Fredag slipper The Carburetors «Laughing In The Face Of Death», og da er tiden inne for å avslutte serien med intervjuer som ble gjort i 2012, for et magasin som var ment utgitt sammen med den da planlagte skiva. Innspillingene fra den gang ble forkasta, men vi lar likevel intervjuene fremstå slik de var ment på trykk den gang.

Gitarist Stian Krogh er et lite utskudd i The Carburetors, der han er en mann med en litt annen musikalsk bakgrunn enn resten av bandet. Han er også det av dagens medlemmer som kom sist inn i orkesteret. Samtidig tok han tidlig ansvar når det kom til å pushe bandet vekk fra coverlåtene, og over på originalmateriale. Kroghs interesser mer i retning av metal har også satt sitt preg på musikken, der han tilfører elementer som ikke nødvendigvis kommer fra den resterende kvartetten.

Selv om Stian skulle utvikle seg i litt andre retninger, oppdaga han sin musikkinteresse mye på samme måten som flere av The Carburetors medlemmer, gjennom Kiss.

– Det var faktisk min bestemor som fikk meg inn på det sporet, for du vet at Kiss ga jo ut to skiver i året. Dermed kjøpte bestemor en Kiss-kassett til meg til hver jul og hver bursdag. Den første kassetten jeg fikk var «Alive!», så det var da det starta. Jeg husker jeg også fikk «Destroyer», «Love Gun», «Alive II» og «The Elder», men så dukka det opp et helt annet band i gave, og det var Judas Priest. Det var «Defenders Of The Faith», så da snudde det. Jeg husker jeg var dritskuffa, for jeg hadde venta meg en ny Kiss-kassett. Jeg hørte på den, men jeg skjønte ikke så mye av den utenom at jeg syntes det var beintøft. Før jeg begynte på skola var jeg mye hos besteforeldrene mine, og da var det Kiss som gjaldt. Jeg bygde gitarer av sponplater, og lagde til og med scene, og trommesett av oljefat. Dette var på en gård, og jeg inviterte naboene og holdt konserter for dem. Vi hadde Kiss-sminke, og ketchupflaske som vi spraya inn i kjeften for å spytte blod. Jeg brukte også høye grønne gummistøvler, for at det skulle se litt Kiss-aktig ut.

Stian og noen kompiser fortsatte med dette også inn i skolepliktig alder, og som så mange andre av denne generasjonen holdt gutta Kiss-show i forbindelse med skolearrangementer.

– Jeg husker vi gjorde «Heaven’s On Fire», og vi hadde permanent, og jeg lagde klær slik at jeg så ut som Paul Stanley i «Animalize»-tiden. Det var leopardmønster på gitaren, og det var så kult. Mot slutten av barneskola var det også band som Twisted Sister, Dio og W.A.S.P. som gjaldt, og alt dreide seg om disse banda. Det var også litt avhengig av hva slags venner man hang med, for det var jo ikke alle som digga Kiss og de greiene der. Noen syntes jo at Duran Duran var fett. Vi kledde inn rommene våre med plakater av heltene, og jeg hadde Kiss-plakater og var med i Kiss Army. Andre hadde Duran Duran og Nik Kershaw på veggene, men det var ikke nødvendigvis så mye musikk når vi hang sammen, for vi var ute og herja, og spilte fotball.

Stian er faktisk et tilfelle av at idretten tok ham før rock’n rollen fikk et skikkelig ballegrep, og det resulterte blant annet i at unge Krogh ble kretsmester i langrenn.

– Jeg spilte også både håndball og fotball, så ungdommen min var mer prega av idrett enn av musikk. Jeg begynte heller ikke å spille gitar før jeg var 19-20 år gammel. Da bestemte jeg meg egentlig bare for at jeg hadde lyst til å begynne å spille, og da kjørte jeg inn til en musikkforretning og kjøpte elgitar og forsterker. Jeg kobla så opp, og skrudde på fullt. Det bråka noe jævlig, men det ble lyd av det. Jeg merka også veldig fort at jeg hadde høyrehåndsteknikken inne. Det var mange band jeg syntes var kule, og jeg hadde lyst til å finne ut hvordan de gjorde dette. Dette gikk jeg fullt og helt inn for, for skal jeg gjøre noe må det være 110 prosent, eller så blir det ikke noe. Jeg hadde hørt mye på Ratt og Cinderella, og da «The Black Album» kom ut kjøpte jeg Metallica for første gang.

