Nocturnal Pleasure

Meat Loaf_Dead Ringer
Meat Loafs «Dead Ringer».

Jim Steinman er som kjent en låtskriver i særklasse, og mye av mannens musikk stammer fra hans musikaler. Flere av disse ble skrevet på syttitallet, og «Neverland» er den som har resultert i flest utgitte låter. Nå er saken den at Steinman også har et godt grep om det tekstmessige, og musikalene inneholder også mye dialog. En del av denne dialogen har senere funnet veien til plater, og skiver som «Original Sin» med Pandora’s Box, Jim Steinmans egen «Bad For Good» og «Meat Loafs «Bat Out Of Hell» har slike utdrag fra «Neverland».

I Månedens Steinman denne gangen skal vi se litt på en monolog fra Meat Loafs «Dead Ringer», og tittelen er «Nocturnal Pleasure». Denne stammer, som det meste annet av monologer og dialoger som er utgitt på Steinmans plateprosjekter, fra «Neverland». I dette stykket, som hadde en liten oppsetning på Kennedy Center i 1977, er det hovedpersonen Baal som ytrer ordene som skal bli til «Nocturnal Pleasure».

Baal, som er Steinmans variant av Peter Pan, har for øvrig fulgt med siden 1969 og «The Dream Engine»-musikalen, men så har hele prosjektet på mange måter vært et konstant arbeid i utvikling siden slutten av sekstitallet. Når vi er fremme i 1977 er det altså «Neverland» det handler om, og Baals motspiller har beholdt karakternavnet Wendy og spilles av Ellen Foley. På «Original Sin» skal hun 12 år senere gjenta deler av sin tekst fra «Neverland», men det tar vi for oss en annen gang.

Da Jim og Meat begynte å jobbe med «Dead Ringer» var altså monologen «Nocturnal Pleasure» med i prosjektet, og den endte opp på plata som en slags intro til «Dead Ringer For Love». Innen albumet var fullført var bruddet mellom Steinman og Loaf et faktum, men låtskriveren var involvert på produksjonssiden fra begynnelsen av. Dette førte også til at Jim rakk å spille inn «Nocturnal Pleasure».

Jim Steinman1756465
Jim Steinman.

Det er altså Jim selv som står for stemmen her – det var Richard Dunne som spilte Baal i «Neverland» – og han leverer det hele i typisk Jim Steinman-stil. Ordbruken er også typisk for mannen, der det er pompøst og malerisk i beskrivelsen av en apokalyptisk verden. Noen små forandringer er gjort på teksten siden «Neverland» – der deler av det som ble «Love And Death And An American Guitar» for øvrig følger – men basisen er den samme som fire år tidligere.

En kuriositet er at Jim spilte inn en versjon av det som ble «Nocturnal Pleasure» allerede i 1979, men da under tittelen «Shadows On The Freeway». Denne versjonen er å finne på LP-en «L.A. Radio», som er en promo for en lokal Los Angeles-radio. Her er Jim enda mer dramatisk i uttrykket, og denne versjonen er noe lengre enn den vi finner på «Dead Ringer», men den passerer fortsatt ikke minuttet.

Noe lengre ble den da Jim plukka frem monologen på «Bat Out Of Hell»-turneen, og her var den også akkompagnert av sparsommelig pianobruk. Et fast innslag i showet var dette uansett ikke, men sjekk ut det gode opptaket fra Uniondale i september 1978 for å høre Jim gjøre «Nocturnal Pleasure» live.

Jan Dahle

Nocturnal Pleasure

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s