The Carburetors del 4: Eddie Guz

The Carburetors_The Carburetors, John Dee 18-12-04 1
The Carburetors på John Dee rett før showtime, desember 2004.

Det nærmer seg 20. november og slippet av «Laughing In The Face Of Death», og samtidig nærmer det seg også slutten på serien med The Carburetors-intervjuer fra 2012. Denne gang er vi fremme ved vokalist Eddie Guz, og igjen presenteres intervjuet slik det var ment på trykk i 2012.

Et band er ikke komplett uten en solid vokalist og frontmann, og nettopp den brikka var ikke den som falt enklest på plass for The Carburetors. Løsningen lå likevel i vennekretsen, da trommis Chris Nitro var en gammel kompis av Eddie Guz, som i 2000 tok et godt grep om mikrofonen. Som vi også har hørt Nitro fortelle var Guz allerede den gang en kontroversiell mann, og nettopp det har ført til en del uro i The Carburetors. Blant grunnene til dette er sideprosjekter og medvirkning i TV og film, men mer om det senere.

Eddie skiller seg noe ut når det gjelder musikalsk bakgrunn i forhold til de tre av dagens The Carburetors-medlemmer som allerede var på plass da han kom inn i bildet, men også vokalisten har et utgangspunkt i åttitallets hardere rock.

– Jeg var med på alt innen heavy-rocken på åttitallet, men jeg datt av der. For meg døde heavy-rocken, og Guns N’ Roses kom med en pen overlapping i «Appetite For Destruction». Jeg syntes Guns N’ Roses var jævlig fett, men så synes jeg de rota seg fryktelig bort. Med «Use Your Illusion»-skivene ble det feil, men da kom Metallica med «The Black Album». Jeg hadde aldri vært noen svær Metallica-fan før det, for jeg syntes – og det er å banne i kirka – at mye av det ble for teknisk og kjedelig. Jeg så verdien i det de gjorde, men det blir som Dream Theater på den måten at det kan være så bra som bare det, men det treffer meg ikke i hjertet. I dag har jeg et veldig godt forhold til Metallica, og jeg har hørt meg opp på det gamle også. Da jeg var kid funka det derimot ikke, for jeg likte Joan Jett og «I Love Rock’n Roll» eller Keel med «The Right To Rock».

– Jeg var så mer på grungen på nittitallet, og syntes det var kult. Det ble mye Pearl Jam og Alice In Chains. King O’Men hater dette, men jeg synes det er jævlig fett. Jeg hørte også mye på punk, og da det som i dag dessverre kategoriserer som college punk. Det var mer voksent tidligere, og band som Bad Religion og NOFX har ingenting med college punk å gjøre. Jeg blir oppriktig såra når folk hører Bad Religion, og sier at det låter som The Offspring. Da blir jeg ordentlig provosert, for The Offspring er et dritband som kom mye senere. Jeg har alltid vært opptatt av at musikk skal gi meg noe ekstra, og jeg er ikke så genrebundet som mange andre.

– Den sterkeste musikalske opplevelsen jeg tror jeg har hatt var da jeg så «The Lion King», og det første musikkstykket gjorde noe med meg da det begynte. Jeg er også veldig glad i musikalting, og musikk må gi meg en følelse. Om den er positiv, negativ, aggressiv eller passiv spiller ingen rolle. Det som er så kult med etter hvert å komme inn i The Carburetors er at det ikke er så viktig lenger, for det viktigste er bare å ha det kult. Vi kan alle være enige om at The Carburetors ikke er dyp poesi i tekstene, men på den annen side, hadde vi hatt det hadde det vært dritkjedelig. Det er jo ingen som går på The Carburetors-konsert for å høre tekstene. Folk går for å rope og drikke øl. Det synes jeg det er viktig å ta vare på, for det å kunne leve med de tingene er en styrke i seg selv.

– Hadde noen kommet for 20 år siden og sagt at det skulle komme et norsk band som skulle synge om «Rompa Mi», og fylle Spektrum, hadde alle rista på hodet. Sånn er vi uansett i Norge, og folk er veldig mye mer glad i rock enn dagspressa forteller oss. Pressa lager en illusjon om at vi liker MTV-musikken, R&B og alt dette, men sannheten er at det gjør vi ikke. Vi prøver – vi vil gjerne være som alle andre – men Ola Nordmann er mye enklere. Han vil ha «Rompa Mi», «XL1 og Rett i koppen» og «Rai-Rai». Jeg vil påstå at på en hvilken som helst hipsterfest i dag med masse unge gutter og jenter – og silikon og hele pakka – og noe kul klubbmusikk, så skjer det noe med stedet om du går inn og legger «Highway To Hell» i CD-spilleren. Da blir det ærlig, og sånn er det bare.

The Carburetors_Eddie, John Dee 16-5-09 3
Eddie på John Dee, mai 2009.

Eddie forteller underveis at han falt av den streite rocken, og som så mange andre gikk vokalisten rundt og trodde musikkgenren var død. Det var kompis Chris Nitro som skulle få mannen til å innse realitetene.

– Chris tok meg med på Gluecifer-konsert. Da trodde jeg ikke rock fantes lenger.

Chris er altså redningsmannen her, og disse gutta har kjent hverandre i snart 20 år.