– Det første jeg lærte meg å spille var også «The Black Album». Jeg kjøpte meg noteboka og spilte gjennom skiva, og det tok ikke veldig mange uker før jeg hadde kommet meg gjennom den. Jeg har også en lillebror – Christer som nå spiller i Grand Cafe – som da var ti år, og han plukka opp ting som jeg gjorde. Han spilte «Humlens Flukt» da han var ti år, og det var nesten skremmende hvor fort han tok det. Jeg tror uansett det handler om interesse, og er man superinteressert i å lære seg noe går det ganske kjapt. For meg har det alltid vært morsomt å øve, og det være seg om det er pirketing og tekniske øvelser. Jeg kan sitte i timevis, enten for å lage musikk, lære meg nye ting, eller høre på skiver for å finne ut hvordan andre gjør det.

Stian har alltid vært opptatt av å lære mest mulig både når det kommer til det spilletekniske og det mer teoretiske.

– Jeg skjønte ganske fort at jeg måtte gå dypere inn i musikkteorien for å komme meg videre. Det tekniske satt ganske kjapt, men jeg skjønte ikke alltid hva jeg gjorde. Hvis jeg var vant til å spille en kordrekkefølge i moll, og du plutselig slo over til dur skjønte ikke jeg hva som skjedde. Jeg måtte derfor sette meg inn i det musikkteoretiske, for på den måten å kunne bli litt friere, og kunne improvisere over en kordprogresjon. Slikt holdt jeg mye på med, og det gjør jeg også den dag i dag. Da utvider man horisonten, og går over i ting som ikke bare handler om tregreps rock’n roll. Det blir litt som Testaments Alex Skolnick gjorde, der han dro over på jazz-tingene for å få en utfordring. Siden jeg har hørt mye på åttitallets hardrock-ting er det det som ligger meg nærmest.

Det ble ikke mye konserter på Stian i ungdomstiden. Han bodde da på Knapstad, og det ble med konserter i lokalområdet.

– Jeg så Divin’ Ducks noen ganger, og DumDum Boys spilte der et par ganger. Da jeg var 25 og flytta inn til byen, begynte jeg å gå mer på konserter i Oslo.

Før turen går til Oslo har Krogh gjort noen spede forsøk på å få til noe med band på Knapstad, men uten at ting kom særlig langt.

– Jeg starta opp et band uka etter at jeg begynte å spille. Det var Kjetil Jakobsen som nå spiller trommer i Los Plantronics, og Kenneth Sandberg, som nå er med i Grand Cafe, Christer, og jeg som starta opp Qubik. Vi spilte coverlåter som DumDum Boys’ «Splitter Pine», «Great Balls Of Fire», Stevie Ray Vaughans «The House Is Rockin'», og vi var faktisk litt rundt i området og spilte konserter. Vi vant østfoldmesterskapet i rock, der premien var et gavekort på 200 kroner. Jeg prøvde meg deretter litt med noen fra Balla Bluesband fra Spydeberg, men det kom liksom ikke noe ut av det. Jeg spilte også litt sammen med trommeslager Jan Helge Skjolden fra Fester, og han var sinnssykt god. Vi spilte litt Metallica-ting, og mens jeg jobba på Maxbo på Knapstad øvde vi oppe på spiserommet der. Vi hadde også med en gitarist til og en bassist, men de syntes jo det var viktigere å gå og spise pizza enn å dra på øving.

Etter hvert fører jobben Stian inn til Oslo, men det skjer ikke mye når det gjelder Kroghs musikalske karriere av den grunn.

– Jeg begynte å øve med et visesangprosjekt, og øvingene der var mye prega av kaffe, kaker og hasj. De andre var ikke hypp på å komme seg ut for å spille konserter, for dette skulle være en gutteklubb der man skulle sitte og kose seg. Navnet på bandet var litt forskjellig alt etter hvilket humør de gutta var i. Ei uke het vi vel Ingenmannsland, og neste uke var det Tom Haglunds Rockeensemble. Det ble ikke noe ut av dette, og med det gikk bandgreiene litt i dvale for meg. Jeg fortsatte jo å øve innmari mye, og jeg spilte vel 5-6 timer hver eneste dag. Da bodde jeg alene i en leilighet i Bærum. Der bodde jeg nesten gratis, så jeg investerte i noen fete gitarer, og litt ordentlig utstyr. Samtidig kjøpte jeg masse CD-er og gitarblader, og jeg spilte til CD-er.

