Return & Stage Dolls
Oslo, Sentrum Scene
12/12-2015

Desember er en måned der tradisjonene står sterkt hos det norske folk, og det gjelder også på konsertfronten. Dette resulterer i at konsertprogrammet for hovedstaden denne måneden er mer eller mindre identisk år etter år, og blant de faste innslagene er Stage Dolls og Return på Sentrum Scene andre lørdag i desember. Nytt av året er at de nå aldrende melodiske rockerne for første gang har solgt ut lokalet, og til glede for alle fremmøtte leverer bandene i år den forventa festpakka, og retter dermed opp inntrykket fra fjorårets noe svake oslobesøk.

I år er det Return som er først ut, og i sedanlig stil åpner kvartetten på topp med «Change The Attitude». Dermed er lista for allsangfaktoren umiddelbart lagt høyt, og gutta kjører kjapt videre med «Having Fun» og «Friends Will Be Friends». I sistnevnte skinner gitarist Henning Ramseth litt ekstra, mens Knut Erik Østgård fungerer bra i front hele kvelden.

Vokalisten finner frem keytaren til «United In A Scream», og plukker ellers til tider frem den akustiske gitaren. Han leder publikum inn i allsangens fristelser, og det er sånn sett ingen tvil om at av kveldens to band er det Return som har lettest for å få med seg publikum. Bandet har da også et knippe riktig fengede låter i katalogen, og med «Sing Me A Song», «To The Top» og «Can You Forgive Me» er suksessen i boks.

Den rykende ferske «Father Father» fungerer greit mellom klassikerne, mens «Steal Your Heart Away» igjen gir Ramseth en mulighet til å vise seg godt frem. Mannen på gitar er et solid tilskudd til Return, og i «Room In Your Life» spiller han direkte nydelig. Den musikalske veien er lang fra Ram-Zet til Return, men at Henning her spiller med hjertet er udiskutabelt.

Gitaristen leverer i det hele tatt så solid i selve låtene at den utvida soloen i forbindelse med «The Day After» blir overflødig, da han i denne sekvensen ikke helt lever opp til potensialet. Her får for øvrig bassist Tore Larsen vist seg litt frem også, og det lille innslaget av Black Sabbaths «Heaven And Hell» er hyggelig for alle gamle tungrockere i salen.

Knut Eriks suksessfulle høst med «Stjernekamp» markeres ved at Return i kveld begir seg ut i hip hopens verden ved å kle seg i blant annet hettegensere, og fremføre 50 Cents «Candy Shop». Dette er et artig innslag, og samtidig fremviser Return her en evne til å gjøre noe annerledes. Samtidig varierer bandet settet en del i forhold til fjorårets konsert, og sånn sett fremstår Return som mer modige enn Stage Dolls som kjører så godt som identisk sett år etter år.

Noe som uansett er garantert er at hedmarkingene mot slutten trekker frem «Bye Bye Johnny», og dette trumfkortet er like sikkert i dag som det var i 1988. Med det er bandet tilbake til samme album som kveldens åpningslåt er henta fra, og Return har i løpet av 70 minutter levert en overbevisende forestilling.

Helt over for bandet er det uansett ikke, for fjorårets samarbeidslåt mellom Return og Stage Dolls, «Rock’n Roll Train», fungerer som overgang mellom de to bandene. Dette er en ypperlig måte å gjøre det på, da publikum på denne måten unngår ei kjedelig pause, og i stedet får to og en halv time med sammenhengende fest og moro.

«Rock’n Roll Train» sitter bra, og med i alt åtte musikere på scena skjer det mye der oppe, og gutta har det tydelig gøy. Mer moro blir det når Stage Dolls følger på med «Love Cries», og bandet umiddelbart viser at formen er god. Da kan vi også leve med at trønderne er litt vel fastkjørte i gamle spor når det gjelder låtvalget.

«Left Foot Boogie» byr på tradisjonelle bass- og hey-partier fra Terje Storli, mens «Hard To Say Goodbye» som alltid er nydelig. Her er det tangentist Åsmund Flaten som får sette sitt preg på lydbildet med pianoet, og deretter rocker Stage Dolls igjen med «Highway Of Life». Det meste er altså ved det vante, men en nyhet har også Stage Dolls å by på, og det er årets singel, «One Of These Days», men akkurat denne faller litt igjennom blant alt det ultrasterke låtmaterialet bandet ellers har å by på.

Det tar seg veldig opp igjen med «You’re The One», som er ei glimrende livelåt, og deretter er det tid for å roe det ned med akustisk gitar. Torstein Flakne kan informere om at det er tid for kveldens ønskelåt, og det er nydelige «Ammunition». Her snakker vi om et av bandets beste plateøyeblikk, og også i livetapning fungerer denne godbiten veldig bra.

Det er også umulig å feile med «Sorry (Is All I Can Say)», som er blant flere låter der trommis Morten Skogstad leverer koringer. Mannen bak slagverket får så sitt glansnummer i «Commandos», der rytmebruken er fenomenal. Igjen snakker vi også om ei usedvanlig sterk låt. Publikum finner så frem stemmene igjen til «Love Don’t Bother Me», og dette er materiale som etter 25-30 år fortsatt står seg like sterkt. Den påfølgende «Wings Of Steel» tar oss med tilbake til 1988, og Stage Dolls’ kommersielt sett mest suksessfulle periode.

Når Flakne begynner å «true» med at gutta ikke har så mange fine sanger igjen, er tiden inne for å arrestere mannen. Torstein, har du glemt «Queen Of Hearts», «Taillights», «Heart To Heart», «Rollin'», «Rock You», «Get A Life», «Love» og «Yesterday’s Rain», bare for å nevne noen?

Stage Dolls kjører uansett på med flere kanonlåter, og selv om det er utrolig forutsigbart med «Still In Love» og «Soldier’s Gun» mot slutten av kvelden, snakker vi igjen om låter som ikke kan feile. Samtidig understreker avslutningssekvensen en gang for alle hvilken fenomenal komponist Flakne er, og at han har en låtkatalog de fleste kan misunne ham. At han også er en solid gitarist er selvfølgelig et pluss, og om det er snakk om tøff riffing i «Soldier’s Gun», eller smakfulle soloer spredd utover konserten, er mannen i sitt ess.

Dette har i det hele tatt vært kvelden der alle har levert varene, men seansen er selvfølgelig ikke over uten et siste fellesnummer. Når Return vender tilbake gjør bandene i fellesskap Bryan Adams’ «Summer Of ’69», som også har blitt et fast innslag. Det kunne selvfølgelig vært artig om gutta hadde lært seg ei ny låt, men igjen handler det om at en slik klassiker selvfølgelig ikke kan slå feil hos et feststemt publikum. Samtidig understreker nok denne udødelige hiten hvor mye av inspirasjonen kommer fra for både Stage Dolls og Return.

At det låter litt uryddig når en av trommisene er ute på tur i løpet av avslutningsnummeret kan vi leve med, for nå skal det bare være moro. Det hele har da også vært så moro at neste års konsert også bør selge ut, for alle som var tilstede i kveld kommer til å fortelle sine venner om hvilken fantastisk aften de har hatt.

Jan Dahle