Circus Maximus
Oslo, Rockefeller
6/2-2016

Det er planleggingsmessig helbom når Circus Maximus trår til med releaseparty for «Havoc» halvannen måned før plata er tilgjengelig for fansen, men publikum møter likevel opp i hopetall for sine bysbarn. Kanskje er nettopp nysgjerrigheten på det nye materialet også et trekkplaster denne kvelden, og hele seks låter fra det kommende albumet blir spilt.

Konserten åpner uansett med kjent stoff i form av «Namaste» og «The One», og i det førstnevnte sparkes i gang smeller bombene. Circus Maximus filmer nemlig kveldens show, så det spares ikke på noe, hvilket også betyr at bandet har et heftig lysshow.

«The Weight» er første nye låt ut, og som så ofte ellers i kveld skal gitarist Mats Haugen vise hvem som regjerer i dette bandet. Mannen backes uansett opp av en solid rytmeseksjon – der bassist Glen Møllen rager høyt fra sitt lille podium – og bakerst i lydbildet krydrer Lasse Finbråten med tangentene. Vokalist Michael Eriksen har dessverre tidvise tendenser til ikke å nå helt ut av PA-en, men han hjelpes her og der frem av trommis Truls Haugens koringer.

Møllen får dominere litt innledningsvis i «Highest Bitter», og når dette ferske musikkstykket avsluttes slår gnistene i taket. Låta er da også blant flere av de nye som gjør et godt inntrykk i livesammenheng.

Den lange introen i «Architect Of Fortune» sitter godt, og blir et av de riktig gode øyeblikkene. «Arrival Of Love» vinner på sin side på det melodiske, mens «Loved Ones» løftes litt ekstra av Mats’ solospill.

Hovedfokus ligger på bandets to nyeste skiver, og kun «Sin» plukkes frem fra debuten, mens «Abyss» blir et høydepunkt fra «Isolate». At materialet fra «Nine» fungerer riktig godt fra scena har vi for lengst erfart, så sånn sett er det livedebutantene som er mest spennende. «Havoc» tilføres også her det småindustrielle preget fra plata, og resultatet er ei tøff livelåt, som blir ekstra het grunnet flammene som slår opp fra scenegulvet.

«Pages» gir igjen Møllen anledning til å dominere, der vi finner et herlig bassdriv. Samtidig viser også Finbråten seg frem på tangentene. «Chivalry» gir også spillerom for tangentisten der det rolige innledningspartiet nærmest er hans, og låta ellers vinner på det massive og stemningsfulle uttrykket. Toppes gjøres det så med et melodiøst instrumentalparti.

Med «Game Of Life» avslutter Circus Maximus med det sikre, og konfettiregn, men det å ikke gjøre ekstranumre skulle vise seg å være en usikker plan. Gutta takker for seg mens outroen går, men deretter roper publikum på bandet i fem minutter, før Eriksen må komme ut og beklage at de ikke har mer å by på. 80 minutters spilletid er nok også litt snaut, men Circus Maximus har uansett vist seg fra en solid side i kveld.

Jan Dahle