Gitargud skaper magi

steve-vai_passion-and-warfare-tour-poster
Steve Vai
Oslo, Rockefeller
12/6-2016
6

Med litt dårlige regnekunnskaper er Steve Vai ute og markerer 25-årsjubileet for tidenes instrumentalplate, «Passion And Warfare». Dette betyr at vi skal få høre dette mesterverket i sin helhet, men først varmer gitarfantomet opp publikum med noen utvalgte komposisjoner fra sin rikholdige karriere.

På skjermen bak på scena åpenbarer det seg et klipp fra «Crossroads» – filmen Steve Vai i sin tid spilte i – og deretter kommer hovedpersonen inn på scena, hettekledd og med lasere skytende ut fra kroppen mens «Bad Horsie» drar det i gang musikalsk. Til «The Crying Machine» kommer andregitarist Dave Weiner inn, mens Vai selv danser kattemykt rundt på scena. Weiner er i hovedsak å betrakte som rytmegitarist, men her får han også duellere litt med hovedpersonen. Det hele låter fenomenalt, og det skal da også vise seg at dette blir en konsert der man ikke kan klage over noe som helst.

Steve har alt en artist trenger, usedvanlige instrumentelle ferdigheter, og evner og utstråling som frontmann. Dermed leverer han en helhetlig opplevelse få andre i genren kommer i nærheten av, og når han er fremme ved «Whispering A Prayer» drar han i gang et allsangparti mellom gitar og publikum.

Litt historikk og småprat rundt «Passion And Warfare» innleder kveldens hovedmeny, og med «Liberty» – med Brian May på videoskjermen – er reisa gjennom de 14 komposisjonene som utgjør denne herligheten i gang. Tidvis improviseres det, som i en glimrende «The Animal», der det drar ut i en jam. Samtidig får bassist Philip Bynoe her en anledning til å trå frem på scenekanten for et lite øyeblikk i hovedfokus. Sammen med trommis Jeremy Colson skaper Bynoe for øvrig et heftig groove, og alltid solid backing for Vai.

I «Answers» dukker plutselig Joe Satriani opp på skjermen, og vi får en duell mellom instrumentalmusikkens to kjemper. Opplegget gjentas i «The Audience Is Listening», der det er John Petrucci som tar opp kampen mot Vai, disse innslagene er artige, samtidig som de tilfører noe annerledes til showet.

Til videolåtene «The Audience Is Listening», nydelige «For The Love Of God», og den glimrende «I Would Love To» holder Steve ellers i hovedsak det hele så tett opptil studioversjonene at alt ligger i synk med videoene.

Hele veien briljerer Vai, og lyden på Rockefeller er høy, men klar. Dette gir trøkk og energi, som gjør at man også nyter at det tas ned med «Blue Powder», der ørene får hvile litt. Det samme gjelder når Steve spiller pent med et rent sound i «Sisters», mens det igjen er fullt øs med «Greasy Kid’s Stuff» og «Passion And Warfare»-avslutteren «Love Secrets».

Med det har Steve Vai brukt omkring 90 minutter på hoveddelen av showet, hvilket understreker at her har det vært en del musikalske tillegg i forhold til studioversjonen, men ingenting virker overflødig.

Et tilbakeblikk til Vais tid med Frank Zappa følger når gitaristen fremfører «Stevie’s Spanking» med Zappa på skjermen i bakgrunnen. Dette blir et av kveldens mange høydepunkter.

Mye humor byr mannen så på i «Build Me A Song», der han drar opp to fans fra salen for å lage ei ny låt på sparket. Her kommer igjen Steves gode evner som frontmann til sin fulle rett, og dermed blir vi underholdt.

Når «Taurus Bulba» setter punktum for to og en halv time med gitarrus har Steve Vai rett og slett levert den bortimot perfekte konsert, og spørsmålet er når noen vil toppe dette. Til slutt står en ydmyk Vai igjen og takker publikum, men her er det vi som skal takke.

Jan Dahle

Gitargud skaper magi

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s