– Det var i 1993 jeg ble kjent med Chris på videregående. På den tiden skrev jeg allerede låter, og sånn sett blir det litt full sirkel med det albumet jeg holder på med nå som er mye av den greia jeg holdt på med før jeg begynte i The Carburetors. Jeg og Chris spilte litt sammen i et prosjekt jeg drev som het Grå, og det var et ganske kult prosjekt. Jeg var vel egentlig ute og følte litt, men jeg var for ung til å gjøre det jeg ville da. Jeg føler det er mer riktig å gjøre det nå.

Det Eddie her sikter til er mannens andre og kommende soloplate, som går i en litt roligere musikalsk retning enn vi er vant til å høre Guz. Etter Grå gikk det derimot mer i retning av grunge.

– Jeg spilte gitar og sang i et band som het Tangled Up In Blue – som er en gammel Bob Dylan-låt – og det var ganske kult, men det var aldri ment å gå noen vei. Jeg hadde ingen ambisjoner med det, og da jeg dro i militæret rakna det.

Samtidig som dette pågikk var The Carburetors i gang, og Eddie forteller om første gang han så bandet på ei scene.

– Jeg var og så The Carburetors på Gibson’s Lager i Akersgata, og King var også der. Da var The Carburetors fortsatt et coverband, og noe av det jeg festa meg ved var at Kai dro hånda gjennom håret, og fikk så mye gele i hånda at gitaren ble et helvete å spille på. Det var skikkelig tragisk.

The Carburetors_Eddie & Chris, John Dee 16-5-12 1
Chris og Eddie før showet på John Dee, mai 2012.

Via Chris hørte Eddie hele tiden om utviklinga i bandet, og han fikk med seg at The Carburetors slet med å finne riktig vokalist.

– Jeg sa litt sånn flåsete til Chris at om de ville ha noen som virkelig kan synge fikk de spørre meg neste gang, og så ble jeg tatt på ordet. Da jeg skulle prøvesynge lurte Kai meg inn i dette, for vi skulle ikke holde på så mye. Vi skulle bare holde på litt, og dermed være litt popstjerner av og til. Poenget mitt da jeg begynte var likevel at om vi skulle gjøre dette skulle vi skrive våre egne låter, og vi skulle mene det vi gjorde. Vi var da alle enige om at det var nå vi måtte gjøre det, og vi følte kanskje at vi begynte å bli gamle. Jeg tror muligens den første låta jeg leverte var «Burning Rubber», og deretter kom «Frontpage Babe» og «The Presidents». «God Damn (It’s Good To Be Right)» tok lang tid, og King var med på å utvikle den. Han har mye av æra der. Da Stian kom med «Highway Of Rock’n Roll», var vi virkelig i gang med The Carburetors sånn som vi kjenner det i dag.

Eddie gjorde noen få øvinger med The Carburetors mens Tom Schumann fortsatt var med i bandet, men denne besetningen gjorde aldri noen konserter. Deretter kom Kasper Trolle Pedersen inn på gitar, men dette ble litt feil, påpeker Guz.

– Kasper var en veldig flink slidegitarist, og helt klart en blues-fyr. Han var ikke på den samme bølgen som vi var, og han ville gjerne trekke det litt ned og jamme litt. Det er jo ikke vår greie i det hele tatt. Vi fikk så inn Stian Krogh, og han er en gud på heavy metal-gitar. Det er litt av essensen i The Carburetors, for vi har Kai Kidd som er en veldig tradisjonell rockabilly-fyr, også har vi Stian som er hardrocker. Hadde Stian fått lov til å styre hadde The Carburetors hørtes helt annerledes ut. Hele magien er faktisk at Kai og Stian jobber sammen, og at Kai holder Stian nede og trekker ham tilbake fra hardrocken. Et vesentlig poeng her er at om verdens beste rockeband krysser grensa inn til Metal Town, så er de verdens dårligste metal-band. Det er det mange band som har brent seg på. I The Carburetors har vi også dette at det ikke er så forbanna nøye, det er bare rock’n roll. Det tror jeg også er styrken til bandet.

The Carburetors_Eddie & King, John Dee 15-12-07 1
Eddie og King på John Dee, desember 2007.

For The Carburetors har det fungert slik fra dagens besetning ble komplettert i 2001.

– Ja, det fungerte fra første stund, men etter «Pain Is Temporary – Glory Is Forever» kommer den bua som alle band har. Da skulle vi plutselig gjøre ting mer avansert, og vi skulle vise at vi kunne mer. Alle band går på en slik smell. Deretter kom «Loud Enough To Raise The Dead», som er ei bra skive, men du hører at den ikke er like lekende lett. Det er også mange tunge perioder i The Carburetors på denne tiden, og vi er ikke gode venner når vi er i studioet. Det var mange tunge stunder, men så kom «Rock’n Roll Forever»-skiva. Da har vi begynt å slippe oss løs igjen, og bare sier «Fuck dette, vi kan ikke imponere noen likevel». Det er da også utrolig viktig for meg å spille i band for rockefansen, og ikke for andre musikere. Du aner ikke hvor mange kvelder jeg har vært ute på byen, og andre musikere har kommet bort til meg for å fortelle hvor dårlig The Carburetors er. Når jeg så spør hvilket band vedkommende spiller i, kommer det gjerne opp et navn jeg aldri har hørt om før og aldri hørt om siden. Da kan du være hvor jævlig flink du bare vil. Vi er in the business of making memories, vi driver med underholdning.

