Et klassisk album

Backstreet Girls_Øya 14-8-04
Backstreet Girls på Øyafestivalen 2004.

I forbindelse med at Backstreet Girls førstkommende fredag skal gjøre et tilbakeblikk, og spille sine to første album på John Dee i Oslo, passer det bra å plukke frem et intervju fra 2007, der vi ser nærmere på «Boogie Till You Puke». Dette er bandets andre album, og den av Backstreet Girls’ skiver som står igjen som den største klassikeren. Intervjuet presenteres her slik det sto på trykk i Scream Magazine #116 i mai 2007.

Backstreet Girls_Boogie Till You Puke

Vi beveger oss tilbake til det glade åttitall, og nærmere bestemt våren 1988, da Backstreet Girls slapp «Boogie Til You Puke». Et par år tidligere hadde bandet platedebutert med «Mental Shakedown», men siden den gang hadde en viktig ingrediens kommet til i Backstreet Girls-retten. Bjørn Müller hadde overtatt mikrofonen fra Arne Aarnes, og med det var oppskriften for norsk boogierock skrevet en gang for alle.

Når vi skal mimre over plata, som er blitt stående som Backstreet Girls’ beste, er det ikke unaturlig å la gitarist Petter Baarli stå for praten. Det er heller ikke unaturlig å begynne med vokalistbyttet, som skjer i 1986.

– Arne var en god kamerat, men vi trengte noe mer. Vi hadde spilt sammen med Easter Bunnies, der Bjørn sang, en del ganger. En dag møter jeg så Bjørn på Stortorget, og jeg tenker at han passer perfekt. Han ser kul ut, og han synger som faen, samtidig som han digger den samme musikken som oss. Jeg spør ham om han har lyst til å bli med i Backstreet Girls, og jeg ga ham en dag på å ta avgjørelsen. En time senere kommer Bjørn løpende opp til meg på Linderud, og roper «Jeg blir med!». Det sa «klikk» med en gang mellom Bjørn og bror min, og vi hadde det så gøy.

Mellom all moroa ble det også tid til å jobbe, og alt ble veldig enkelt for Backstreet Girls da vitamininnsprøytninga Müller entra laget.

– Låtene kom med en gang. Vi hadde også allerede skrevet noen låter, som på en måte var rester fra «Mental Shakedown». Ei låt som «Gypo» stammer fra helt tilbake til Riff Raff (bandet Baarli-brødrene hadde i forkant av Backstreet Girls), og riffet til «Hangover In Hamburg» hadde jeg allerede. «Walking Downtown» ble lagd med en gang Bjørn kom inn i bildet, for da fikk vi en go. Nå skulle vi faen meg opp til toppen. Samtidig begynte vi å spille giger, og da særlig på Renegat, som lå der Oslo City ligger nå. Dit kom det også plateselskaper som så oss.

«Mental Shakedown» ble utgitt på lille uavhengige Medicine Records, men nå begynte de større ulvene å snuse på Backstreet Girls. Dette endte med signering for PolyGram, men flere viste interesse.

– Vi fikk tilbud fra Sonet, CBS og PolyGram. Da vi var i møte med Sonet spurte de hvem vi ville ha som produsent. Vi svarte da at vi ville ha Chris Thomas, som hadde gjort Roxy Music og Sex Pistols, men da lo de noe så inni helvete. «Det har vi ikke råd til, herregud da gutter», var beskjeden vi fikk. Da sa vi at vi ville ha Vic Maile, som hadde produsert The Inmates og Motörhead. Da ble det mer «Nja, kanskje», og dette var også med på å avgjøre at det ikke ble Sonet. Vi tenkte at PolyGram var størst, og TNT var på PolyGram. De kom ut i verden, men Sonet ble for lite. Vi signerte derfor med PolyGram, men det var en jævlig dårlig deal.

Backstreet Girls_Rockefeller 19-3-05 (Petter)
Petter på Rockefeller. mars 2005.

På høstparten 1987 gjør Backstreet Girls sin første innspilling for PolyGram, og det er bandets nå legendariske julesingel som står på programmet.

– Vi reiser ut til Spydeberg, til Roberth Opsahl-Engen, og spiller inn «Christmas Boogie» og «A Merry Jingle». Den kommer ut til jula i 1987, og så kommer vi på Norsktoppen, og da er det i gang. Tanken bak julesingelen starta ved at vi er fans av The Professionals – med Sex Pistols’ Steve Jones – og de ga ut julesingler. Vi var hypp på å gjøre en julesingel, og da ble «Backstreet Boogie» til «Christmas Boogie». Vi ville også gjøre «A Merry Jingle», som originalt var med The Greedies, der blant andre Paul Cook og Phil Lynott var med. Vi tenkte at det er faen ingen som har hørt den, så den gjør vi på vår måte. Den ble da gjort litt hardere og fortere. Singlen ble spilt inn på en dag. Det er mulig vi hadde en dag til for miksen, det husker jeg ikke helt, men innspillinga ble gjort på en dag.

