Todd Rundgren «The Complete Bearsville Albums Collection»
Rhino

Her på Rock And Roll Dreams har Todd Rundgren naturlig nok ei høy stjerne grunnet sitt langvarige samarbeid med Jim Steinman, men multiinstrumentalisten har selvfølgelig også betydelig mer ved seg enn det å jobbe i studioet med tidenes låtskriver. Rundgren stakk seg først frem med Nazz på siste halvdel av sekstitallet, før han i 1970 kom på banen med Runt, som så utvikla seg til ei solokarriere. Parallelt med soloplater og produksjonsarbeid hadde han også Utopia gående på mye av sytti- og åttitallet. Her og nå skal det uansett handle om Todd Rundgrens solokarriere fra 1970 til 1982.

«Runt» er det selvtitulerte debutalbumet til Todd Rundgrens nye band i det tidslinja viser syttitallet, men i ettertid har plata blitt regna inn under mannens solokatalog. Med seg har Todd først og fremst Tony og Hunt Sales på henholdsvis bass og trommer, og i det sterke åpningssporet, «Broke Down And Busted», får Rundgren vist seg frem med fine gitartoner. I balladen «Once Burned» gjester for øvrig The Bands Rick Danko og Levon Helm.

Uttrykket på plata er variert, med en pianoballade som «Believe In Me», det mer popa i singelen «We Got To Get You A Woman», en trelåters medley, og rock’n roll i form av «Who’s That Man?». Sistnevnte er ikke helt på høyden, men med melodisk rock og «Devil’s Bite» treffer Rundgren bra. Med blåsere skapes et interessant uttrykk i «I’m In The Clique», og samtidig får vi et jazza parti, som bare er med på å understreke det stilmessige spriket på plata.

Med den gode, avsluttende «Birthday Carol» er gitaristen Rundgren fra åpningssporet tilbake, og det i ei lang småproga og variert låt. Dermed er et greit album i mål, men noen klassiker er ikke «Runt».

Den andre og siste Runt-plata er «The Ballad Of Todd Rundgren», og ny trommis på laget er N.D. Smart. Dette er uansett i all hovedsak Todds verk, og han åpner melodisk med «Long Flowing Robe» og den rolige «The Ballad (Denny & Jean)». Låtmessig er dette ei betydelig sterkere plate enn «Runt», og det er også ei mer strukturert skive. Dermed er det flere spor som har et relativt streit pop/rock-uttrykk – med en del ballader – selvfølgelig med noen arrangementsmessige utskudd.

«Bleeding» er god og smårocka, mens «Wailing Wall» drar den helt ned til nakent piano og koringer i bakgrunnen. «Chain Letter» åpner med kassegitar, men blir etter hvert til en mild riffrocker med godt soloarbeid fra Todd, og med bra melodiføring. Også «Parole» er ei god rockelåt, som igjen byr på en fin solo fra hovedpersonen. Rundgren tyr også ofte til pianoet, og singelen «Be Nice To Me» er et godt eksempel på at dette også fungerer. Plata avsluttes da også med den korte pianoballaden «Remember Me».

Den doble «Something/Anything?» er Todd Rundgrens første virkelige soloplate, og her trekker han da også solotanken så langt som til at han på albumets tre første sider gjør absolutt alt selv. Skivas første singel, «I Saw The Light», er først ut, og dette er riktig bra. Melodibruken og gitarspillet er nydelig, og «Something/Anything?» er i det hele tatt ei god plate.

«It Wouldn’t Have Made Any Difference» er glimrende pop, mens låter som «Saving Grace» og «Couldn’t I Just Tell You» følger opp det popa elementet. «Wolfman Jack» er derimot mer rocka, og den bluesbaserte «Black Maria» er et høydepunkt. I den andre enden av skalaen har vi «Sweeter Memories» og «Marlene», som er ballader det er verdt å sjekke ut. Den instrumentale «Breathless» fremviser på sin side en produksjon som må plasseres inn i kategorien humor, så selv om Rundgren i hovedsak holder seg innenfor visse rammer på «Something/Anything?» sklir det ut ved et par anledninger.