Som vi har vært inne på begynte Eddie relativt kjapt å levere låter til The Carburetors, men som vi også forstår er dette en annen type musikk enn mannen drev med tidligere. Betyr dette at Guz måtte forandre arbeidsmetodene en del?

– Ja, for jeg var da ferdig med grunge-perioden min, der alt ble skrevet diffust og i metaforer. Det å skulle skrive rett frem det man ser, tenker og føler, var en liten omstilling, men det var ikke problematisk. Jeg føler at vi kunne vært enda mer ærlige i dag, og jeg vil gjerne litt tilbake mot «Burning Rubber» og den slags kule tekster.

I intervjuende stund er «Laughing In The Face Of Death» langt fra ferdig*, og grunnet yrkesmessige forhold har Eddie her og nå et relativt stort tidspress på seg for å bli ferdig med noen av sine bidrag på plata. Nettopp det tror han kan være en fordel.

– Jeg tror at det å ha et tidspress av og til kan være sunt. Mange sier at hastverk er lastverk, men noen ganger kan det være bra å ha kniven litt på strupen. Det er sunt å måtte jobbe litt ekstra. Mange band har det også sånn at man sitter og forandrer ei låt til du har 70 versjoner, bare for å finne ut at den første var kulest. Når vi nå holder på med det nye albumet er det et veldig kjør, og vi bare banker det inn. Alle er enige om at når vi går hjem etter å ha hørt på det vi har spilt inn, så er det tøft. Sånn var det med første skiva også. Der hadde vi låtene, vi bare klinte det inn, og det ble kult. I motsetning til på «Loud Enough To Raise The Dead» der vi hadde en lang prosess med å kjenne, føle og teste. Hadde vi vært mer på der hadde den skiva vært sterkere.

The Carburetors_Eddie, John Dee 16-5-07 6
«Fast Forward Acoustic Rock’n Roll» på John Dee, mai 2007.

Også de tidlige singlene ble gjort kjapt i studioet, og singler har vært et nøkkelelement i bandets albummessige tørkeperioder.

– Det med singler er det som har holdt The Carburetors produktive hele veien, for når du begynner å turnére er det veldig enkelt og komfortabelt å bare spille konsertsettet. Det er for så vidt fett det, men man blir lite produktiv etter hvert.

Singlene og livealbumet «Live – Wild At Heart» gjør at The Carburetors stadig har et nytt produkt å tilby når tiden er inne for de halvårlige konsertene på John Dee, men samtidig sliter bandet på mange områder internt.

– Etter at vi var ferdig med «Loud Enough To Raise The Dead», hadde gjort noen turnéer, og hadde blitt signa på Bodog – og alt gikk veldig bra – begynte det å skjære seg. Ting som har ligget der, som ikke er bra, kommer opp. Mye går på hvem som skal gjøre hva, og alt dette baller på seg. Det blir dermed syndebukker og kjefting og smelling, og det ender med at jeg får fyken. Den onde spiralen går fra Bodog til jeg får fyken, og jeg skal nå være så ydmyk å si at da jeg gjorde soloskiva mi, «I’m Not Done…», gjorde jeg det på pur faen. Jeg var fueled by anger, fueled by hatred. Jeg skulle vise dem at jeg kunne klare dette på egenhånd. Jeg følte et behov for å vise at jeg kunne klare noe. Jeg hadde gått i et litt passivt spor, og jeg ble samtidig syndebukken. Det er heller ikke uvanlig i rockeband at vokalisten blir syndebukken, men jeg skal ikke sitte her og ri hesten min og påstå at alle andre dreit på seg mens jeg var en fin fyr, for jeg gjorde mine feil jeg også.

Eddie gjorde så absolutt enkelte ting på feil måte, og samtidig var kommunikasjonen mellom Eddie og resten av bandet nær sammenbrudd mens vokalisten gjorde konserter med sideprosjektet Chrome Division, eller forsvant på filminnspilling for skuespillerdebut i «NOKAS».

– Da jeg kom inn i bandet igjen var det litt vanskelig å se hverandre i øya til å begynne med, og man måtte feie til side litt stolthet. Deretter satt det igjen, og da begynte det å gå fort. Da kom låtene på løpende bånd, og du kan si vi var tilbake til start. Jeg tror det var sunt. Jeg skal kanskje ikke si at det var riktig at jeg burde få fyken, humrer Guz, men noen burde få fyken på det tidspunktet. Det var nok dette som skulle til for å resette hele bandet igjen. Når det er sagt så skal det sies at måten de gjorde det på var hårreisende kjip. Man kan alltid peke finger og si at jeg gjorde dårlige prioriteringer, men strengt tatt gjorde jeg det som var best. Om de er uenige i det så må de gjerne være det. Det kom til et punkt der jeg måtte gjøre andre ting. Saken er også den at når du har vært syndebukken i et band lenge nok, så gir du til slutt faen. Da gidder du ikke mer. At de valgte å gå til det skrittet de gjorde er i og for seg helt i orden. I dag er jeg også veldig positiv til det, for jeg tror ikke vi hadde vært der vi er i dag ellers. Det eneste jeg nå har å utsette på gutta for det, er hvordan de gjorde det.