Prosjektet der gutta var mest opptatt av kaker og hasj utvikla seg etter hvert til Business & Pleasure, som ble et band som spilte litt ute blant folk.

– Det var altså mye kassegitarting, men jeg hadde jo andre ting jeg ville få ut. Da Business & Pleasure tok form sang og spilte jeg gitar, og på bass var det en kar som het Ole Ivar Berg. Vi hadde en tysker på trommer, og han så ut som om han skulle omkomme på hver øving. Han var gammel og sliten, og røykte som en skorstein. Da han senere trakk seg ut fikk vi med oss Thomas Pytterud, som i dag spiller med Grand Cafe. Da låt bandet som ei kanonkule.

Bandet spilte inn en CD, «Cabriolét», som ble brukt til promotion, og solgt på konserter.

– Tanken var at det skulle bli til mer enn et coverband, og det er jo med ei egen låt på skiva. Det var likevel lettere å starte med litt coverlåter.

Nå skal det sies at valget av coverlåter ikke nødvendigvis var bra, for «Cabriolét» byr blant annet på Suzanne Vegas «Luka» – ei låt som ikke kan synges av en mann – og en litt for munter versjon av «Seasons In The Sun».

– Det er ikke alltid så lett å finne plassen sin, og å vite hvilken retning det tar. Vi måtte bare finne sanger folk likte å høre på. Jeg kjøpte meg også ei notebok, og der var «Seasons In The Sun», og jeg tenkte at hvis vi rocka opp den så kunne det funke. Husk at dette var i gamle dager. Vi hadde i alle fall en demo. Mot slutten – da vi fikk inn Thomas Pytterud – ble vi for øvrig hardere, og da spilte vi Metallica, Divin’ Ducks, og i det hele tatt mye hardere greier.

Business & Pleasure falt fra hverandre høsten 2000, og tidlig i 2001 finner Stian tiden inne for å prøve bandlykken igjen. Det er da han finner The Carburetors’ sparsommelige lapp på Imerslund i Oslo, der bandet søker gitarist.

– Det var bare et lite hjørne som var revet av et ark, og der det sto at det var et rockeband som søkte gitarist. Den ringte jeg på, og jeg var visst den eneste som ringte. Da var jeg i ferd med å få meg familie, og jeg gifta meg like etterpå, så jeg var egentlig på vei i en helt annen retning enn inn i rockebransjen. Jeg var også helt annerledes enn for eksempel Kai Kidd og King O’Men, som har gått rundt med skinnjakker og sykla på Apache-sykler. Dette hadde jeg ikke i det hele tatt. For meg handla det om å høre på musikken, og kose seg med den. Da jeg skulle gjøre audition for The Carburetors var det Chris som kom ut og møtte meg i singlet, og noen jævlig store kaktuser under armene. Vi snakka vel i fem minutter, og da jeg fortalte at jeg hadde en Gibson Les Paul Custom var jeg med før jeg hadde spilt en eneste tone. For Kai er det visuelle veldig viktig.

Gutta plugga inn, og som Stian påpeker var det stort sett coverlåter det gikk i. Bandet starta så opp noen låter, og Krogh kasta seg på.

– Det gikk greit, men jeg syntes de spilte noe jævlig fort. Det ble på en måte så fort at det ble udefinert. Jeg var vant til at det skulle være stramt og tight, og litt mer groovy. Jeg syntes derfor det var litt corny, men jeg sa ikke så mye om det til å begynne med. Etter en stund sier jeg derimot at vi kanskje skulle begynne å spille litt mer egne låter. Det er jo også når vi kommer opp med egne ting det begynner å låte skikkelig, for jeg synes bandet spiller de egne låtene 100 ganger bedre enn coverlåtene. Man fikk satt sitt eget preg på det, og det ble en helt annen greie.

Stian kommer kjapt opp med noen nå klassiske The Carburetors-låter, men uten at dette er låter som har kommet til i løpet av de åra gitaristen har sittet hjemme i stua og spilt.

