Tilbake til åttitallet

Resurrection Kings_Resurrection Kings
Resurrection Kings «Resurrection Kings»
Frontiers
4

Tidligere Dio-medlemmer er virkelig i vinden med utgivelser for tiden, og når Resurrection Kings platedebuterer er det med gitarist Craig Goldy i en ledende rolle. Med på laget er også mannens gamle Dio-kollega, trommis Vinny Appice – som også er aktuell med Last In Line – og med seg har gutta vokalist Chas West (eks Bonham og Tribe Of Gypsies) og bassist Sean McNabb (tidligere blant andre Dokken).

Craig Goldy er en dyktig gitarist, og etter en lovende tid med Rough Cutt og Giuffria ble han plukka opp av Ronnie James Dio for å erstatte Vivian Campbell. Et par soloprosjekter har gitaristen også forsøkt seg på, men lite har egentlig kommet ut av dette. Nå er han altså aktuell med Resurrection Kings, og ikke overraskende er det veldig tradisjonell hardrock det er snakk om.

Dio-preget er så visst tilstedeværende når Goldy riffer i gang plata med «Distant Prayer», og stilmessig blir vi tatt med tilbake til åttitallet. Chas West legger en passe fengende vokalmelodi på toppen av det hele. Det er likevel Goldy som styrer lydbildet her, og med det kommer gitaristen virkelig til sin rett. Produsent Alessandro Del Vecchio har da også skrudd en lyd som gir Craig det nødvendige spillerommet.

Tangenter fyller ut lydbildet i «Livin’ Out Loud», og det hele ligger fortsatt ikke langt fra Dio-uttrykket, så det er tydelig at skomakeren her velger å holde seg ved sin mest suksessfulle lest. Så kan man selvfølgelig vurdere om dette er spekulativt eller ikke, men hovedspørsmålet er likevel om musikken er god eller ikke. Og svaret på det er at dette fungerer bra, og det takket være gode låter.

Det er et tydelig melodisk uttrykk som åpenbarer seg i det «Wash Away» setter i gang, og utover i låta får vi et relativt åpent lydbilde i versene. Hele veien er det uansett Goldy som regjerer, og «Resurrection Kings» er virkelig plata for alle som er ute etter en god dose gitarer. Hør bare på «Who Do You Run To» og «Path Of Love» for eksempler på dette.

Med «Never Say Goodbye» legger Resurrection Kings seg på den ultramelodiøse linja i ei midtempo låt, som godt kunne blitt en hit i 1987, selv om refrenget ikke helt lever opp til lovnadene fra versene. Samtidig må det påpekes at ikke alle spor er like solide, og ei låt som «Don’t Have To Fight No More» er ganske forglemmelig.

Det tar seg uansett opp igjen sent på plata når Goldy gir «Silent Wonder» et godt driv, og med det understreker at Resurrection Kings absolutt har levert et album som bør falle i smak hos Craig Goldys tilhengere, og som så absolutt er verdt en sjekk for alle som har gode minner fra gitaristens Dio-perioder.

Jan Dahle

Tilbake til åttitallet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s