, og jeg hadde med ei skive til ham, men det viste seg at han allerede hadde den. Det var en stor overraskelse for meg at han hadde min plate, men det kom nok av at han hadde jobba litt med Damian. Det var meningen at Rick og Oliver skulle gjøre en keyboardduell, men da Rick endte opp i Yes igjen ble han for opptatt til å gjøre det.

Ed og Arjen viser frem instrumentene.

På trommer finner vi Ed Warby, en gammel kjenning fra AYREON og Star One.

– Han er det eneste virkelige unntaket fra regelen om at alt skulle være nytt på «The Human Equation». Da jeg skrev materialet programmerte jeg trommene på computeren, og samtidig lurte jeg på hvem som kunne gjøre dette i studioet. Jeg tenkte selvfølgelig på Mike Portnoy, men han må vel være planetens mest travle mann. Det ville heller ikke vært et veldig originalt valg, men uansett et godt valg. Jeg kom likevel frem til at det måtte bli Ed som skulle spille på plata. Egentlig hadde jeg ikke noen andre på blokka. Jeg kommer nok også til å fortsette å jobbe med ham i fremtiden. Han er en fornøyelse å samarbeide med, og han liker virkelig å jobbe med musikken min. Hvor engasjert han er ble understreka da jeg sendte ham noen mikser på de nye låtene, og han begynte å grine da han hørte dem. Det er ikke noe som er bedre enn å jobbe med folk som liker det du driver med.

Der Warby er med på å holde en link til tidligere AYREON-utgivelser ved like byr de klassiske musikerne på et nytt element.

– Det er ekte vare denne gangen, mens tidligere har jeg jobba mye med samplinger. Jeg hadde et ønske om at «The Human Equation» skulle bli et veldig ærlig og ekte album. Jeg valgte å ikke bruke et helt orkester fordi det er utrolig mye jobb på arrangementssiden, og det er også utrolig dyrt blant annet fordi jeg da måtte leid et stort studio.

Det aller meste av «The Human Equation» er innspilt i Arjens lille studio på landsbygda i sørlige deler av Nederland, men enkelte gjestemusikere har ikke fått tid til å stikke innom det flate landet.

– Jeg sender som regel CD-er til gjestemusikerne slik at de kan sitte hjemme, og ta seg den tiden de synes de trenger. De har ofte sine egne studioer, og da er det ikke nødvendig at de kommer hit. Når det gjelder de klassiske musikere kom de hit til mitt studio, og de la på cello, fiolin og fløyter. Jeg fikk en e-post fra Jeroen Goossens og han forklarte at han spilte alle slags fløyter, og han lurte på hva han skulle ta med. Jeg bare spurte hvor stor bil han hadde, og dermed tok han med seg alt, og vi brukte alle instrumentene han spiller.

Ved et par tidligere anledninger har Lucassen jobba med klassiske musikere, men da har han vært borti den mindre samarbeidsvillige typen.

– De forlanger som regel at musikken skal være skrevet ned, og det føles ikke riktig. Da kan jeg like gjerne bruke samplinger. Når man foreslår at de skal prøve noe litt annerledes gir de deg beskjed om å skrive ned notene først. Jeg ønsker ikke å jobbe med slike folk, men med musikere som har egne ideer. Derfor var jeg ute etter klassiske musikere som hadde egne ideer, og som kunne improvisere. De fant jeg i Flayrck, et nederlandsk akustisk folk-band som har holdet det gående siden syttitallet.

The Electric Castle.

På ei låt som «Day Nineteen: Disclosure» byr strengarrangementet på ting som drar tankene mot The Beatles, og akkurat det er ikke overraskende for de som kjenner til Arjens forkjærlighet for nettopp Liverpools store sønner.

– Du har rett i at det er litt Beatles i det arrangementet, men det hele var veldig spontant, og det ble gjort utrolig kjapt. Jeg forklarte musikerne at jeg hadde denne låta som hadde en del Beatles i seg, og jeg spurte om de var kjent med «Eleanor Rigby», noe de selvfølgelig var. Vi gikk deretter for noe som låt litt i retning av nettopp «Eleanor Rigby», så akkurat det var bevisst. The Beatles er utvilsomt min største inspirasjonskilde, og de gjorde så mye forskjellig. For meg var de det første prog-bandet på grunn av måten de blant annet brukte mellotronen og klassiske instrumenter på, og samtidig blanda det hele med tung musikk, blues og alt mulig annet. Utrolig. Ikke det at jeg liker alt de gjorde, og jeg er for eksempel ingen fan av «Let It Be». Det er allikevel den senere periode, da de slutta å turnere og begynte og eksperimentere, jeg er størst fan av. Den psykedeliske perioden fra «Strawberry Fields Forever» og videre til «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», «Magical Mystery Tour» og «The White Album» liker jeg best.

Det er ingen tvil om at The Beatles er en stor del av Lucassens oppvekst. Vi finner da også bilder av de fire Beatles-medlemmene på veggene i studioet hans, og opp til flere av AYREONs vokalister er fotografert under arbeid foran disse bildene. Etter hvert begynte uansett den tyngre musikken å røske tak i vår venn også.

