Roger Waters «The Wall»
Columbia

Da Roger Waters i 2010 la ut på turneen der han endelig skulle gjøre den definitive oppsetningen av «The Wall», skulle dette vise seg å bli mannens mest suksessfulle soloturne. Showet var da også en sann nytelse, og nå foreligger dokumentasjonen fra denne tre år lange turneen på CD og LP.

Med «In The Flesh?» er showet i gang, og innspillingene her klarer virkelig å frembringe konsertstemningen. For de av oss som så Waters på denne turneen trekker opptaket frem de visuelle minnene fra gigantshowet, og når overgangen til «The Thin Ice» kommer med heftig pyro og bombefly gjenopplever denne skribenten ståpelsen fra konsertene.

Instrumenteringa er upåklagelig, og gitaristene Snowy White – som også spilte på den originale «The Wall»-turneen i 1980-81 – Dave Kilminster og G.E. Smith gjør en god jobb i David Gilmours sted, samtidig som disse gutta tilfører litt mer råskap. På vokalsiden trår for øvrig Robbie Wyckoff til når Waters selv trekker seg vekk fra mikrofonen.

Produksjonen og de nye lydeffektene er med på å skape mer dramatikk enn vi finner på tidligere innspillinger av «The Wall», og man kan bare lytte til arrangementet i for eksempel «Another Brick In The Wall (Part 1)» for å høre at det tilføres en del nytt her. Samtidig skal det sies at noen elementer fra showet, deriblant «Spartacus»-introen og «Oh My God, What A Fabulous Room», er utelatt fra plata.

Låtmessig er det er naturlig nok få overraskelser når det tredje livealbumet med «The Wall» slippes, men noe nytt er det likevel. I likhet med på tidligere konsertversjoner er «What Shall We Do Now?» og «The Last Few Bricks» med, men i 2011 tilførte Waters også et nytt musikalsk innslag basert på «Another Brick In The Wall».

I begynnelsen på turneen var det britiske politiets henrettelse av en uskyldig t-banepassasjer i London visualisert med et passerende tog, samtidig som man hørte skudd. Nesten ett år inn i turneen ble denne sekvensen utvida med den akustiske «The Ballad Of Jean Charles De Menezes», og dette elementet får nå sin platedebut. Her følger også noen ord fra Roger om saken på fransk, før han på samme språk introduserer flotte «Mother».

Høydepunkter er vanskelig å plukke, siden hele «The Wall» er tross alt et eneste langt høydepunkt, men sekvensen med «Empty Spaces» og «What Shall We Do Now?» gjør seg veldig godt. «Goodbye Blue Sky» er som alltid nydelig, og i andre del av konserten stikker «Nobody Home», «In The Flesh», «Run Like Hell» og «Waiting For The Worms» seg litt ut.

Denne versjonen av «The Wall» har på mange måter blitt enda mer politisk enn originalen – noe som sikkert kommer enda bedre frem i den visuelle versjonen som også er sluppet – og Roger Waters fremstår dermed som enda sintere enn i sine yngre dager. Sånn sett blir det, til tross for i hovedsak det samme låtmaterialet, en annen opplevelse å høre Waters fremføre sitt ultimate verk nå i nyere tid enn på tidligere innspillinger.

Jan Dahle