– Nei, jeg har stort sett sittet og lært meg å spille, men jeg hadde kanskje noen ideer liggende. Noe ferdigskrevet hadde jeg i alle fall ikke. Jeg hadde uansett et lite firespors studio fra tiden da jeg og Christer spilte inn ting i kjelleren på Knapstad, så denne gjorde jeg demoer til The Carburetors på. Den første låta jeg hadde med meg var enten «Burnout» eller «Highway Of Rock’n Roll», og gutta syntes det var faens fett. Demoene jeg leverte da var bare en programmert rytme, med gitarriff over, og jeg hadde lagt på vokal da jeg hadde en formening om hvordan det skulle være.

Dette er ikke ulikt metodene Stian bruker den dag i dag, og nye låter har blitt presentert for bandet med slike demoer.

– Jeg har ordentlig studio i dag, og der tracker jeg ideene. Deretter får hver og en legge sitt preg på det.

Som vi har skjønt hadde Stian en ganske ren metal-bakgrunn da han kom inn i The Carburetors, så her måtte det vel tilpasning til.

– Jeg passa ikke inn i det hele tatt, ler Krogh. Jeg var malplassert deluxe, og i alle fall i forhold til hvordan gutta er, og holdingene deres. Jeg var akkurat det motsatte, men jeg hadde nok heller ikke helt funnet greia mi da. Det viktigste var å være med på noe som det kunne bli noe ut av. Du vet det at når du sitter hjemme og spiller gitar hele tiden har du ikke spesielt stor omgangskrets, så gitaren ble til slutt min beste venn. Der visste jeg i alle fall at vi snakka samme språk.

– Da jeg kom inn i The Carburetors var nok det hele litt uryddig. Til å begynne med prøvde jeg å finne plassen min, men det de drev med var veldig basert rundt lillefingerrock. Da tenkte jeg at man fikk spille lillefingerrock, men det er begrensa hvor lenge du gidder å gjøre det før det må begynne å skje noe mer. «Highway Of Rock’n Roll» har jo en nedgang der som er veldig metal, så jeg putta inn litt slike ting, og det samme med soloene. Man måtte få inn litt metal-preg, men jeg vet ikke om det var direkte med mening jeg gjorde det. Jeg synes også at fordi det ligger litt basic rock i bunnen, og vi kan legge særprega våre på toppen, har dette forma oss til det vi er i dag.

Det at Stian tar relativt mye kontroll når det kommer til låtskriving tyder på en mann som hadde sine mål å strekke seg etter, og det er han helt enig i.

– Jeg tror jeg hadde en annen mening med det enn de hadde da. Det er ingen grunn til å spille coverlåter når man kan spille inn en CD med egne låter, var vel det jeg tenkte. Eddie Guz hadde også denne tanken, der han nok hadde et ønske om å hevde seg litt, og vise at vi kunne spille tøffe ting vi hadde lagd selv. For Kai, Chris og King handla det nok mer om bare å spille i rockeband, gå med skinnjakke, og se litt tøffe ut. Ikke at det er noe negativt med det, men for meg var det viktigst at det vi spilte var tøft.

De første bandbildene fra denne perioden viser også en Stian Krogh iført cowboyhatt, og i det hele tatt et band som ikke helt har funnet stilen.

– Ja, det var jo helt malplassert, og det hørte ikke noe sted hjemme. Jeg hadde cowboyhatt og sheriffstjerne, så vi er innom litt forskjellig før vi virkelig finner stilen. Jeg husker vi trøbla noe jævlig med bildene, for vi visste ikke hvordan vi skulle stå, eller hva vi skulle ha på oss. Ikke visste vi om vi skulle smile eller se sinte ut, og alt ble bare helt feil. Det så ikke tøft ut i det hele tatt, men det er snakk om å finne sin plass i hele greia. Jeg hadde veldig vanskelig for å finne den visuelle plassen, men jeg kunne bidra mye med det musikalske. Det var mye snåle kostymer på konsertene våre, for vi prøvde alt mulig for at det skulle se riktig ut, men det stramma seg skikkelig til etter hvert.

Det å finne sin plass for Stian var altså ikke helt enkelt, og for å understreke det kan man jo påpeke at gitaristen er bandets eneste medlem uten artistnavn.

