Bow Wow Wow er kanskje ikke et navn som får klokkene til å ringe hos mannen i gata, men alle har nok like fullt hørt bandet. Kvartettens versjon av The Strangeloves’ «I Want Candy» har nemlig vært brukt i reklamesammenheng, og sånn sett har bandet sneket seg inn i de tusen hjem via flatskjermen. For noen av oss vekker bandnavnet også gode minner fra første halvdel av åttitallet.

Som så ofte ellers når det gjelder musikk som har en spesiell plass i denne skribentens hjerte befinner vi oss altså tidsmessig tidlig på åttitallet, og igjen må NRK ta et visst ansvar for min utvikling som musikkelsker. I dette tilfellet er minnene av oppdagelsen noe vage, men om hukommelsen ikke er helt opp på Hardangervidda viste statskanalen en video med Bow Wow Wow. Dette var trolig «Do You Wanna Hold Me», og det gjorde inntrykk.

Neste skritt var da å finne musikk med bandet, og kassetten «See Jungle! See Jungle! Go Join Your Gang Yeah, City All Over! Go Ape Crazy!» fant først veien inn på gutterommet. I den sammenheng skal det påpekes at denne kassetten, og LP- og CD-versjoner som senere ble kjøpt inn ikke er helt like innholdsmessig. Her forholder vi oss uansett til LP/CD-versjonen, men først litt historikk.

På slutten av sytti- og begynnelsen av åttitallet er Storbritannia inne i en overgangsfase mellom punk og new romantics, og i dette skjæringspunktet finner vi blant andre Adam Ant. Han har sitt backingband The Ants, men gutta bak ham viser lite tegn til trofasthet. Dermed forlater gitarist Matthew Ashman, bassist Leigh Gorman og trommis Dave Barbarossa maurfarmen tidlig i 1980 for å henge med på skandalemanager Malcolm McLarens neste påfunn.

McLaren kom som kjent fra jobben som manager for Sex Pistols, og han var igjen klar for å styre et band inn i rockeskandalenes historiebøker. Med tre musikere på laget var han på vei, men det trengtes en vokalist. 13 år gamle Annabella Lwin ble løsningen – også Boy George, to år før «Do You Really Want To Hurt Me», var for øvrig innom bandet – og med det lå alt til rette for å skape kontroverser med promobilder og platecovere som fremviste en lettkledd tenåringsvokalist. Samtidig var temaet i låter som «Mile High Club» og «Sexy Eiffel Towers» noe på kanten når de ble fremført av ei jente tidlig i tenåra.

I løpet av 1980 og 1981 ble det sluppet en håndfull singler, og en kassett som bar tittelen «Your Cassette Pet». Dette materialet ble reutgitt på samleskiva «The Original Recordings» i 1982, men det første fullverdige albumet var altså «See Jungle! See Jungle! Go Join Your Gang Yeah, City All Over! Go Ape Crazy!», som fant veien ut i butikkene på høsten 1981. Dette ikke uten bruduljer da coverbildet ­– som var basert på ideen rundt Édouard Manets «Le Déjeuner Sur L’herbe» – ble for drøy kost for mange, der det fremviste en naken 14 år gammel Lwin. Som et resultat er albumet å finne med flere forskjellige covere.

Bandets musikk er veldig rytmebasert og med tydelige afrikanske inspirasjoner, noe som gjorde at undertegnede kjapt døpte musikkstilen til «jungelpunk». Dermed er det Dave Barbarossa som på mange måter tar styringa når «Jungle Boy» åpner plata, samtidig som Leigh Gormans bassing får god plass i lydbildet. Annabella Lwin har en stemme som fremhever melodiene, og melodier har Bow Wow Wow i mengder.

Låtmaterialet er i hovedsak skrevet av bandets tre instrumentalister og Malcolm McLaren, mens Lwin også er kreditert på et par kutt. På produksjonssiden er det daværende Duran Duran-produsent Colin Thurston som står for de fleste spora, men også Brian Tench og fremtidig a-ha-produsent Alan Tarney skrur knotter på to låter hver.

Singelen som så dagens lys i forbindelse med albumslippet var «Chihuahua», som er en fengende sak, med mye koringer, og selvfølgelig dominert av Barbarossa. Noen måneder tidligere hadde «Prince Of Darkness» blitt sluppet som singel, og låta er inkludert på albumet, men snodig nok i instrumentalversjon under tittelen «Sinner, Sinner, Sinner». Her får også gitarist Matthew Ashman godt med spillerom.

Ashman tilfører for øvrig en god del surf-elementer, noe som er veldig fremtredene i instrumentalen «Orang-Outang». «(I’m A) T.V. Savage» er også å betrakte som ei gitarlåt, der det i tillegg til rytmepreget er et visst riffdriv i et kutt som blir blant platas vinnere. Med «Golly! Golly! Go Buddy!» tar Bow Wow Wow oss med til Karibia med ei skikkelig gladlåt, før det roes litt ned med «King Kong».

Låtmessig må det sies at kvartettens andre og siste fullverdige album, «When The Going Gets Tough The Tough Get Going», er å betrakte som ei bedre skive, men undertegnedes minner rundt «See Jungle! See Jungle! Go Join Your Gang Yeah, City All Over! Go Ape Crazy!» er på mange måter sterkere. Spesielt huskes en leirskole på Skottevik, der teltlivet ikke førte til god søvn. Resultatet var at undertegnede valgte å ta en runde på campingplassen, med Bow Wow Wow på kassettspilleren, relativt tidlig på morgenen. Jeg velger å tro at dette var til begeistring for alle andre gjester på stedet.

Vinneren på skiva er «Go Wild In The Country», som også ble sluppet som singel og med det ble en hit i England. Dette er Bow Wow Wow på sitt ypperste, men bandet fungerer også bra når tempoet senkes i den avsluttende «Hello, Hello Daddy (I’ll Sacrifice You)». I det hele tatt er «See Jungle! See Jungle! Go Join Your Gang Yeah, City All Over! Go Ape Crazy» ei god skive, selv om bandet altså skulle toppe denne med neste album.

I 1982 slapp Bow Wow Wow «I Want Candy»-singelen, og samtidig ble et samlealbum med samme tittel gitt ut. Året etter fulgte så «When The Going Gets Tough The Tough Get Going», og med det var det også brått over. Gutta gikk videre med Chiefs Of Relief, før trioen etter hvert gikk hver til sitt. Lwin ga på sin side ut soloplata «Fever» som Annabella i 1986, men så ble det relativt stille. I 1995 døde Ashman, og mulighetene for et fullt gjenforent Bow Wow Wow var med det over.

Bandet gjenoppsto likevel etter hvert i forskjellige konstellasjoner for turnevirksomhet, men på platefronten er det i hovedsak et utall samleplater som har sett dagens lys siden den gang. Noen studiobesøk har det også vært underveis de siste 20 åra, men uten at mer enn et par låter har kommet ut av det.

Liveskiver ble også utgitt etter hvert, og i 1997 ble et opptak fra 1982 gitt ut under tittelen «Live In Japan». I 1998 ble «Wild In The USA» sluppet og denne utgivelsen kombinerte nye remikser og opptak fra gjenforeningsturneen samme år, der det nå kun var Lwin og Gorman igjen fra originalbesetningen.

Når det gjelder «See Jungle! See Jungle! Go Join Your Gang Yeah, City All Over! Go Ape Crazy» er det reutgivelsen fra 2010 som er det mest fornuftige kjøpet, da denne dobbel-CD-en også byr på en disk med singellåter, inkludert «I Want Candy».

Jan Dahle