– Metalen tok meg med Black Sabbaths «Master Of Reality», Deep Purples «Made In Japan» og Uriah Heeps «Live». Deretter oppdaga jeg progen, og da i hovedsak gjennom Pink Floyd. Led Zeppelin, Jethro Tull og Emerson, Lake & Palmer er også band som etter hvert ble viktige for meg, og videre fikk jeg spacekicket fra Hawkwind.

Vil du dermed påstå at din musikk er som en miks mellom alt dette?

– Ja, helt klart, og i tillegg er det selvfølgelig litt av meg selv der, påpeker Arjen flirende.

Vi fortsetter å snakke om «The Human Equation», og jeg uttrykker mine tanker rundt inntredenen til Irene Jansen som Passion i «Day Two: Isolation», som jeg mener låter veldig typisk AYREON.

– Synes du det? Jeg er ikke sikker selv siden AYREON for meg er så mye rart. Jeg tenker ofte på det første albumet, og trompetene der, sier Arjen og begynner å synge fanfarelignende partier fra nevnte plate. Der hadde du de store bombastiske blåserne, og det er hva som dukker opp i hodet mitt når jeg tenker på typisk AYREON. Men ja, melodien, og da spesielt med de tre harmoniene som går inn i hverandre er nok veldig AYREON.

James LaBrie i Oslo Spektrum, januar 2004.

Blant vokalistene på «The Human Equation» finner vi, foruten tidligere nevnte navn, Marcela Bovio, Mike Baker, Mikael Åkerfeldt, Magnus Ekwall, Lucassen selv, og ikke minst James LaBrie. For de fleste lytterne der ut vil nok sistnevnte fremstå som stjerna her, og han innehar da også hovedrolla, men Arjen føler ikke for å fremheve Dream Theater-vokalisten som albumets stjerne.

– Nei, egentlig ikke. Det er vanskelig å si, og det er ikke lett å være objektiv etter at jeg har hatt alle vokalistene inne i studioet her. Jeg har selvfølgelig mine favoritter, men akkurat det vil jeg ikke si noe om siden det lett kan gjøre at de andre kommer litt i skyggen. Det høres nok kanskje litt corny ut, men alle er veldig viktige, og de har alle sine øyeblikk. LaBrie synger nok på flest låter, men jeg tror likevel at for mange vil en eller annen av de andre vokalistene være platas stjerne. Jeg har allerede spilt skiva for omkring ti venner av meg, de fleste menn, og muligens er det derfor de har foretrukket Heather. En kar hadde Marcela som sin favoritt, mens et par andre mente Eric var best. Derfor virker det på meg som om folk kommer til å ha veldig forskjellig syn på plata, låtene og vokalistene.

Nettopp det må da være en god ting.

– Ja, det er veldig bra at ikke alle har samme oppfatning. Ellers må det sies at LaBries stemme er lett gjenkjennelig, mens Devon Graves ikke er til å kjenne igjen fordi han låter forskjellig fra låt til låt. Eric Clayton på sin side har nok mange ikke hørt tidligere, og dermed vil de naturlig nok ikke gjenkjenne ham, men straks LaBrie dukker opp er det noe folk kjenner. Derfor er det opplagt at han er ei stjerne her, men han er ikke platas stjerne.

Når det gjelder bruken av LaBries stemme så hadde Arjen sine tanker om at han ville bruke mannens lavere del av registeret, og ikke nødvendigvis hans verste hyl.

– Jeg fortalte ham før vi begynte innspillinga at det var den typen stemmebruk jeg likte best fra ham. Min favoritt fra James tidligere arbeid er faktisk «Scenes From A Memory». Jeg liker å bruke noen hyl fra ham, men jeg fortrekker ham lavere nede. Det er ikke nødvendigvis en regel jeg har, for jeg liker Magnus Ekwall best når han hyler. Det er ikke det at jeg ikke liker hylende vokalister, og jeg elsker for eksempel Devin Townsend når han skriker som verst.

Var det nødvendig å instruere de forskjellige vokalistene når det kom til hvordan stemmene skulle brukes, eller ga du dem frie tøyler til å tolke de forskjellige karakterene i historien?

– Instruksjonen var hele tiden at de skulle gjøre det på sin måte. Tar du Devon Graves så ville jeg at han skulle bruke alle de forskjellig vokalstilene sine, fra det softe til det aggressive. Heather Findlay på sin side kommer fra Mostly Autumn og det er et band som ligger et sted mellom Pink Floyd og folk, og hun har en nydelig middelaldersk måte å synge på. Derfor hadde jeg et ønske om å bruke henne på mer heavy partier, slik at folk også fikk høre at hun kunne synge slik musikk. Motsatt er det med Irene Jansen som er mest en hyler, og derfor ville jeg ha henne med på roligere partier også. Du kan si at jeg ikke ga så mange instruksjoner, men jeg prøvde hele tiden å presse noe nytt ut av sangerne.