Etter erfaringa med å spille inn singelen i Studio Nova bar det tilbake dit kort tid etter, da tiden var inne for mer alvorlige ting i form av «Boogie Til You Puke».

– Roberth var kristen, men jeg vet ikke om han fortsatt er det etter at han møtte oss, flirer Petter. Han kunne forresten sove når som helst. Når vi hadde pause sa han at han skulle sove, og ett minutt senere sov han. Vi skjønte jo ingenting. Studioet lå altså ute i Spydeberg, langt uti pottitland, i kjelleren til Roberth. Det var kult nok, men vi måtte kjøre en time hver dag.

Opsahl-Engen kunne være en kreativ mann, og Petter forteller om bålet vi hører på «Gypo».

– Det er peisbålet oppe i stua til Roberth du hører på «Gypo». Vi la kabler opp til stua, og tapa det. Det var da Øyvind Myrvold (bandets da kommende manager) sa «Det høres jo ut som om noen griller pølser for faen».

Backstreet Girls_Rockefeller 13-11-04 (BT)
B.T. på Rockefeller, november 2004.

«Gypo» var som tidligere nevnt ei gammel låt, og den ble spilt inn allerede på en tidlig demo med Backstreet Girls. Den dukka også opp i filmen «X», som så dagens lys i 1986.

– Vi spilte den inn første gang helt i begynnelsen av Backstreet Girls’ eksistens – før «Mental Shakedown» – med Jon Berg og Tom Kristensen. Vi brukte den likevel ikke på den første LP-en, men sparte den til «Boogie Till You Puke». Låta er på en måte en fortversjon av «For Those About To Rock», blanda med litt punkrock. Det er demoen, med Tom og Jon, som brukes i «X». Du ser oss 50-100 meter unna, også kommer avslutningen som zoomer inn på meg, så er det ferdig.

Det er ei låt til som dukker opp på «Boogie Till You Puke» som har en historie helt tilbake til Riff Raff, og det er en av de to bonuslåtene på CD-versjonen av skiva, «Boys In The City». Når vi så er inne på bonusspora kan vi heller ikke komme utenom låta med kanskje tidenes beste Solberg-engelsk i tittelen, «Tougher Than The Train».

– «Boys In The City» er altså ei Riff Raff-låt, men plutselig fikk vi på plass den siste brikken, og da satt den. Ellers lagde vi de fleste låtene etter Bjørn kom inn. Pål (Kristensen, bass) hadde riffet på «The Hunt», og deretter lagde jeg refrenget og versene. Bjørn var også typen som hadde ideer med en gang, mens vi mye mer måtte fortelle Arne hva han skulle gjøre. Han fant likevel på mye fett han og, sånn som «Rattlesnake Charlie». Når det gjelder «Tougher Than The Train» ble den skrevet som en flipp i studioet, for jeg har alltid vært fan av rockabilly. Det var selvfølgelig Müller som kom opp med tittelen, og låta er spilt inn i ett take. Den passa kanskje ikke på LP-en, og derfor ble den bonuslåt i stedet.

Noe av det som gjorde «Boogie Till You Puke» til den klassikeren den er, ved side av låtmaterialet, er at bandet sparker solid rumpe på skiva. Mye av æra for det må gå til knottskruer Roberth Opsahl-Engen.

– Det funka så bra fordi han skjønte gitarlyd, og det var jævlig viktig. Jeg brukte bare en bitteliten Mesa Boogie, men alle tror jeg brukte det Marshall-stacket. Det var en liten 40-50 watts Mesa, som sto på full guffe der inne. Den knallyden. Jeg fikk gåsehud av lyden da jeg satt der. Roberth er jævlig god på sound, men jeg er ikke helt fornøyd med skarptromma. Han ville også ha mer koringer. Det er vel mulig det er noe han hadde fått beskjed om fra PolyGram, men vi fikk holdt ham igjen litt. Han hadde fått seg en ny maskin som het Exciter, som han absolutt måtte bruke på trommene og vokalen. Bjørn dubba faktisk mye av leadvokalen. Jeg vet ikke om du egentlig hører det så godt, men mye er dubba. Litt sånn som Ozzy gjør det. Vi ville ikke gjort det slik i dag, men det var jævlig fett. Trommene og vokalen bærer preg av å være produsert på åttitallet, men det er en overlegen LP. Jeg er stolt av den.

Backstreet Girls_Rockefeller 13-11-04 (Pål)
Pål på Rockefeller, november 2004.

Dagene i studioet gikk relativt rolig for seg, med tanke på den livsstilen man kjenner disse gutta for. Disiplinerte var bandmedlemmene også, og gutta var hver dag relativt tidlig på plass.