Over på den siste siden på LP-en går Rundgren for live-i-studioet, og da med en god del innleide musikere. Blant disse finner vi fremtidig Utopia-tangentist Mark Klingman, som også slipper til med sin egen komposisjon, den gode balladen «Dust In The Wind». Med på laget er også blant andre gitarist Rick Derringer, kommende Utopia-bassist John Siegler og trompetist Randy Brecker. Her finner vi også hiten «Hello It’s Me» – opprinnelig gitt ut med Nazz – og med det oppnår Rundgren kommersiell suksess. Ellers er det country-elementer i «Piss Aaron», og saksofonsolo fra Gene Dinwiddle i «Some Folks Is Even Whiter Than Me», og det avsluttes rocka med «Slut».

Med «A Wizard, A True Star» gjør Todd Rundgren det noe tyngre for lytteren, der han har sydd sammen lange medleyer, og dermed leverer en mengde med kortere låter, der den gode «Zen Archer» stikker seg ut med over fem minutters spilletid. Du får en melodisk snutt fra «Peter Pan»-musikalen i form av «Never Never Land», mens du får støyende rock i «You Need Your Head». Spriket er altså stort, og «Dogfight Giggle» er bare en lydcollage, før det plutselig blir melodibasert i «You Don’t Have To Camp Around». Innen du har begynt å få tak i melodien der er man plutselig over i instrumentalen «Flamingo», og som lytter får du en ide om at her bør det røykes alternative sokker om man skal klare å henge med.

Over på side 2 er det flere lengre låter, og «Sometimes I Don’t Know What To Feel» åpner med et arrangement basert rundt blåsere. Veldig streit blir det med en ti minutters soul-medley bestående av blant andre «I’m So Proud» (The Impressions) og «La La Means I Love you» (The Delfonics). «Hungry For Love» er en munter sak, «Is It My Name?» er en litt snål rocker, mens finalen på ei plate som må sies å være for de litt spesielt interesserte er den popa og soul-inspirerte «Just One Victory».

Når «Todd» slippes i 1974 fortsetter Rundgren å eksperimentere, og denne gangen på nok en dobbel-LP. Med seg har han nå de tidligere nevnte Utopia-medlemmene, og Ralph Schuckett og Kevin Ellman som også er med i det nå nyoppstarta bandet. I åra fremover skal da også Rundgren kombinere solokarriere med bandjobbing.

Her og nå har Rundgren hengt seg noe opp i bruken av synther, noe instrumentalene «The Spark Of Life» og «In And Out The Chakras We Go (Formerly: Shaft Goes To Outer Space)» på alle måter understreker, og den ellers popa «Useless Begging» dras i alternative retninger grunnet tangentene. Dette betyr også at Todd har mengder av lyder å eksperimentere med utover på plata, hvilket igjen resulterer i en del galskap. Galskapen ligger ikke bare i soundet, for også en komposisjon som «An Elpee’s Worth Of Toons» fremviser en dose humor. Gilbert og Sullivans «Lord Chancellor’s Nightmare Song» passer sånn sett godt inn, og den fungerer overraskende bra. En stund tror man for øvrig at instrumentalen «Drunken Blue Rooster» er en helt streit pianolåt, men så begynner Todd å leke med synthene.

Det streitere låtmaterialet er likevel her, og «A Dream Goes On Forever» var et naturlig singelvalg der Todd viser seg fra den melodiøse og lett tilgjengelige siden. «Izzat Love?» har også klare pop-tendenser, og «Don’t You Ever Learn» byr også på det melodiøse i all sin særhet. Den småjazza «The Last Ride» har også moderate innslag, mens den tidvis kjappe «Everybody’s Going To Heaven/King Kong Reggae» lener seg i retning av prog. «Heavy Metal Kids» er basert rundt gitarer, og har en del av datidens tungrock i seg. Variasjonen her er altså svært stor, og plata er også av varierende kvalitet.