The Carburetors_Eddie, John Dee 16-5-12 4
Eddie puster ut etter endt gig på John Dee, mai 2012.

Det var etter en konsert i Tyskland Eddie fikk overbrakt oppsigelsen i form av et brev fra resten av bandet. The Carburetors gjorde deretter kun én konsert med Fuels Pål Strand på Eddies plass, før den eneste riktige frontmann for bandet ble sluppet inn i varmen igjen.

– Jeg måtte ha en rude awakening, sette fingeren i jorda, og skrive rockelåter. Det gjorde jeg. Jeg skrev ti fete rockelåter til soloskiva mi, og nå har jeg skrevet jævlig mye fete låter til The Carburetors etterpå. Det tror jeg ikke hadde kommet om jeg ikke hadde fått et spark i ræva. Når jeg sier det så vil jeg i samme vendinga si at The Carburetors må begynne å forstå at det er Eddie Guz som er vokalisten. De finner ingen som kan matche meg, og de trengte å forstå at gresset ikke er grønnere på andre siden. Jeg trengte samtidig å våkne opp, og ta ansvar. Jeg velger derfor å se at det kom noe positivt ut av det.

Guz er utvilsomt en mann som liker oppmerksomhet, og det er langt fra noe nytt at han stikker seg frem i andre sammenhenger enn The Carburetors. Ikke er det uvanlig at dette har falt i dårlig jord hos bandets andre medlemmer heller, og en tydelig splid kunne man ane da Eddie skulle være med i TV3-serien «Singel I Byen».

– Jeg sier som Shagrath «Jeg ser ikke noe problem i et TV-program som handler om at Eddie skal møte masse damer». Det er en tilbakevendende konflikt, for jeg mener all PR er god PR, men det er ikke Chris og Kai – eller King O’Men for den saks skyld – alltid enige i. Der er vi forskjellige, og sånn er det bare. Jeg hadde jo syntes det hadde vært suverent å fått «Rock’n Roll Forever» seilende inn i de tusen hjem, men det ble altså Chrome Divisions «Serial Killer» som ble brukt. Vi har vært sammen i over ti år, man går hverandre på nervene til tider, og da tror jeg det ble en prinsippsak for gutta ikke å støtte opp under dette. Da jeg sa ja til å bli vokalist i The Carburetors fraskrev jeg meg ikke retten til å være Edwin, og jeg fraskrev meg ikke retten til å være et individ. Jeg vet at Kai og Chris gjerne vil styre alt, men, sorry, det går ikke. Jeg har et liv ved siden av, og det skal jeg ha.

Samtidig ble Eddie også å se i reklamer for Kiwi.

– Ja, men faen heller, jeg sier ja igjen til 10.000 spenn for 40 minutters arbeid. Det har jeg ikke noe problem med. Jeg husker jeg ble satt ut på en konsert da ei dame i salen hadde med seg den Kiwi-plakaten. Det var artig, og da klarte jeg ikke holde meg alvorlig.

The Carburetors_Eddie & Kai, Øvingslokalet 15-12-06 1
Eddie og Kai på øvingslokalet, desember 2006.

The Carburetors består av flere sterke personligheter, og at Eddie og gitarist Kai gjerne fremstår som motpoler er sikkert. Man kan ofte oppleve disse to gi hverandre små stikk – som Kai liker å kalle det – og det være seg om man er backstage, på øvingslokalet, eller har en kveld på byen. Begge parter påpeker likevel at dette ikke er så alvorlig som det kanskje kan fremstå.

– Den stikkinga mellom meg og Kai er veldig kjærlighetsfull. Det er ikke der problemet sitter, for vi har vår måte å utagere på. Vi kan slenge litt dritt til hverandre, men så er det en klem, og så er det greit. Det er mye bedre at vi har det sånn, for da kommer det opp med en gang. Det som er verre er folk som holder slike ting nede over lang tid, og så plutselig kommer det «For fem år siden sa du bla bla». Det vil jeg ikke ha, og da blir jeg ordentlig sur. At Kai slenger med leppa, og jeg slenger med leppa tilbake, er greit for da er vi ferdig med det der og da. Så ja, jeg og Kai har en veldig løs tone, og vi tråkker litt for langt av og til – egentlig ganske ofte – men vi er klar over det. Vi vet også begge to når vi har gått for langt. Problemet er folk som ikke vet når de har gått for langt, og ikke skjønner hvorfor du blir sur. Jeg og Kai er som vi er, så det er greit. Du ser det også på scena, for det er jo stikk der og. Kai skal jo gjerne dra av meg singleten i de periodene jeg er litt utrent, og har litt ølmage. Det synes Kai er skrekkelig morsomt.

Konflikter har det vært nok av, men det har aldri utvikla seg til håndgemeng.

– Nei, enn så lenge, flirer Guz. Vi er fem sterke individer, som har vært sammen i mer enn ti år. Om det har vært konflikt? Ja, visst faen har det vært konflikter, og høylydte konflikter. Chris sa da jeg var ute av bandet at han aldri ville seg meg igjen. Jeg trodde ikke helt på det, men han sa det, og da han sa det kjente jeg på meg at det var helt greit, så det er klart det er mye følelser i The Carburetors. Det tror jeg er svakheten vår, men jeg tror også det er styrken vår. Vi er faktisk av den gamle skolen, vi er band of brothers. Jeg digga å gjøre Chrome Division, men når vi snakker om The Carburetors snakker vi om familie. Det er som Chris sier, at når du har spilt i dette bandet i ti år har du mista alle de andre vennene dine, for du har ikke hatt tid til dem. Det er litt sant, både på godt og vondt.

