The Carburetors
Oslo, John Dee
18/12-2015

I en årrekke har The Carburetors gjort sine to årlige John Dee-konserter, ispedd et og annet besøk i etasjen over, og gang etter gang har vi hørt vokalist Eddie Guz proklamere at ei ny plate har vært rett rundt hjørnet. Slik har det ikke gått, og bandet har som et resultat av dette ofte ikke hatt så mye nytt å by på fra gang til gang, men nå er endelig «Laughing In The Face Of Death» ute. Dermed fungerer kveldens konsert som releaseparty for det etterlengta albumet.

I forbindelse med den årlige julekonserten har det inntruffet en ny The Carburetors-tradisjon, og det er at Jussi Bjørlings innspilling av «O Helga Natt» fungerer som stemningsskaper før bandet inntar scena, og det er utvilsomt artig å observere byens rockepublikum synge med av full hals. Den velkjente motorduren innleder så «Burning Rubber» i typisk stil, og vikartrommis Johnny Rubber sparker det hele godt i gang.

The Carburetors juksestarta på en måte «Laughing In The Face Of Death»-turneen i vår, og sånn sett byr kvintetten i kveld på et så godt som identisk sett som det vi fikk servert i mai. Forskjellen er at det fungerer så mye bedre denne gangen. Bandet vinner mye på energien i kveld, og det rutinepreget enkelte konserter har hatt de siste åra er borte. Man kan også ane at gutta føler de har mer å gi når plata nå er ute, og når det ferske materialet endelig begynner å sitte både for publikum og band.

Den første av de ferske låtene ut er «Lords Of Thunder», og akkurat som på albumet gjør Dimmu Borgirs Shagrath en gjesteopptreden. Slike ting skaper litt ekstra liv og røre på scena, samtidig som det alltid er gøy for publikum med gjesteartister. Det fungerer da også bra med denne nyheten i settet, og når bandet videre drar på med liveklassikerne «Don’t Touch The Flame», «Rock’n Roll Forever» og «God Damn (It’s Good To Be Right)», er det lite å si på kveldens meny.

«Hellfire» kommer til å bli en fremtidig konserthit, og «The Undertaker» er et solid liveinnslag. Det er sånn sett ingen tvil om at det nye stoffet glir godt inn blant showets eldre materiale, og «Days Of Metal» – som har vært av og på i settet noen år – har også satt seg godt.

Kveldens andre gjesteartist er Shot At Dawns Chris Marchand – som i en tid fremover vil være Stian Kroghs vikar mens gitaristen har pappaperm – og han får sin ilddåp med «Terrified», mens Krogh henvises til en ren koristrolle. Chris viser seg umiddelbart som en showmann, og en gitarist som helt klart vil klare oppdraget, selv om han her og nå sliter mye med feedback.

The Carburetors har et uvanlig kort gjemt i ermet i kveld, og det er overraskelsen i form av pianoballaden «(Tonight We’re Gonna) Die Like Heroes». Geir Bratland finner sin plass bak tangentene, og Guz står igjen som eneste bandmedlem. Dette blir et helt annerledes innslag, som understreker at The Carburetors er villig til å ta sjanser, og å gi publikum noe uventa. Gitarist Kai Kidd legger seg etter hvert ned foran det Chevelle-forma trommepodiet, og får hjelp av vokalisten til å reise seg når tiden er inne for å rocke videre med «(Find The Man Who Turned) Water Into Wine».

Gutta rocker nå så hardt at catwalken er i ferd med å gå opp i liminga, og Kroghs slidegitar tilfører mengder med energi. Også «Shot Full Of Noise» blir et høydepunkt mot slutten av konserten, der bandet igjen sparker ræv.

AC/DCs «Whole Lotta Rosie» har etter hvert begynt å bli et standardinnslag i en The Carburetors-konsert, og en viss humor er det i Eddies forsøk på noen klassiske Bon Scott-bevegelser. Vokalisten blir for øvrig også etter hvert å observere i bar overkropp da Kidd river i stykker mannens singlet. Dette er for så vidt ikke noe nytt, men i kveld velger frontmannen å ta sin hevn, og river opp skjorta til gitaristen.

Som så ofte ellers er det «Burnout» som avslutter showet, og nå inntar alle kveldens tidligere gjester scena for å kore. Samtidig dukker også blant andre Hard Luck Streets David Egeland, og gamle The Carburetors medlemmer i form av Tom Schumann og Bård Christiansen opp på scena for å gi sine vokalbidrag. Kai knuser tradisjonen tro gitaren, og når han crowdsurfer mot merch-boden er kveldens konsert over.

Med det har The Carburetors levert den heftigste konserten undertegnede har sett med bandet på lenge, og at orkesteret samtidig kunne markere nytt albumslipp er veldig gledelig for den sultefora fansen. Det føles endelig som om The Carburetors er tilbake for full gass, og at bandet igjen mener alvor med sin fast forward rock’n roll.

Jan Dahle