«Initiation» er en todelt utgivelse, som til tross for 67 minutters spilletid ble pressa inn på en LP. Side 1 åpner med «Real Man», som igjen fremviser en synthbasert Rundgren. Hvor opphengt mannen var i sine relativt nyanskaffede tangenter understrekes for øvrig med «Born To Synthesize», som er a kapella, bare sånn for å påpeke at ingenting trenger å være normalt i Todd Rundgrens verden. Dermed er det også denne gangen umulig å vite hvor du har Todd, selv om han tidvis har normalisert seg på «Initiation». Dette er rett og slett litt lettere tilgjengelig enn de to foregående platene.

Med seg denne gangen er nye Utopia-medlemmer i form av Roger Powell og John Wilcox, og sistnevnte dukker opp i den rocka og småproga «The Death Of Rock And Roll», der også Rick Derringer bidrar. En viss musikalsk motsetning til nevnte kutt er skivas tittelspor, der man aner tendenser av disco, samtidig som tangentene får mye spillerom. Kall gjerne dette progdisco, hvilket i seg selv er et paradoks. Og siden vi er inne på disco må det nevnes at fremtidig disco-helt Dan Hartman gjester på den roligere «Fair Warning». Også Hartmans samarbeidspartner på denne tiden, Edgar Winter, bidrar på nevnte låt.

Side 2 er den 35 minutter lange instrumentalen «A Treatise On Cosmic Fire», som igjen er delt opp i fire undersegmenter. Dette er i høyeste grad med på å plassere Todd Rundgren i prog-båsen, og her utfolder han seg både på tangenter og gitar. Dessverre er produksjonen litt spinkel, og en del rytmiske programmeringer låter ikke ideelt, men det er en del gode elementer i dette stykket. Alt i alt er «Initiation» en opptur, og Rundgrens beste siden «Something/Anything?».

Hvordan Rundgren valgte å skille soloarbeidet fra Utopia er tidvis uklart, og med «Faithful» gjør mannen ei plate som regelrett har Utopia som backingband, så denne skiva kunne like gjerne vært gitt ut under bandnavnet. Innholdet er igjen todelt, der side 1 består av seks coverlåter som alle stammer fra siste halvdel av sekstitallet. The Yardbirds’ «Happenings Ten Years Time Ago» og The Beach Boys’ «Good Vibrations» er først ut, og man kan ane at platetittelen spiller på Rundgrens traktering av disse låtene.

To låter hentes fra The Beatles, og både «Rain» og «Strawberry Fields Forever» sitter bra, men det blir likevel noe meningsløst siden Todd ikke prøver å gjøre noe nevneverdig nytt med materialet. I Bob Dylans «Most Likely You Go Your Way And I’ll Go Mine» går Todd også så langt at han imiterer komponistens stemme.

Når platas andre side åpner med ganske rett frem rock i «Black And White» er vi inne i avdelingen for originalmateriale, og dette fungerer bra. Deretter er det over i halvakustisk pop i «Love Of The Common Man», så man kan si at Rundgren opprettholder det lettfattelige preget fra platas første halvdel. De påfølgende låtene er ikke like gode, men det popa preget fortsetter like fullt å dominere, selv om det er litt jazza piano i «The Verb «To Love»». Avslutter gjør den rocka «Boogies (Hamburger Hell)», og atter er gang er det bare å konstatere at Rundgren leverer noe ujevnt.

Med det doble livealbumet «Back To The Bars» får vi en slags oppsummering av Todd Rundgrens solokarriere opp til 1978, og mange av musikerne fra de tidligere platene finner veien til scenene. I tillegg gjester blant andre Stevie Nicks, Daryl Hall og John Oates, og Utopias nye bassist, Kasim Sulton, bidrar også. Materialet er i hovedsak det lettere tilgjengelig stoffet fra mannens studioplater, og dermed finner vi blant andre «Real Man», «Love Of The Common Man», «Black And White», «Black Maria» og selvfølgelig «Hello It’s Me» her.

Fremførelsen er ikke overraskende god, og produksjonen er også bra, så det er lite å sette fingeren på. Med tanke på de involverte musikerne er det kanskje ikke så rart at det også presenteres noe fra Utopia-katalogen, og «Love In Action» er ei god smårocka låt, som fungerer bra i denne sammenhengen. Også soul-medleyen fra «A Wizard, A True Star» er med, og det er også «Never Never Land», så det krydres med noen coverlåter. Sluttresultatet er altså ei god liveplate, og samtidig er dette et sted å begynne for de som vil høre en mindre sær Todd Rundgren.