De forskjellige personlighetene, og den forskjellige bakgrunnen er utvilsomt det som skaper The Carburetors’ uttrykk.

– Ja, og om du fjerner et element – og ja, det gjorde de jo – er det en enkel løsning, men samtidig som du sparker ut den personen sparker du også tilskuddet det individet tilfører bandet. Jeg har også tenkt i blant «Kan ikke han bare stikke?», men det ville ikke vært heldig. The Carburetors er langt fra verdens beste band, og de flinkeste musikerne blir vi aldri. Vi har uansett en ting, og det er at vi gir deg underholdning, du har det bra når du ser oss, og du koser deg når du hører skivene våre. Det kan ingen ta fra oss, samme hvor mye musikere sitter på steder som Smuget, Last Train eller Elm Street og skryter av at de er så flinke på femstrengs eller tolvstrengs bass.

The Carburetors_Eddie, Øvingslokalet 11-3-07 1
Eddie på øvingslokalet, mars 2007.

Det er liten tvil om at Eddie har minst to personligheter, og den ene er selvfølgelig scenepersonen Eddie. Var dette en personlighet som ble skapt over tid, eller kom den helt naturlig?

– Han kom helt naturlig, ler Guz. Jeg ville ha en personlighet som spiller på det maskuline, og som gjør alle de tingene alle tenker på, men ikke helt får lov til av kjærester og koner. Jeg ville ha en figur som sier det du tenker, men som du vet det er helt feil å si. Det har backfiret litt, for det er jo folk som har sagt «Faen, du er jo intelligent» etter å ha blitt kjent med meg privat. På den annen side ser jeg ikke noe behov for at Eddie Guz skal være så jævlig intellektuell. Han skal være enkel, harry, og fin. Det var en periode Eddie tok mye plass, og rett før bruddet med The Carburetors tok han jævlig mye plass. Sånn sett var det også godt å få lagt ham litt bort, og i dag er jeg veldig nøye på at han ikke skal være med meg hjem. Det er godt å kunne legge igjen Eddie Guz når jeg er ferdig. Du møter fortsatt Eddie Guz i merch-boden etter konserten, men når jeg tar på meg skjerfet og den grå jakka – som ikke er rock ifølge Kai og Chris – og går ut, da er jeg ferdig.

Vi returnerer til tidlige dager for The Carburetors, og bandets første utenlandstur var til Spania våren 2002. Der skulle bandet være med i et europeisk mesterskap i rock, og dette resulterte alt i alt i to turer til Spania.

– Den første gangen vi var nedover spilte vi én kveld i Bilbao, og to kvelder i Madrid. Madrid var et kapittel for seg selv. På fredag spilte vi på Honky Tonk Club, som var på størrelse med Elm Street. Neste kveld skulle vi spille på Rock Palace, og det høres jo digert ut. Da vi kom inn der var det liksom ikke noe lokale å ha konsert i, og vi fikk beskjed om å sette opp utstyret vårt i et hjørne. Samtidig var beskjeden at både Turbonegro og Gluecifer hadde gjort det samme. Den andre turen nedover var bare til Bilbao, men det var et helvete av en fest. Den har gått inn i historiebøkene. Det var helt sinnssykt. Uten å gå i detaljer kan vi si at alt det gutter og jenter drømmer om å gjøre på fest, det gjorde vi den kvelden. Vi tok den langt, men hva gjør du ikke når dere er fem rockere fra Norge på tur i Spania, og det er nachspiel i en penthouse-leilighet Vi hadde taket som terrasse, og det var masse gærne folk, damer og alkohol herfra til månen. Det måtte bare bli bra, og man kan surfe lenge på en sånn opplevelse. Festen var drøy, og vi knuste blant annet en vask. Det er ikke mitt stolteste øyeblikk, men fy faen for en fest.

The Carburetors_Stian & Eddie, Øyesletta 14-7-07 1
Stian og Eddie på Norway Rock Festival, juli 2007.

Resultatet av rockemesterskapet ble for øvrig at The Carburetors kapra andreplassen, og sånt er kanskje med på å gi gutta en selvsikkerhet, og virkelig troa på at bandet har noe å by på.

– Ja, men det har vi også alltid vært ganske sikre på. Om du ser oss på John Dee, som på en måte er hjemmebanen, så er det alltid trøkk. En gang vi var på Notodden spilte vi for omkring 70 mennesker, men to av disse hadde gleda seg i to måneder. Han ene hadde tatovert «F.F.R.R.» over magen. Når folk er så på, og det er så ærlig og så ekte, da vet du at det du driver med er fett. Det er også det som var så fett med «Melodi Grand Prix», at endelig skulle resten av Norge få lov til å se det.

Når det gjelder «Melodi Grand Prix» kan man lure på om The Carburetors hadde vært klar for noe sånt i for eksempel 2005, eller om dette kommer som et resultat av bandets utvikling.

