Fremtidsskrekk (Del 2)

Dream Theater_Promobilde 2016
Dream Theater
Oslo Konserthus
27/2-2015
5

Når Dream Theater inntar Oslo Konserthus for tre kvelder har progerne endelig i kommet inn i riktig sal, for musikken bandet står for er som skapt for å sitte og lytte til. Når kvintetten i tillegg skal fremføre sitt siste verk, «The Astonishing», i sin helhet, finnes det ikke noe bedre sted å gjøre dette i Oslo.

Siden det altså er den ferske godbiten «The Astonishing» som står på programmet er kvelden musikalsk sett naturlig nok blotta for overraskelser, og det er egentlig kun innledningsvis vi får noe annerledes, der en intro bestående av en slags fortellerstemme åpner showet. Deretter kommer den første dronemusikken, og bandet drar så i gang med det glimrende stykket «Dystopian Overture». Her trår også publikum til med taktfast klapping når rytmebruken tillater det.

Lyden er god, men når James LaBrie kommer inn til «The Gift Of Music» er vokalen litt hul, men dette er ikke noe som hemmer konserten nevneverdig. Alt etter hvor man sitter i lokalet vil nok dette også variere, og undertegnede har en følelse av at det lengre bak i salen vil være en mer strøken lydopplevelse.

Gledelig er det at LaBrie er i veldig god form i kveld, og der mannen ofte har hatt det med å kunne bli litt slitsom i konsertsammenheng, har han nå full kontroll på stemmen i låter som ligger i et leie han mestrer. Dermed er også kveldens usikkerhetsmoment feid under teppet.

Musikalsk sitter alt 100 prosent, og man kan kanskje sånn sett si at det er litt sterilt, men når et opus som «The Astonishing» først skal fremføres må det være gjennomført. Det er det da også, og visuelt leverer Dream Theater også ei pakke som er en fryd for øyet. Flere skjermer skaper et interessant kulisselandskap, der historien – om enn noe kaotisk – visualiseres showet igjennom. I tillegg er det heftig lysbruk, og alt er perfeksjonert.

Det er gitarist John Petrucci som på mange måter stikker seg frem, og når han når solosekvensen i den glimrende «A New Beginning» er han virkelig i sitt ess. Dette er direkte nydelig, og det samme må sies om det meste av solospillet hans i kveld. «The Astonishing» gir ikke rom for de store utskeielsene på gitaren, og dermed blir alt kort og konsist, hvilket gjør at Petrucci kun leverer det aller nødvendigste. Dermed unngår vi at ting flyter ut i det langdryge, slik situasjonen tidvis kan bli med Dream Theater.

På keyboard har vi Jordan Rudess, som i motsetning til så mange av sine kolleger klarer seg med ett sett tangenter. I typisk stil snurrer og vipper han på keyboardet, slik at publikum får se hva mannen driver med når han spiller. Dette skaper selvfølgelig også et bedre visuelt element enn en fullstendig stasjonær tangentist.

En del av kveldens musikk ligger på boks, og det har en så enkel forklaring som at vi på scena kun finner Dream Theaters fem medlemmer. Dette betyr blant annet at sekkepipa i «The X Aspect», fela i «Hymn Of A Thousand Voices», og selvfølgelig en del orkestrering ikke spilles live, men dette er helt greit, for alternativet ville vært et nedstrippa sound. Slik bandet gjør det nå klarer de å frembringe storheten i «The Astonishing» også live.

Bakerst på scena sitter Mike Mangini, med stor spilleglede, og ofte et svært glis om munnen. Han er en fornøyelse både å lytte til og å bivåne, der han er teknisk og feilfri. Mangini fikk den nesten umulige jobben å erstatte Mike Portnoy, men her og nå beviser han at han klarer å fylle de store skoa. Mikes makker i rytmeseksjonen, bassist John Myung, spiller også glimrende, men han er den som likevel på alle måter drukner litt i denne storslåtte sammenhengen. Visuelt gjør han ingenting ut av seg, og musikalsk gir ikke «The Astonishing» ham de store spillerommene.

Gutta holder seg altså helt tro til albumet, og sånn sett klokker hver akt inn på omtrent nøyaktig samme tid som studioversjonen. Et slikt konsept gir heller ikke rom for nevneverdige avbrudd med kommunikasjon mellom scene og sal, så James’ ord på det feltet er minimale hele kvelden.

Det som uansett fremstår som usedvanlig meningsløst er at bandet går av scena etter «Our New World», for så å gjøre finalen, «Astonishing», som ekstranummer. Alle vet at ekstranumre i 99 prosent av tilfellene står på den forhåndsoppsatte setlista, men her er det enda mer opplagt at bandet vil returnere for å spille prog-musikalens siste låt. De må fullføre verket, og denne pausa blir dermed totalt unødvendig, samtidig som den ødelegger den gode flyten.

Når kvintetten bukker og takker for seg har Dream Theater likevel levert en rimelig helstøpt forestilling, der de har kommet seirende i mål med et veldig ambisiøst prosjekt, som nå har vist seg å fungere særdeles godt både på plate og fra scena.

Jan Dahle

Fremtidsskrekk (Del 2)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s