Året er 1993, og et etterlengta comeback er på trappene. Meat Loaf har igjen slått seg sammen med sin gamle samarbeidspartner, Jim Steinman, og etter flere års planlegging er endelig tiden inn for utgivelsen av «Bat Out Of Hell II: Back Into Hell». 12 år har gått siden fellesskapet gikk opp i liminga i forbindelse med produksjonen av «Dead Ringer», og mye har skjedd i musikkverdenen i løpet av denne tiden. Ikke minst har grungen regjert i et par år, og det store spørsmålet er dermed om Steinmans pompøse og storslåtte motsetning til de pågående trender har en sjanse i helvete til å bli en suksess.

Når «Bat Out Of Hell II: Back Into Hell» skal lanseres gjøres det med en av de mest episke låtene Jim har skrevet, «I’d Do Anything For Love (But I Won’t Do That)», som med sine 12 minutters spilletid, storslagne produksjon, og Meats duett med Mrs. Loud, er så langt unna «Smells Like Teen Spirit», «Alive», «Jesus Christ Pose» eller «Would?» som man kan komme. Dette til tross blir Meat Loafs første singel på seks år en megasuksess verden over, og topper listene i bortimot 30 land. Dette inkluderer Norge, der singelen ligger øverst på VG-lista i fem uker.

Denne gangen handler for øvrig «Månedens Steinman» om ei låt som Jim selv ikke har brukt ved flere anledninger, hvilket sikkert kommer av nettopp den gedigne suksessen den hadde. Ingen tidlige versjoner har heller dukka opp, så mye tyder på at «I’d Do Anything For Love (But I Won’t Do That)» helt og holdent er skapt for «Bat Out Of Hell II: Back Into Hell».

Det skal riktignok sies at selve tittellinja er å finne i Bonnie Tylers Steinman-produserte «Getting So Excited», og selv om Steinman ikke er kreditert som låtskriver her har han tydelig modifisert Alan Gruners tekst. Sammenlign med Lee Kosmins originalinnspilling for bevis. Jim har blant annet lagt til ei linje som er identisk med tittelen på låta som skulle bli en storhit ti år senere. «I’d do anything for love, but I won’t do that»-linja er for øvrig også, noe malplassert, lagt på innledningsvis i Jim Steinman-remiksen av Tylers «It’s A Jungle Out There».

Gitarene åpner «I’d Do Anything For Love (But I Won’t Do That)», men dette er bare som en liten intro å regne, før Roy Bittans piano begynner oppbygginga til pompøsiteten, og rytmeseksjonen sniker seg med. En Meat Loaf i storform kommer så inn og begynner å legge ut om alt han vil gjøre for kjærligheten, kun akkompagnert av pianoet. Selv i et så nakent parti av låta ligger storheten over det hele.

Hele bandet bygger på, og alt låter bare svært, med massive trommer, koringer – fra gamle kjenninger i form av Todd Rundgren, Kasim Sulton og Rory Dodd – og ikke minst en fenomenal melodi fra Steinman. Hele låta er en gedigen berg-og-dal-banetur av et dynamisk arrangement, der det veksler mellom det neddempa og det pompøse. Dette er rett og slett resultatet av en Jim Steinman som styrer i alle ledd, og med det er dette komponisten, tekstforfatteren og produsenten på sitt ultimate. Hele komposisjonen er nærmest hypnotiserende, og nå nesten et kvart århundre senere gir fullkommenheten i dette verket fortsatt frysninger.

Når Mrs. Loud – eller Lorraine Crosby som hun er kreditert ellers på plata – kommer inn etter ni og et halvt minutt får låta en ny karakter, og nok en gang har Steinman kreert en glimrende duett. Det hører så med til historien at når videoen ble filma fikk ikke Crosby være med, og med det gjentok på en måte historien fra «Paradise By The Dashboard Light» seg, for nok en gang skulle altså videoen vise noen andre enn den kvinnelige vokalisten vi hører.

Når «I’d Do Anything For Love (But I Won’t Do That)» er i mål etter de nevnte 12 minuttene føles det ikke på noen måte som om låta er i nærheten av så lang, og det understreker at en Steinman i form virkelig vet hvordan man lager slike storslåtte låter uten at det på noen måte blir langdrygt. Nettopp det at det hele tiden skjer noe i musikken, enten det er stemningsskifter, herlige pianopartier, rivende gitarspill, eller bare rett og slett fortreffelige vokalmelodier, gjør at du som lytter blir dratt med inn i komposisjonens egen verden.