– Jeg har hatt noen artistnavn opp gjennom, men vi fant aldri helt noe som fungerte. King mente jeg måtte ha et artistnavn, men jeg visste ikke helt hva det skulle være. Chris Nitro digger biler, Eddie Guz er en forkortelse av hans egentlige navn, og King O’Men handler om TV-spill og hvilket navn han logga seg på med der. Jeg var innom The Saint, som er en omskriving av Stian, og jeg har signert noe i sin tid med The S, også brukte jeg vel også et dollartegn, men det ble aldri noe greie på det. Henry Hardon ble også nevnt, ler Stian, men The Saint var det nærmeste vi kom. Da jeg var i Russland og presenterte meg for en kar der svarte han «Ah, Mr. Steel». Akkurat det kunne funka.

Når man hører om måten Stian har sittet hjemme og terpa og terpa på gitaren skjønner man at mannen er perfeksjonist, og det er ingen tvil om at han innad i The Carburetors definitivt er bandets perfeksjonist.

– Jeg ønsker at det skal være bra. Det er sånn jeg er, og jeg er veldig perfeksjonist på tingene mine. Det skal være så tett opp mot 100 prosent som mulig. Når vi kommer til det å spille live er det selvfølgelig flere elementer som er viktige, og da ikke bare det som handler om musikken. Helheten er viktig, og når Kai shower så mye som han gjør, sier det seg selv at han ikke alltid er like tight på spillinga. Dette er uansett en stor del av showet, så han må få lov til å være litt klovn. Han klarer ikke begge deler, men det gjør ikke jeg heller. Skulle jeg hoppe og sprette hadde jeg ikke klart å sweepe, så derfor er jeg litt roligere. Jeg synes likevel at vi alle beveger oss mye, og jeg og Kai har en greie gående på scena.

Relativt tidlig i Stians tid med The Carburetors gikk ting helt over styr, og resultatet ble at Krogh dukka opp på døra til Kai med et hvitt flagg. Vi lar Stian fortelle historien.

– Jeg krangla noe inni helvete med Kai. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg nok ikke er den enkleste å ha med å gjøre hvis jeg har bestemt meg for noe. Mener jeg at jeg har rett så har jeg rett uansett hva du sier. Vi diskutrerte mye det spilletekniske, og jeg forventa at de skulle stå og øve ti timer om dagen, men det gjorde de jo ikke. Selv om jeg gjør det vil ikke det si at de andre har tid til det, så diskusjonen den gang handla om dette. Det vi krangla om da tok Kai i alle fall veldig ille opp personlig, og jeg skjønte ikke hvor ille det var før det var noen hjemme som sa at dette måtte jeg rydde opp i. Jeg tok da med meg et hvitt flagg til Kai, og spurte om vi kunne være venner igjen, for dette var skikkelig ille. Det gikk veldig på person, og ikke sak. En fyr som meg, som bare har sittet hjemme og spilt gitar, mangler litt sosiale antenner. Jeg oppførte meg skikkelig dårlig, men egentlig ville jeg bare bandets beste.

Tidlig tok også Stian et grep om booking for bandet, og det mener han er en naturlig følge av sitt daglige virke.

– Jeg har jobba mye med salg, så jeg er flink til å selge. Derfor tok jeg litt initiativ, og jeg ordna litt med kontrakter og det økonomiske. Øvingslokale skaffa jeg også, så jeg ordna mye til å begynne med. Vi øvde hos Bredo Myrvang, men der holdt også Street Legal til, og da de skulle spille inn skiva si måtte vi ut. Dermed sto vi uten lokale, og da sjekka jeg med de kontaktene jeg hadde via jobben min. Der er det mange som sitter på store eiendommer, og det endte med at vi fikk et kjempebra lokale i Kværnerbyen nede i Lodalen. Der hadde vi 200 kvadratmeter, og på den tiden øvde vi tre ganger i uka.

Om bandet har vært på langtur eller spilt i Oslo, har det alltid handla om å gi full pakke. Dette resulterte i at The Carburetors blåste ut rutene på NYX – som i sin tid lå i Storgata i Oslo – ved juletider i 2001.

