We Love The 80’s
Fornebu, Telenor Arena
7/5-2016

Åttitallet er både utskjelt og elska, både hva musikk og moter angår. At tiårets musikk uansett lever videre i folks bevissthet er sikkert, og i går samla noen tusen nostalgikere seg i Telenor Arena for å gjenoppleve sine ungdomsårs musikalske favoritter. Samtidig benytta også mange anledningen til å grave dypt i garderoben – eller kostymelageret – uten at det betyr at undertegnede så en eneste Ball-genser.

Sist We Love The 80’s skapte feststemning i Telenor Arena var for to år siden, og med et nytt knippe åttitallsartister – og noen som har tatt turen tilbake – ligger alt til rette for nok en hitparade. Dessverre har Christer Sandelin og Paul Young meldt avbud i siste liten, men de resterende 14 annonserte artistene og bandene er på plass. De fleste backes av Hans Orkester, under ledelse av Hans Aaseth, hvilket fungerer bra.

Skjermene er flittig i bruk hele kvelden, og det hele innledes med en introvideo, før The Weather Girls åpner showet med «It’s Raining Men». At dagens The Weather Girls ikke består av noen av de to opprinnelige medlemmene ser ikke ut til å plage publikum, og åttitallets værmelding gjør med det nok en gang suksess.

De nevnte videoskjermene byr i løpet av showet på tilbakeblikk til åttitallet gjennom blant annet musikkvideoer og nyhetsklipp, og dette gjør seg bra mellom artistene. Det hele har en bedre flyt enn showet hadde i 2014, og mellomvideoene med Reidar (Øivind Blunck) og hans vei mot Telenor Arena er artige.

Katrina Leskanich – med en fortid fra Katrina And The Waves – inntar scena med «Walking On Sunshine», før kveldens Eurovision-sekvens innledes med «Love Shine A Light». Dama gjør en fin figur, og selv om sistnevnte låt langt fra har noe med åttitallet å gjøre, kommer hun seg godt igjennom sin opptreden.

Kveldens kordamer, May Kristin Kaspersen og Solveig Andsnes, trer frem for «Främling» og «La Det Swinge», men dette er unødvendig. Det samme må sies når jentene senere gjør Pointer Sisters’ «I’m So Excited». Når lengden på showet etter hvert gjør at noen av de siste artistene også må kutte ned på sine sett, blir dette overflødige innslag som burde vært luka ut.

Det viser seg at flere av kveldens artister holder seg godt, og når Johnny Logan inntar scena med «What’s Another Year» overbeviser iren umiddelbart. Han legger inn et tilsynelatende improvisert parti mot slutten av låta, og viser seg i det hele tatt som en solid liveartist. Da kan han heller ikke feile med balladen «Hold Me Now», og med det er det over i den norske avdelingen.

Torhild Sivertsen, Ole «I’Dole» Evenrud og Rune Rudberg gjør hver sin slager, og det er ingen overraskelser her. Sivertsen plukker dermed frem Tomboys «People Get Moving», Evenrud skaper allsang med «Det Va’kke Min Skyld», og Rudberg tar selvfølgelig turen «Ut Mot Havet». Akkurat denne delen av showet kunne godt vært utvida med et par artister til, men disse tre innslagene minner i alle fall publikum på at også norske artister hadde store hits på det glade åttitall.

En gjenganger fra forrige We Love The 80’s er evigunge Samantha Fox, og med det får den mannlige delen av publikum oppleve den levende versjonen av gutteromsveggene. Dama er flink til å bruke hele scenas bredde der hun åpner med «Nothing’s Gonna Stop Me Now», og følger på med «I Only Wanna Be With You». Samtidig tar hun seg tid til å kommunisere med publikum mellom låtene, før «Touch Me (I Want Your Body)» selvfølgelig avslutter settet. Men, har Reidar rukket frem?

Nok ei sprek, om enn heller ikke lenger så ung, dame følger når Belinda Carlisle har med seg James Nisbet på gitar for å rocke opp «Leave A Light On». Også her er det bare å konstatere at enda en artist leverer det publikum vil ha i kveld, og den naturlige avslutteren «Heaven Is A Place On Earth» kan selvfølgelig ikke slå feil i en slik setting.

Pat Sharp finner etter hvert veien inn på scena. Like etter viser det seg at Reidar har ankommet lokalet når han dukker opp, og ekstatisk konstaterer at det faktisk er selveste Pat Sharp som står der. Reidar befinner seg nå i samme lokale som sine to ungdomsidoler, og her møter han den ene, men vil han også komme til å treffe Samantha Fox i kveld?