– I 2005 hadde vi selvfølgelig aldri kunnet komme med, men så lenge The Carburetors spiller The Carburetors-sanger, som vi kan stå inne for, så tror jeg vi hadde vært klare for det. Det er jo ikke The Carburetors som har forandra seg, det er «Melodi Grand Prix» som har forandra seg. Vi har skrevet ei låt som er ei The Carburetors-låt, som skulle være med på skiva vår uansett. Wig Wam hadde ei catchy låt, selv om jeg ikke er noen fan, men når det er sagt så har de pløyd for alle oss andre. Siden den gang har vi hatt Keep Of Kalessin og Susperia, og da er det helt naturlig at Norges beste rockeband er neste. Det er naturens gang. Det var heller ikke noe diskusjon innad i bandet angående dette. Da vi lagde låta modulerte vi refrenget. Det var da King sa at denne låta hadde passa i «Melodi Grand Prix», og det var ingen som sa nei, så det bare skjedde.

– Vi hadde begynt på albumet, og «Don’t Touch The Flame» var den første låta vi øvde inn. Da ingen sa nei, ble den meldt på, og det er kult at den ble plukka ut blant 380 bidrag. Jeg husker jeg hadde en diskusjon med Maniac fra Mayhem som mente jeg mista kred ved å være med i «Singel I Byen», men jeg lurte bare på hvilken kred det var snakk om. Jeg har aldri hatt noen kred i rockemiljøet, og du kan ikke miste noe du i utgangspunktet ikke har. Sånn ser jeg på det med The Carburetors i «Melodi Grand Prix» også, for hvor skal vi miste kred? Gutta på Last Train? De har aldri likt oss i utgangspunket. Gutta i «Pyro» eller «Lydverket»? De har heller aldri likt oss, så vi har ingenting å tape. Vi har muligheten til å vise oss frem for flere mennesker i Norge, som jeg vet kan like rocken vår, så vi har ingenting å tape. Jeg kan gå med hodet høyt heva, og si «Yes, jeg har spilt i Grand Prix».

The Carburetors_Eddie, John Dee 16-12-06 1
Eddie på John Dee, desember 2006.

Minnene fra godt og vel ti år på norske og utenlandske scener er mange, og når vi kommer inn på dette trekker Eddie frem oppvarmingsjobben for Mötley Crüe i Oslo Spektrum i 2005.

– Det kuleste var da jeg endte opp med å spise lunsj med Vince Neil på Friday’s, dagen etter konserten. Jeg har problemer med å gå bort til de store artistene når vi spiller med dem, for jeg får litt sånn fjortis-feeling. Det synes jeg ikke er all right. Med en bakgrunn fra forsvaret har jeg derimot ofte mye til felles med livvaktene deres, så da vi spilte med Mötley Crüe ble jeg stående og prate med livvakta til Vince Neil. Da jeg kom opp Karl Johans gate dagen etter satt Vince og spiste på Friday’s sammen med livvakta, og jeg tenkte jeg fikk hilse på for å si takk for i går. Da introduserte livvakta meg for Vince, og Vince sa jeg måtte sette meg. Det var litt kult, for jeg vokste opp med «Shout At The Devil».

– Noe annet som var kult var da vi spilte et par festivaler med Down, og jeg skulle bort til Phil Anselmo og takke for at han hadde vært en stor inspirasjon, for akkurat han måtte jeg hilse på. Da jeg kom bort til ham dro han tak i meg, og sa «You know what Eddie, you fucking rock». Da det viste seg at han visste hvem jeg var ble jeg helt satt ut. Det var også kult, for Pantera har rett og slett vært med på å forme mye av det jeg gjør. Det er ingen hemmelighet at det er mye Pantera i vokalen min.

Eddie er en verdensvant kar, men også han har klart å føle seg mindre oppegående i samvær med internasjonale rockestjerner. Av alle var det Motörhead-trommis Mikkey Dee som skulle få Guz til å ville krype ned i et dypt hull.

– Første gang jeg møtte Mikkey var det ei felles venninne av oss som presenterte oss for hverandre, og jeg visste da ikke at han var svensk. Jeg snakka engelsk med ham i et par timer, før han plutselig sa «Nej, men faen Eddie, nu åker vi på Rock In». Da følte jeg meg ganske dum.

The Carburetors_Eddie, Lionheart Studio 14-9-05 2
Eddie i Lionheart Studio, september 2005.

Dette var ganske tidlig etter Eddies inntreden i The Carburetors, og Chris hadde tydeligvis bestemt seg for å dra vokalisten ut i den virkelige rockeverden for å gi ham noen seriøse timer på rockeskola. Når Eddie forteller om dette, kommer det også frem litt om vokalistens forhold til bandets trommis.

– Det er ingen jeg er mer glad i enn Chris, men det er heller ingen jeg hater mer enn Chris. Han er nok til tider litt for systematisk for meg. Han er jo trommis. Da jeg begynte i The Carburetors tok Chris meg med for å se Gluecifer, Amulet og alle disse banda. Motörhead var også et av disse, men de hadde jeg sett flere ganger før, for jeg har vokst opp med Motörhead. Jeg angrer ikke på at jeg lot Chris ta meg med på alle disse konsertene. Som jeg sa til Torgny – som sang i Amulet – etter at de kom ut med «Freedom Fighters», at det var faen så kult å digge norske band igjen. Etter neste skiva hadde jeg mest lyst til å tuppe ham i ræva, men det er greit.