– Det vi gjorde til å begynne med var at vi gikk til alle utestedene i Oslo og spurte om vi kunne få spille konsert der, og NYX var et av stedene som sa ja. De hadde hamburgerrestaurant, eller noe sånt, i første etasje, og så var det scene opp. Jeg hadde på meg ryggsekk når jeg gikk på scena, og oppi den hadde jeg tingene mine. Det kan du tro var populært i kretsen til Kai, som var opptatt av at det skulle være solbriller og høyt hår. Da konserten var ferdig pakka jeg sakene i ryggsekken og gikk av, og dette får jeg høre den dag i dag. På den ene konserten vi gjorde på NYX var det faens mye folk, og det var et kjempetrøkk inne i den lange tynne salen. Han som skulle kjøre bomber, Jan Erik Bråten, skulle vel også vise seg frem litt ved å lade skikkelig. Jeg kjente det ble et sug bak meg da bombene gikk av, og det genererte noe jævlig med energi gjennom lokalet. Da sto rutene ut bak i lokalet på grunn av trøkket, og de sprakk og datt ned på gata under.

Allerede fra de første innspillingene The Carburetors gjorde etter Stians inntreden var mannen opptatt av at ting skulle være best mulig, og ettersom tiden har gått har Krogh tatt mer og mer kontroll i studioet.

– Det har vel falt litt naturlig i og med at det har vært sånn som det har vært, for dette er det feltet jeg har vært flinkest på. Jeg har ikke vært flink til å trykke plakater, men det har derimot Kai holdt på med. Det musikkmessige har tatt mer og mer tid for meg, og det krever mer og mer av meg. Samtidig har det vært naturlig at jeg har tatt litt kontroll på dette, og det har sikkert vært en hodepine for resten av gutta. Det vi gjør skal likevel ikke være for polert og statisk, så i utgangspunktet er jeg enig med de som sier at det kunne vært litt mer liv og røre, men du skal være flink for å få det til å være tight samtidig som det er liv i musikken. Det kan jo ikke være rufsete som et garasjeband heller, for da blir du jo bare et garasjeband. Etter at du skrev at vi var like tighte som Onkel Skrues lommebok er det klart man har noe å leve opp til, og derfor må man alltid legge lista litt høyere.

Denne økende kontrollen fra Stians side resulterte – som flere av bandets andre medlemmer har påpekt – til at gitaristen styrte mye av innspillinga av «Loud Enough To Raise The Dead».

– Ja, den andre skiva er jeg med og produserer. Jeg sitter i studioet hele tiden, jeg mikser, jeg legger på perkusjonsting og andre lyder, og prøver å få en så fet produksjon som over hodet mulig ut ifra de forutsetningene vi har med det studioet vi er i. Det har jo alltid vært et økonomisk spørsmål, der det skal være billigst mulig, og at det skal låte som en million dollar. Den kombinasjonen går ikke, og da må man prøve å gjøre det beste ut av det man har. Jeg har da veldig mye igjen for at jeg har sittet med studiotingene mine hjemme, for da har jeg en formening om hvordan ting skal gjøres. Derfor har jeg nok tatt litt kontroll.

Resten av bandet holder en knapp på «Pain Is Temporary – Glory Is Forever», men ikke helt overraskende har Stian en forkjærlighet for «Loud Enough To Raise The Dead».

– Jeg synes låtene er bedre på andreskiva. Det er tøffere låter der, og den tøffeste låta vi noen gang har gjort synes jeg er «Hail The Lords Of Rock». Den har alle de tøffe elementene, som fett introriff, et tøft refreng, og en skikkelig ass kicking solo. Den har masse kule elementer, og låta er veldig nærme meg. «Rock’n Roll Forever» er også sterk, og jeg sa at hvis vi breaka med den skulle jeg tatovere «Rock’n Roll Forever» over hele ryggen. Jeg slapp jo det, for de var jo ikke interessert i å spille den på radioen engang. Da skjønte jeg ingenting, for hør på den låta da. Den sier alt, og så kan de ikke spille den på radioen.

Stian nevner ikke overraskende det med gitarsoloer, og som bandets gitarnerd er det naturlig å tro at dette er noe han er veldig opptatt av.

