Lynyrd Skynyrd «Pronounced ‘Lĕh-‘nérd ‘Skin-‘nérd & Second Helping – Live From Jacksonville At The Florida Theatre»
Eagle Vision

Lynyrd Skynyrd har tatt turen hjem til Jacksonville for to kvelder, der bandet skal feire sine tidligste dager. Det betyr at to klassiske album i form av «Pronounced ‘Lĕh-‘nérd ‘Skin-‘nérd» og «Second Helping» skal fremføres i sin helhet. Mye har skjedd på de over 40 åra som har gått siden platene ble sluppet, og kun gitarist Gary Rossington er igjen i bandet fra den gang – det å spille i Lynyrd Skynyrd er tross alt en høyrisikojobb – men dagens besetning skal så absolutt ikke gjøre seg til skamme.

Det åpner med album nummer 1, «Pronounced ‘Lĕh-‘nérd ‘Skin-‘nérd», og med det setter «I Ain’t The One» standarden innledningsvis. Med «Tuesday’s Gone» kommer det første store høydepunktet, da dette er et flott stykke musikk, som her krydres med munnspill fra Steve «Boxcar» Traum. Samtidig viser Lynyrd Skynyrd at bandet behersker roligere stoff, og sterke låter som «Gimme Three Steps» og «Simple Man» følger. Sørstatsrockerne traff rett og slett blink med sitt første album.

«Things Goin’ On» byr på piano fra Peter Keys, mens Rickey Medlocke trår til med mandolin i «Mississippi Kid». Hele bandet er da også solid, og når punktum skal settes for fremføringa av debutalbumet er det naturlig nok godbiten «Free Ride» som står for tur, med glimrende melodiføring, slide fra Rossington, og heftig rocking med tre gitarister i front i siste halvdel. Dette er fenomenalt.

«Second Helping» er også et sterkt album, om ikke helt der oppe med forgjengeren. Ultraklassisk åpner denne sekvensen uansett når «Sweet Home Alabama» er først ut, og nydelige «I Need You» – med orgel fra Keys – blir nok et høydepunkt. Til «Don’t Ask Me No Questions» kommer blåserne inn, og denne bakre rekka på scena returnerer senere for blant andre «Swamp Music». Dette er med på å variere uttrykket innenfor rammene av bandets sørstatsrock.

I «Workin’ For MCA» får vi en god tvillingsolo, mens Mark Matejka får vist seg frem med slidegitaren i «The Ballad Of Curtis Loew». Produksjonen er upåklagelig både på bilde- og lydsiden, så det er ikke noe å sette fingeren på her. Når den uptempo «Call Me The Breeze» avslutter har du dermed garantert hatt 96 gode minutter foran TV-en.

20 minutter med intervjuer med band, fans og crew er å finne som bonusmateriale, men uten at dette stoffet er i nærheten av like godt som det ypperlige konsertmaterialet.

Jan Dahle