Med Reidar i huset blir det selvfølgelig gjenhør med «Reidar Reiser Snart», og om vi ikke snakker om et musikalsk høydepunkt fra åttitallet, er dette gøy og uhøytidelig for publikum. At Reidar helt klart drar på åra får så være, for fyren har ikke på noen måte utvikla sin personlighet siden han var ung. Her er det fortsatt vafler, Cola, Pat og Samantha som gjelder.

Kim Wilde har med sin bror Ricky Wilde på gitar, og han gir «Cambodia» et seriøst rockepreg, med en viss tyngde. Kim selv gjør en bedre figur enn forrige gang hun gjesta Telenor Arena, men det skjærer seg likevel noe vokalmessig i «Kids In America». Underveis sitter derimot «You Keep Me Hangin’ On» bedre.

Så langt har showet hatt en fin flyt, og artistene har kommet og gått i kjapt tempo. Dessverre for helhetsopplevelsen stopper det noe opp når Hans Orkester har gjort sitt, og kveldens fire siste opptredener skal gjøres av andre band. Dette betyr omrigginger, og selv om det går relativt kjapt der backlinen til hvert enkelt band trilles av og på, blir det litt dødtid. Pausene fylles med DJ og videoer, deriblant en hyllest til åttitallets avdøde helter – undertegnede setter stor pris på at det er funnet plass til Cliff Burton og Eric Carr i denne sammenhengen – akkompagnert av «Purple Rain».

Opus gjør kun to låter, og det er noe problematisk for bandet innledningsvis da den relativt ferske «Funtastic» er først ut. Her går både låtvalg og teknikken mot bandet, men allsang av det helt store skaper østerrikerne selvfølgelig med «Live Is Life». Med det har bandet – som fortsatt består av de samme gutta som i 1984 – skapt den feststemningen de har potensial for å skape med sin ene store hit.

Noen som derimot ikke kommer med opprinnelig besetning er Alphaville, der kun vokalist Marian Gold er igjen fra trioen som gjorde storsuksess med «Forever Young»-albumet i 1984. Det er da også tre spor derifra som utgjør kveldens sett, og dagens Alphaville viser seg som et rockeband når det åpnes med en rå «Sounds Like A Melody». Dette uttrykket overrasker utvilsomt. Med «Forever Young» og «Big In Japan» leverer så Gold og hans unge lag det publikum vil ha, selv om det er noen tekniske problemer underveis.

Billy Ocean tar publikum med tilbake til syttitallet når han innleder sitt sett med «Love Really Hurts Without You», og med et særdeles kompetent band sitter dette godt. Ocean har scenepersonlighet, og han gir liv til låtene, og dermed er storhitene «Get Outta My Dreams, Get Into My Car» og «When The Going Gets Tough, The Tough Get Going» sikre vinnere. Tre kordamer krydrer med flott stemmebruk, og Billy med band drar det hele ut i litt jamaktige partier. Dette er solid levert.

Med Bonnie Tyler som siste artist ut er det atter en gang tid for høy allsangfaktor. Igjen går reisa helt tilbake til syttitallet når Tyler drar frem «It’s A Heartache», og selv om dama er rufsete stemmemessig – krystallklar har hun for øvrig aldri vært i røsten – vinner hun mye på sjarmen.

At denne skribenten er her for å høre Bonnie gjøre et par Jim Steinman-låter er vel innlysende for lesere av Rock And Roll Dreams, og «Total Eclipse Of The Heart» står selvfølgelig på programmet. Hun overlater «Turn around»-partiene til publikum, og dermed blir dette en duett mellom Tyler og fansen. Både denne og «Holding Out For A Hero» mangler storheten fra studioversjonene, der de blir mye råere i fremførelsen, men så har det da ofte vist seg vanskelig å gjøre Steinman-musikken i strøkne liveversjoner.

Med det er kveldens party over, og alt i alt har dette vært trivelig, der artistene i all hovedsak har levert godt. Noen tekniske problemer underveis har riktignok vært en liten festbrems, men i hovedsak gikk arrangementet greit.

Hvordan gikk det så med Reidar? Jo da, han ble sist sett på storskjermene etter å ha tatt seg inn i garderoben til Samantha Fox, der ting etter hvert begynte å utvikle seg. I det småkosing i sofaen var i ferd med å ta av ble riktignok forbindelsen brutt, så om Reidar fikk sine aller våteste drømmer oppfylt vites ikke.

Jan Dahle