– Jeg har blitt litt løsere på det, og det kanskje fordi jeg har blitt flinkere til å spille. Nå har jeg funnet stilen min, og derfor må jeg ikke lenger sette meg ned og lage noe for at det skal låte som meg. Soloen på «Hail The Lords Of Rock» er veldig produsert, der jeg satt og lagde den tema for tema. «Buring Rubber»-soloen er derimot spilt rett inn, og det fordi det er to vidt forskjellige låter. Elementene mine er likevel med, selv om det er en improvisert solo. Jeg synes soloene skal stå frem som et eget parti i låta, og du må gjerne kunne synge med på soloen. Det skal også gjerne være sånn at håra står rett opp på armene dine når du hører en solo, og det er en mening med det, for står ikke soloen frem blir den jo bare et fyllparti uten mening.

Det er likevel sånn at Stian hele tiden må holde tilbake for at det ikke skal bli for mye metal, og det gjør det er naturlig å tro at gitaristen kunne tenke seg et sideprosjekt. Dette er da også på trappene i form av Pain City*.

– Jeg har holdt på i to år, men det er først det siste året jeg har tråkka til skikkelig, og fått spilt inn tingene. Jeg både synger og spiller bass, gitar, piano og munnspill på skiva. Dette er metal og hardrock. Dette skal jeg også ut og spille live med. Spillemessig og låtmessig ligger dette nærmere meg enn The Carburetors, og jeg gjør her alt slik jeg hører det inne i mitt hode.

Når man ser på hvilke gitarister som har inspirert Stian er det også tydelig hvor hans hjerte på mange måter ligger.

– Jeg liker Dave Mustaine, og rytmetingene hans er helt sjef. Joe Satriani har vært med meg lenge, og jeg brøt ned låtene hans for å skjønne det musikkteoretiske bak det hele, for han spilte noen toner jeg ikke skjønte hva var. Da jeg begynte å gå litt i dybden brukte jeg mye hans ting for å høre feelinga på en skala, og jeg synes han spiller jævlig kult. Rytmetingene til James Hetfield er også veldig på, og måten han spiller på synes jeg er veldig kul. Det ligger også litt Zakk Wylde i spillestilen min. Måten han vibber på, overtoner på, og bruker pentatonskala på, liker jeg godt. Litt Van Halen ligger det nok også i stilen min. Det er vel derfor noen i bandet mener det drar litt hardt over på metalen til tider, og da spesielt på riffinga. Derfor må ting forenkles, for det skal jo passe inn i The Carburetors-konseptet. Jeg kjenner derfor også at jeg må få ut de andre tingene mine, og gjøre noe med den andre delen av meg som er sulten.

At det har vært mye diskusjoner innad i The Carburetors er det liten tvil om, og når det gjelder perioden da Eddie måtte gå var kanskje Stian den som sto lengst fra vokalisten.

– Jeg vet ikke om jeg har tenkt så mye over akkurat det, men jeg vet at han irriterte meg. Oppførselen hans og holdingene hans skapte dårlig stemning, og han brant mange broer som vi hadde bygd opp som band. Det kom da til et punkt hvor det ble veldig slitsomt å forholde seg til ham, og det var mye negativitet i lufta, og mye krangling.

Stian er ikke i tvil om at det tidvis dårlige forholdet innad i bandet må ta mye av skylda for at det ikke har kommet ei ny skive siden «Loud Enough To Raise The Dead» i 2006.

– Det er klart dette henger sammen. Når vi ikke klarer å samarbeide, og det er uenigheter, samtidig som vi ikke har tid, da drøyer det. Da blir det også krangling, men sånn er det med alle band, tror jeg. Det er likevel sånn at motsetningene er det som skaper The Carburetors, men jeg skulle ønske vi kunne brukt litt mer tid på å være kreative og jobbe oss fremover.

Stian mener også at The Carburetors i dag kunne utnytta potensialet bedre enn det som blir gjort.

– Nå som ting har begynt å rulle og gå tror jeg vi kunne vært ute og spilt hver eneste helg, og levd av det. Vi burde også vært på lengre turnéer to ganger i året, og det er det potensialet jeg ser i bandet. Problemet nå, i motsetning til de tidligere dagene for bandet, er at vi ikke har tid på grunn av familiesituasjon eller jobb.

Sånn er det å bli voksen, men The Carburetors kjemper seg videre, noe «Laughing In The Face Of Death» i aller høyeste grad viser.

* Foreløpig har kun en fire låters EP sett dagens lys.

Jan Dahle