«Hermit Of Mink Hollow» ble sluppet før «Back To The Bars», men i denne boksen presenteres skivene i motsatt rekkefølge. Liveplata inneholder da heller ikke noe fra denne studioutgivelsen, og det er muligens en forklaring på rekkefølga her. Da Rundgren gikk inn i studioet denne gangen var det helt uten hjelp fra andre musikere, og dermed er han sånn sett tilbake til arbeidsmetodene fra de tre første sidene på «Something/Anything?». Musikalsk er mannen også tilbake til det mer lettfattelige pop/rock-uttrykket.

Ideen med plater inndelt i to uttrykksmessige forskjellige LP-sider fortsetter her, og det mest popa stoffet er på den første siden. Det betyr at den fengende singelen «Can We Still Be Friends» kommer tidlig, og arrangementsmessig er det synther og piano som gjelder. Balladen «Hurting For You» er også fin, og her finner vi for øvrig mer gitarer igjen, i tillegg til koringer som drar tankene mot Rundgrens korarrangementer for Jim Steinman. Med «Onomatopoeia» legger Todd seg igjen på den uhøytidelige linja, før den trivelige pop-delen av plata avsluttes med «Determination».

Nå er det ikke slik at Todd rocker veldig hardt på side 2 heller, men det blir straks litt mer uptempo og gitarbasert når «Bread» åpner denne delen av plata. Deretter er det ren ballade, og pianobasert i «Bag Lady», men spor som «You Cried Wolf» og «Out Of Control» tilfører mer av rockeelementet igjen. Sistnevnte er da også som en hardrocker å regne. Med den godkjente balladen «Fade Away» setter Rundgren punktum for det som er hans lettest tilgjengelige syttitallsalbum.

Vi har kommet frem til 1981 når Todd slipper «Healing», og igjen befinner han seg alene i studioet. Den rytmisk småkaotiske «Healer» åpner på greit vis, mens «Pulse» og «Golden Goose» understreker at det er en leken Rundgren som spiller på synthene. Samtidig er sistnevnte en melodisk humørspreder. En forholdsvis streit ballade åpenbarer seg i den gode «Compassion», og denne ble da også valgt som singel.

LP-ens andre side er forbeholdt den tredelte «Healing». Her er det mye bra, der det monotone og melodiske i del en sitter godt, og med det blir dette ei fin låt. Den mer svevende andre delen er stemningsfull og fin, mens del tre hemmes litt av rytmeprogrammeringa. Helhetlig er dette uansett et godt stykke musikk.

Noen utgaver av LP-en hadde en medfølgende bonussingel, og denne er lagt på til slutt på CD-versjonen. «Time Heals» fra singelen er ei uptempo og melodiøs låt som blir et høydepunkt på skiva.

Todd Rundgrens farvel med Bearsville er «The Ever Popular Tortured Artist Effect», der ensomheten i studioet har ført til ei lett tilgjengelig pop-plate. Resultatet er helt greit, men ikke veldig spennende i Rundgren-sammenheng. «Hideaway» er en god åpning, «Don’t Hurt Yourself» er ei bra roliglåt, og coveren av Small Faces’ «Tin Soldier» er godkjent.

Igjen fremviser også Rundgren sin mindre seriøse side, og den operetteaktige «Emperor Of The Highway» må sies å falle inn i denne kategorien. Det samme gjør på en måte platas hit, «Bang The Drum All Day», som er en allsangfremkaller i all sin munterhet. Det avslutter så helt streit med «Drive» og «Chant», og med det beveger Todd Rundgren seg videre til Warner Bros., men det er en annen historie.

«The Complete Bearsville Albums Collection» fremviser altså en mangfoldig artist, og med det varierende musikk både hva stil og kvalitet angår. CD-boksen er uansett en fin måte å sjekke ut Todd Rundgren på for en billig penge, men siden det – som typisk er for denne typen utgivelser – ikke er noe bonusmateriale eller remastra skiver å finne her er ikke dette nødvendigvis en utgivelse fansen trenger.

Jan Dahle