– Vi drakk bare kaffe på dagen, men ved firetiden tok vi gjerne en øl. Jeg husker vi kjøpte oss brød og pålegg, og ordna skikkelig mens vi var der ute. Ved firetiden på dagen var det så gjerne tid for en liten kjøretur, for da hadde vi vært i studiet fra 11-12-tiden. Vi kjørte ofte til et vann som ligger like ved, og der bada vi da vi spilte inn «Coming Down Hard». Det var derimot vinter da vi gjorde «Boogie Till You Puke», og det var kaldt. Igjen hadde vi kort tid på oss, og vi spilte inn «Boogie Till You Puke» på 14 dager. Det var jævlig fort gjort.

Grunnen til at bandet kunne gjør jobben så kjapt lå i et heftig øvingsnivå, der gutta brukte all sin tid på lokalet på Tøyen.

– Vi øvde som faen, hver jævla dag. Øvingslokalet var i Borggata. Det er revet nå, men alle øvde der, blant andre Jokke. Vi hadde omtrent ikke utstyr på den tiden, og jeg husker jeg lånte gitaren til Jokke. Vi var klin blakke, og vi måtte pante flasker, så vi lånte alltid utstyr av folk når vi dro på spillinger. Vi stjal det, men satte det tilbake. Det var Stein Kråbøl som drev øvingslokalet, og han var så sint på oss. Det var forresten i et studio i første etasje der vi spilte inn «Mental Shakedown», og Jokke spilte også inn førsteskiva si der. Det var et fett miljø der, og ved siden av var det en frikegård, der folk satt ute ved bålet og drakk.

– Jeg bodde også like ved, på sofaen hos en kamerat. Da vi kom til «Boogie Till You Puke» var vi tighte som faen, og kunne spille inn det meste live i studioet. Deretter la jeg på en rytmegitar til, og så sang Bjørn før det ble lagt på gitarsoloer og koringer. Enkelt og greit. Litt mer effekter og greier er det på introen, der vi står hele gjengen med forskjelle rytmeinstrumenter og greier. Dette er så kjørt baklengs, og vi stemte gitaren helt ned, og bare flippa. Det ble en jævla kul intro av det.

Gamlevokalist Arne Aarnes hadde altså vært ute av bandet en god stund da «Boogie Till You Puke» ble spilt inn, men mannen er likevel med på plata.

– Ja, han spiller munnspill. Vi var fortsatt gode kamerater, men etter at vi ble litt populære ble det en mer kald periode, både mellom oss og Tom, og oss og Arne. Nå er vi bestekamerater igjen, og nå er alt ålreit. Det var uansett naturlig å ha med Arne på munnspill, så han tok turen til Spydeberg. Müller var ikke så god på munnspill. Det er han ikke nå heller, ler Petter, og derfor må jeg ta det på gitaren.

Backstreet Girls_Rockefeller 19-3-05 (Petter & Arne backstage)
Petter og Arne backstage på Rockefeller, mars 2005.

Coveret til «Boogie Till You Puke» viser ei snerten berte, og en utslått Bjørn Müller i et smug. Bildet er ikke overraskende tatt i Oslo.

– Det var vel Jan Rustad sin ide. Vi hadde ikke noe med det å gjøre, men Jan kom opp med ideen om at Bjørn skulle ligge i en bakgård i gamlebyen. Vi tok bildene ved Harald Hårådes plass. Tittelen til plata var det derimot jeg og bror min som hadde, og den hang på veggen i sikkert fem år. Vi tok den fra NME i 1977, da de anmeldte en The Pirates-konsert. Overskrifta var «Boogie Till You Puke», og den sa mye. Vi klipte den ut, og hang den på veggen.

Da «Boogie Till You Puke» var klar for utgivelse var det liten tvil om at fremskrittet for Backstreet Girls, i forhold til debuten, var formidabelt. Det er selvfølgelig noe gutta i bandet også følte.

– Ja, er du gæren. Den solgte som faen med en gang og. Vi hadde backing fra plateselskapet, og da fikk folk vite om oss. Jeg husker det var anmeldelser over alt, i hele Norge. I Høyanger var det en som sa «Kvifor kallar dei det ikkje «Hangover In Høyanger» i stedet for «Hangover In Hamburg»», forteller Petter med noen særdeles tvilsomme forsøk på dialektbruk. Plutselig fikk vi den fanskaren, for dette var den første ekte harde rock’n roll-LP-en i Norge. Tidligere hadde det vært prog, heavy, og TNT, men det var ingen som hadde gjort beinhard rock’n roll. Det hadde også vært slurvete suppete bergenserrock, som de kalte ny veiv. Det var bare tull. Vi kunne i alle fall spille, og vi fikk det til å låte.

