David Bowie «★»
Columbia

Da David Bowie i 2013 returnerte til rampelyset med sitt første album på ti år, «The Next Day», ble en hel musikkverden tatt på senga. Overraskelsen var nok ikke like stor da «★» ble annonsert i høst, men spenninga er på mange måter den samme, for som alltid når det kommer til David Bowie vet man lite om hvor man har artisten før musikken er sluppet.

Straks tittelsporet åpner albumet skjønner man at Bowie denne gangen ikke har planer om å gjøre det enkelt for lytteren, for her snakker vi om sær rytmebruk, et tidvis jazza preg, og i første halvdel av låtas 10 minutter er det lite melodi å feste seg ved. Det er tydelig at mannen går videre i retningen «Sue (Or In A Season Of Crime)» viste til da den ble sluppet i forbindelse med «Nothing Has Changed». Nevnte låt dukker da også opp i en ny versjon på «★».

Også b-siden «Tis A Pity She Was A Whore» er å finne i en ny versjon her, men det småjazza preget opprettholdes. Samtidig skal det sies at produksjonen har et livepreg, noe blant annet trommesoundet understreker. Videre tilfører bruken av Donny McCaslins saksofon mer av det jazza, og med det faller undertegnede mye av dette lasset.

Tony Visconti har i samarbeid med hovedpersonen produsert plata, og sånn sett er teamet velkjent, men soundet er like fullt annerledes. Den rolige «Lazarus» har likevel mindre av det jazza preget, der den i sin seighet smyger frem med småstøyende gitarer bak de melodiske blåserne. Her fungerer «★» veldig bra, og når det bygger seg opp med saksofonsolo holdes standarden oppe.

«Girl Loves Me» sitter også brukbart i all sin særhet, men det er uansett ingen tvil om at «★» vil være en prøvelse for mange. Bowie går langt vekk fra pop/rock-uttrykkene han har hatt stor suksess med, og sånn sett må mannen berømmes for at han på sin 69-årsdag slipper musikk som fortsatt utfordrer lytteren. Her er det ikke snakk om å hvile på sine laurbær.

I «Dollar Days» får pianoet litt spillerom, og melodimessig er dette «★» på sitt mer lettfattelige. Som ellers på albumet er det likevel McCaslin som setter mye av det musikalske preget med sine blåseinstrumenter. Også den avsluttende «I Can’t Give Everything Away» ligger innenfor det moderate blant uttrykksformene på «★», men det er uansett ikke til å komme utenom at vi snakker om ei ujevn plate, og samtidig et album for de litt spesielt interesserte.

Jan Dahle