Noe av det Eddie lærte seg er at man som band alltid må gi jernet, og mannen mener The Carburetors i dag sparker like hardt fra seg som for ti år siden.

– Du har sett oss så mange ganger at du begynner å bli immun, men jeg tør påstå at når folk kommer for å se sin første konsert med The Carburetors, så får de fortsatt et hardt slag i trynet. Da står folk og lurer på hvorfor de ikke har opplevd dette før, men nettopp det har vi nå fått NRK til å hjelpe oss med.

Noe av grunnen til at bandet alltid har opprettholdt sulten og energien er kanskje nettopp fordi det alltid vil være folk i salen som skal konverteres, og dette gjelder både i inn- og utland. Tyskland er blant utlandene som har blitt viktig for The Carburetors, og det var tilbake i 2006 gutta dro dit for første gang. Allerede senere samme år var det så tid for tysklandsturné nummer to.

– Da vi ga ut den første skiva var følelsen at vi da var etablert som undergrunnsband i Norge, og at vi nå kunne være med på ting. Vi satte omsetningsrekord på Gamla, og et halvt år etter satte vi omsetningsrekord på John Dee. Det syntes jeg var kult, men det tok liksom ikke av. Da vi ga ut «Loud Enough To Raise The Dead» begynte vi å turnére i utlandet, og det var da jeg begynte å føle at det var action. Det var to ordentlige ildsjeler, Stefan (Bautze) og Andre (Bock), som satte i gang den første turnéen, og de er venner av bandet den dag i dag. Jeg husker vi var i hjembyen deres, Neubrandenburg, og bodde på et lite og veldig tysk hotell. Det var veldig koselig, med fine rom og frokost. Noen år etter var vi tilbake, og da hang det et bilde av oss i matsalen. Hver gang vi kommer dit får jeg det samme rommet. Det er sinnssykt kult, og det er et av de beste rommene jeg vet om i hele verden. Der er det sånn at jeg skipper litt av festen for bare å slappe av på rommet.

The Carburetors_Eddie, Sentrum Scene 10-9-05 3
Eddie på Sentrum Scene, september 2005.

For mange band av The Carburetors’ størrelse er det ikke uvanlig å bo kummerlig hos arrangører, venner, eller backstage mens man turnérer Tyskland i van, men for dette bandet brukes det gjerne penger på hotell.

– Det har nok vært mye rart, men vi ble ganske fort enige om at vi begynner å bli voksne. Det har aldri blitt tatt ut lønn i The Carburetors, og det betyr at vi har litt på konto. Når vi da kommer sørover, og det er band-apartments – det kan høres ganske fett ut, men det kan være alt fra køyesenger bak scena, til hele hus – kan det være jævlig godt å ha det kortet. Kommer vi til et sted som suger, drar vi ut av byen og finner et motell langs autobanen. Det er veldig godt å få et ordentlig sted å sove når du er på turné. Vi tok en diskusjon for noen år siden på om vi skulle ha nightliner. Ni av ti klubber har dusj, men det er jævlig kjipt med den tiende hvis du bor i nightliner. Kostnadene på å ha hotell hver natt er litt høyere enn på nightliner, men fy faen så mye det er verdt å få sove i rent sengetøy, få dusje, og å få litt tid alene før du kjører videre.

Før vi forlater Tyskland må vi høre litt om The Carburetors livealbum, «Live – Wild At Heart», som ble spilt inn på den andre av de to tysklandsturnéene i 2006.

– Det som er kult med liveskiva er at han som driver Wild At Heart i Berlin er en veldig spesiell skrue. Den første gangen vi møtte ham var jeg sikker på at han var det største rasshølet i hele verden, men han er egentlig veldig hyggelig. Han er veldig kort, og veldig tysk. Soundcheck er gjort på ti minutter, maks. Han spurte så om vi ville gjøre liveopptak, og vi sa «Hvorfor ikke?». Vi har flere liveopptak, men det var King som så var pådriveren for å gjøre «Live – Wild At Heart». Da vi hørte gjennom opptaket var det mye som hadde grei lyd, men det var også mye som var skikkelig dårlig. De låtene som mangler, og som man skulle ønske hadde vært med, hadde rett og slett for dårlig lydkvalitet til å gis ut. Da hadde den vært en shabby bootleg. Vi tok de beste låtene, og jeg synes plata ble veldig munter.

Vi bytter tema, og går over til det faktum at The Carburetors har vært med på flere tributeplater. Kiss, Backstreet Girls – en tribute King var en av initiativtakerne for – og Ramones er blant bandene som har blitt covra av kvintetten, og i sånne tilfeller må det vel inngås kompromisser innad i bandet.

– Det blir noen kompromisser, ja. Jeg har aldri hatt et nært forhold til Ramones – det er ikke min greie i det hele tatt, og Stian er heller ingen Ramones-fan – men dette var viktig for Kai og King, så da spiller man inn ei låt til en slik tribute. Jeg synes derimot det var veldig gøy å være med på Kiss-tributen, for Kiss er et band jeg har et veldig godt forhold til. Det er viktig å ta vare på hverandre, og det å gjøre en tribute til Backstreet Girls, det er å bygge videre på det jeg mener om at Norge må ta vare på sine egne artister. Når det gjelder tributeskiver gjør man uansett det bandet ønsker.