Backstreet Girls kom seg kjapt inn på VG-lista etter utgivelsen av «Boogie Til You Puke», dette igjen førte til TV-opptreden på TopPop.

– Vi spilte «See And Be Seen», og «Walking Downtown», tror jeg. Det ble spilt inn på Rockefeller, og jeg brukte vel ei leopardjakke jeg hadde kjøpt av ei dame i 1986. Hun skulle ha 500 kroner for den, kjipe kjerringa. Det var leopardjakke, men det var uansett dyrt.

Som så ofte ellers, når man snakker om rockeband, bærer det ut på veien når studiotiden er over, og plata endelig har kommet forbrukeren i hende. Petter husker blant annet en Nord-Norge-turne som ikke var all verdens suksess.

– Det var to uker i Nord-Norge på våren 1988. Da vi møtte lydmannen vi skulle ha på turneen, Frank Berg, ble han skremt da han så oss. Han skalv, og hadde et godt tak i vodkaflaska, men etter 2-3 dager var vi bestekamerater. Vi hadde fått beskjed av bookingbyrået her i Oslo om at vi skulle møte ham på Hemnesberget, så fløy vi opp. Deretter kjørte vi rundt i to uker, og vi hadde det så gøy på den turneen. Jeg vet ikke om det nødvendigvis var så lurt, for det hendte vi spilte for to personer, som spiste middag.

– Vi begynte også å spille mye på Sardines i denne perioden. De hadde åpna i 1986, og var en svær klubb i Oslo. Etter hvert fikk vi fredager og lørdager der, og da ble det stappfullt hver jævla gang. Jeg husker også at vi varma opp for The Inmates på Sardines, og så balla det på seg. Det er på høsten vi virkelig spiller mye, og jeg husker Nybergsund var helt vilt. Det var stappfullt, og en gang tjente vi 30.000 kroner. Ett år tidligere tjente vi 859 kroner hver på Renegat, og nå tjente vi 5.000 kroner hver. Konsertene på denne tiden var på alt fra kafeer til svære studentsteder, og vi måtte jobbe oss opp. Trondheim var blant stedene som virkelig tok imot oss. Eieren på et sted vi spilte der kom inn i garderoben med 48 halvlitere til oss, som en bonus. Vi hadde et fast hotell vi bodde på i Trondheim, og da vi kom tilbake dit på morgenkvisten sto det Jack Daniels klar til alle gutta.

Backstreet Girls_Rockefeller 19-3-05 (Bjørn)
Bjørn på Rockefeller, mars 2005.

I denne perioden gjør Backstreet Girls også et par relativt store konserter. Først spiller gutta på Roskilde Festival på sommeren, og på høsten går turen til Drammenshallen for å varme opp for Iron Maiden.

– Roskilde var overlegent fett, og det er kanskje den feteste konserten vi har spilt. Det var stappfullt, og det var noen som hadde en svær banner der det sto «Spell en gitarsolo Petter». Det var jævlig fett, og det tok helt av. Iron Maiden konserten var også kul. Vi skulle egentlig varme opp for Kiss, men det skar seg. Som plaster på såret fikk vi Iron Maiden. Det var jævlig fett det også, selv om hele første raden ga oss fingeren. Vi var vel sikkert ikke metal nok. Det var uansett fett å spille i Drammenshallen, for det var dit vi dro for å se favorittene våre. AC/DC og alle de store spilte jo der. Nicko McBrain hadde forresten en jævlig krangel med turnemanageren, og han kasta asjetter i veggene og var helt vill.

Selv om «Boogie Till You Puke» er ute i butikkene, og Backstreet Girls bør ha nok å gjøre med turnevirksomheten, blir det en tur til innom Studio Nova i 1988. Denne gangen for å spille inn «Absent Minded» til «Norske Utslipp», ei støtteplate for Bellona. Her bidrar så forskjellige band og artister som Dance With A Stranger, DumDum Boys, Jokke, Dollie De Luxe, Jørn Hoel og altså Backstreet Girls, bare for å nevne noen.

– Vi var nå blitt såpass populære at vi ble spurt om å være med på noe sånt. «Absent Minded» er også ei gammel Riff Raff-låt. Vi dro da tilbake til Roberth, og gjorde innspillinga kjapt, på en dag. Vi fikk også tid til å spille inn en demo av «Bad Stuff» den dagen, og den er jævla fet.

Dermed har arbeidet på «Party On Elm Street» sånn smått begynt, og med det slutter historien om «Boogie Till You Puke». Avslutningsvis kan vi så la Petter si noen velvalgte ord om plata som etablerte Backstreet Girls som det heftigste rock’n roll-bandet i Norge.

– Det er et dundrende øs fra begynnelse til slutt, og det er sånn rock jeg liker. Skiva er kort, presis og gjennomført. Ei knallskive.

Jan Dahle

Et klassisk album

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s