Overraskelsescomeback

Jeff Lynne's ELO_Alone In The Universe
Jeff Lynne’s ELO «Alone In The Universe»
Columbia
4

Det er nesten 30 år siden Electric Light Orchestra sa takk for seg for første gang, og Jeff Lynnes forsøk på å blåse liv i orkesteret igjen i 2001 ble ingen kommersiell suksess. Etter fjorårets vellykka konsert i London velger mannen nå å gjøre et nytt forsøk, og resultatet er «Alone In The Universe».

Akkurat som da Jeff Lynne ga ut «Mr. Blue Sky – The Very Best Of Electric Light Orchestra» i 2012 snakker vi nå mye mer om et soloprosjekt enn et band, så sånn sett kunne «Alone In The Universe» like godt vært gitt ut under Jeff Lynne-navnet. Nå har han altså valgt å legge seg på en mellomting, akkurat som han gjorde under fjorårets konsert, og den nylig utgitte DVD-en fra nevnte begivenhet.

Albumet åpner med balladen «When I Was A Boy», og lydbildet er typisk for Lynne. Det hele er ganske så nær det vi fikk da han produserte The Beatles, og samtidig er det inspirasjoner fra John Lennon på melodisiden. Sånn sett er det et luftig uttrykk til ELO å være, men låta er fin, så det fungerer.

Det lånes fra The Traveling Wilburys’ «Tweeter And The Monkey Man» når vi kommer frem til «Love And Rain», og her ligger strykerne der for å tilføre stemning, mens koringene også gjør seg godt. Melodimessig er dette glimrende, og Jeff legger en bra gitarsolo. Nå låter det også tidvis virkelig Electric Light Orchestra, og det samme gjør det i den popa og delvis akustiske «Dirty To The Bone».

Låtmaterialet er kort og direkte, og de ti spora klokker inn på rett over 32 minutter. I løpet av denne tiden varierer Lynne blant annet med å ta den helt ned i «The Sun Will Shine On You», for så å følge på med den uptempo «Ain’t It A Drag». Melodiføringa er fin og munter, så selv om «Alone In The Universe» ikke er noen ny «Out Of The Blue» eller «Discovery» er dette trivelig. Trivelig er da også definisjonen på Electric Light Orchestra, så Lynne holder seg innenfor rammene.

Gitarlinjene og melodibruken i «I’m Leaving You» er fin, mens koringene i «One Step At A Time» igjen tilfører velkjente ELO-elementer. Avslutningsvis byr tittelsporet på det rolige, gode og melodiske, og med det er Jeff Lynne i havn på godkjent måte.

Enkelt utgaver av «Alone In The Universe» har for øvrig to bonusspor, der «Blue» igjen låner mye fra The Beatles.

Jan Dahle

Overraskelsescomeback

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s