Arjen i The Electric Castle.

Med unntak av på Ambeons «Fate Of A Dreamer» har alle platene Arjen har gjort de siste åra hatt flere vokalister, og det begynner å bli en stund siden han selv sto for all vokalen på ei plate. Det gjorde han på «Pools Of Sorrow – Waves Of Joy», utgitt under navnet Anthony, og på Strange Hobby-plata, men da er vi tilbake mot midten av nittitallet. Hvordan er så tankene til Arjen om å gjøre ei ny soloplate eller noe i den retningen igjen?

– Jeg har tenkt på det, og det var faktisk meningen at jeg ikke skulle synge i det hele tatt på «The Human Equation». Det var egentlig Gary Hughes som skulle synge den rolla jeg har, men på grunn av flom i studioet hans hadde han for dårlig tid til å kunne gjøre det skikkelig. Et par andre var så aktuelle, men det fungerte ikke, og dermed endte det med at jeg gjorde det selv. Saken er den at jeg egentlig hadde tenkt å la være å synge selv denne gangen fordi jeg har planer om ei soloplate. Når jeg nå endte opp med å få ei så stor sangrolle på denne plata vet jeg ikke. Det er en mulighet, og jeg har flere veier jeg kan gå i fremtiden. Jeg tror nesten sikkert at mitt neste prosjekt ikke blir ei ny AYREON-skive, men muligens ei ny Star One-plate. Jeg kan også gjøre noe nytt med Ambeon hvis jeg finner den rette vokalisten. Muligheten er også der for ei popa soloplate, eller jeg kan gjøre noe helt annerledes, som for eksempel et dystert goth-album.

Med tanke på usikkerheten rundt hva neste prosjekt blir kan man få en følelse av at Arjen leker seg med alle mulige ideer når han skriver musikk, og det kan han da også bekrefte er hva som skjer.

– Hver kveld ser jeg på TV, og da står gitaren klar. Straks jeg får en god ide spiller jeg den inn på en kassett, og kanskje ett år senere hører jeg på kassetten igjen. Da kan jeg begynne å vurdere hva som er bra, og hva som kan brukes til det prosjektet jeg da jobber med. Ideene begynner så å vokse til noe som jeg stort sett ikke aner hva er. Star One gikk gjennom flere faser, fra ideen om å spille live igjen, til å bli utkastet til ei Bruce Dickinson-plate, før den ble til Star One. Det var uansett klart at det var AYREON jeg skulle gjøre igjen nå, for etter fire år var tiden inne.

– Det gode med AYREON er at alle ideer og stilarter kan brukes straks det står AYREON på coveret. Det spiller ingen rolle om det er elektronisk, folk, pop, prog, death metal eller hva som helst, alt passer inn i AYREON. I tillegg til å være det gode med AYREON er det også det verste fordi jeg må ha alle disse forskjellige stilartene på skiva for at det skal bli AYREON, men noen ganger føler jeg kanskje ikke for å gjøre så varierte ting. Det at jeg blander inn så mange ideer er også grunnen til at platene blir så lange. Jeg legger inn alle ideene jeg har på computeren og begynner å jobbe med dem, og etter et par måneder slår det meg gjerne hvor mye musikk det har blitt. Jeg jobber bare med de ideene jeg liker, og derfor er det ikke noe å vrake.

At det ikke er noe å vrake har denne mannen vist gang etter gang, og med «The Human Equation» har AYREON igjen levert et dobbelalbum bestående av glimrende og variert musikk. Hva som er i vente når det gjelder den musikalske fremtiden til Arjen Anthony Lucassen er et mysterium, men når han selv for en gangs skyld faktisk tar utgangspunkt i nåtiden kan vel også vi som lyttere nyte øyeblikket, og legge «The Human Equation» i CD-spilleren.

Hele seansen hjemme hos Lucassen ble avslutta med en middag der Sveriges utskremte selvfølgelig fikk litt for mye vin, men ellers var det hele svært rolig å avslappa. Selv var jeg heldig nok å få hovedmann selv ved min side, noe som ga en ypperlig anledning til å diskutere Pink Floyd, og andre felles favoritter, mens «Wish You Were Here» smøg seg ut av stereoanlegget i stua til Arjen og Jolanda.

Arjen og Ed utenfor The Electric Castle.

Etter en god natts søvn på hotellet i Breda, bare noen minutters kjøring fra Arjens farm, var det tid for en kjapp tur innom familien Lucassen før turen mot Amsterdam tok til. Like etter at vi ankom studioet denne søndagen dukka for øvrig Ayreons mer eller mindre faste trommis, Ed Warby, opp, og dermed fikk jeg også en uhøytidelig prat med ham før turen gikk hjemover.

* The Electric Castle har blitt flytta siden 2004.

** Arjen og Jolanda har skilt lag siden 2004.

Jan Dahle

Arjen Lucassen ser på den menneskelige faktoren

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s