Med ei låt på en slik lengde var det naturligvis kortere versjoner som ble presentert for radio og på singler, og flere alternative edits finnes, der forskjellige partier er klipt bort. Steinman har selv uttalt at han hater alle slike nedkorta versjoner, og det er naturlig, for du verden hvor amputerte disse versjonene låter. Av alle singelversjonene er den som går under tittelen «Unplugged Version» den eneste som til en viss grad er av interesse, da denne i det minste gir låta et annet preg, om enn igjen i kraftig nedklipt utgave.

Allerede i forbindelse med albumlansering og singelslipp dukka den første liveversjonen av «I’d Do Anything For Love (But I Won’t Do That)» opp, og dette er en god innspilling, men igjen presenteres godbiten i redigert versjon. Den ultimate liveinnspillinga skulle derimot komme på «Live Around The World» i 1996, der låta presenteres i all sin prakt, og selvfølgelig med Patti Russo som Meats motspiller. Dette er så ypperlig som Steinmans musikk, med Meat Loaf bak mikrofonen, kan bli i konsertsammenheng. Selvfølgelig mye takket være et fenomenalt band, bestående av Steve Buslowe (bass), Kasim Sulton (gitar og tangenter), John Miceli (trommer), Mark Alexander (piano), og ikke minst Pat Thrall (gitar).

For de som måtte ha litt tungt for det er versjonen på «VH1 Storytellers» et fint supplement, og da spesielt hvis man går for DVD-versjonen, der Meat finner frem tavle og pekestokk for å forklare hva «that» er. Flere konsertversjoner har blitt sluppet også etter tusenårsskiftet, men disse viser mest frem en Meat Loaf som stemmemessig forfaller til det ofte pinlige. Visuelt sett er DVD-en «Live With The Melbourne Symphony Orchestra» fra 2004 bra, men allerede her er forfallet tydelig, og med «3 Bats Live», og ikke minst «Guilty Pleasure Tour», går det virkelig nedover. Synd er det da at det ikke er gitt ut en DVD fra «Bat Out Of Hell II»-turneen, da hovedpersonen var i bra form. Heldigvis er det gode TV-konserter både fra 1993 og 1995 der ute.

Med det sagt beveger vi oss over i den enda mer tvilsomme avdelingen, den for coverversjoner. Som så ofte ellers var det selvfølgelig en del mishandling og cash in fra dance-verdenen straks «I’d Do Anything For Love (But I Won’t Do That)» ble en hit, og Astaire, Jam Tronik og Mr. Hyde klarte å spy ut den ene tragedien etter den andre allerede i løpet av 1993. Alle versjonene er selvfølgelig kun for de som ønsker ekstra smerte i livet, og hadde man ikke fått nok lidelser i 1993 var det bare å følge på med Angelo Maria Morales’ versjon i 1994, og enhver livsgnist ville forsvinne. Som om ikke det var ille nok allerede hadde Cosmic Voices i 2003 en trang til å klaske en siste spiker i kista til oss sarte Steinman-sjeler. Ååh, lidelsen!

Videre har vi blant annet den obligatoriske orkesterversjonen i form av The Royal Philharmonic Orchestras innspilling på «Plays The Music Of Meat Loaf», den uunngåelige karaokeversjon fra Star Trax Karaoke på «The Songs Of Meat Loaf», og hyllestinnspillinga til The Bats Of Hell på «A Tribute To Meat Loaf». Alt dette er selvfølgelig bedre enn dance-maltraktering, men slike innspillinger er uansett kun nødvendige for de av oss med et overutvikla samlergen.

Det er altså mer enn nok versjoner av «I’d Do Anything For Love (But I Won’t Do That)» der ute, men har man «Bat Out Of Hell II: Back Into Hell» – hvilket selvfølgelig enhver husstand bør ha minst ett eksemplar av – og eventuelt «Live Around The World», har man mye av det som skal til for å få et godt liv. Musikkmessig kan livet i alle fall ikke bli bedre.

Jan Dahle