The Carburetors_Eddie & Pål, Rockefeller 13-11-04 1
Eddie og Pål Kristensen under Backstreet Girls’ 20-årsjubileum på Rockefeller, november 2004.

En tribute The Carburetors ikke er med på, men som det var meningen bandet skulle bidratt på, er hyllesten til Jokke, «Det Beste Til Meg Og Mine Venner». Guttas bidrag skulle være «Kong Eddie», men innspillinga ble i stedet utgitt på singel.

– Vi var på Scream-turné med blant andre Backstreet Girls, og jeg og Petter Baarli sto og prata på John Dee, der vi avslutta turnéen 16. mai. Det hadde også vært en hyllestkonsert til Jokke like før, og da sa jeg til Petter at det var kjipt at alle artistene som bare så på Jokke som en gammel junkie skulle stå og hedre ham etterpå. Dette ble i ettertid omformulert til at jeg så på Jokke som en gammel junkie, og at jeg derfor ikke skulle se noen grunn til å ha noen tribute til ham. Slik ble det presentert for broren til Jokke, og det gjorde meg jævlig vondt. Så kom etter hvert sannheten frem, og det viste seg at han som sa dette til broren til Jokke var hellig overbevist om at jeg hadde et forhold til dama hans bak ryggen hans. Det hadde jeg ikke, men det lå altså en annen motivasjon bak det som ble sagt. Det er synd, for vår versjon av «Kong Eddie» er en veldig bra Jokke-cover. Det provoserer meg den dag i dag at folk manipulerer ting på den måten, og at man ikke blir hørt når man sier ting som de er. Du må gjerne skjelle meg ut, og si at jeg er en drittsekk, men ikke legg ord i munnen min, for da blir jeg ordentlig forbanna.

Den aktuelle John Dee-konserten var den første av de siden den gang halvårlige konsertene i kjelleren på Rockefeller, og siden 2004 har bandet vært fast på scena 16. mai og siste helg før jul.

– Det jeg tror vi har klart å etablere på John Dee er at folk kommer like mye for eventen, som for musikken. Du ser det spesielt på julekonserten at jentene kommer i jentegjenger, mens gutta kommer i guttegjenger. Det virker liksom som om det har blitt en greie der gjengen har en aften, og de har gjerne vært ute og spist middag først. Dette er ganske kult. Selv har jeg en greie med at jeg tar en pils på Plaza før jeg drar til John Dee, og der møter jeg den «eldre» fansen. De godt voksne ungdommene i 40-50-årsalderen, som sitter der med The Carburetors-skjorta og blazeren, før de går opp og ser konserten.

Eddie sammenligner begivenheten litt med Penthouse Playboys, som spiller fast på Rockefeller før jul, men The Carburetors er naturlig nok noe mer seriøst enn Jens Pikenes med gjester. Guz mener likevel at The Carburetors alltid har vært å betegne som harry, men uten at det er noe negativt i det.

– Harry har vi vært fra vi ble født, men jeg tror ikke vi kan tippe over til å bli tivoli. Der skal King O’Men ha all ære, for han er veldig påpasselig når han ser at vi er ute og tråkker i salaten. Vi passer på hverandre, for det er lett å la seg rive med. Ta heavy metal-dokumentaren fra Los Angeles, «A Decline Of Western Civilization Part II: The Metal Years», det er nok mange av de gutta som har angra bittert på det de sa i de intervjuene. Man må passe seg litt, og så må man satse på å holde hverandre litt i nakken.

The Carburetors_Eddie, John Dee 18-12-04 2
Eddie på John Dee, desember 2004.

Avslutningsvis er det på sin plass å påpeke at Eddie Guz nå har bestemt seg for at alt hans rockefokus skal ligge i The Carburetors, i motsetning til tiden med Chrome Division og rockealbum på egenhånd. Nettopp dette var da også mye av stridens kjerne da The Carburetors-gutta i sin tid inngikk en avtale om ikke å drive konkurrerende virksomhet. Det kommende soloalbumet** fra Guz er da også betydelig mer neddempa i uttrykksformen, og rett før jul kunne vi oppleve vokalisten alene på scena med en kassegitar i hendene.

– Jeg holder på med den neste soloplata, og jeg har valgt å gjøre det rolige albumet jeg har lovet meg selv i alle år. Det er fordi jeg nå ikke vil ha noe annet rockeprosjekt enn The Carburetors. Jeg vil fokusere på The Carburetors, og de rolige tingene mine er noe helt annet. Det er egentlig litt terapi for å holde ut med The Carburetors, for jeg kan holde på med soloplata, og slappe av med det, mens jeg gir gass med The Carburetors.

Betyr dette at du i ettertid har innsett at Chrome Division ble litt meningsløst likt hovedbandet ditt?

– Nei, og det jeg ikke tror gutta ser, men som jeg ser, er at jeg vokste utrolig mye med Chrome Division-erfaringa. Der fikk jeg lov til å utfolde meg på en helt annen måte. Ser du på hva jeg har skrevet i Chrome Division kontra The Carburetors, så er det ganske stor forskjell der. Jeg vil uansett ikke gjøre et sånt prosjekt i fremtiden så lenge jeg driver med The Carburetors.

Dermed kan alle fans av The Carburetors puste rolig ut, for med «Laughing In The Face Of Death» ser fremtiden for bandet lys ut.

* De da aktuelle innspillingene ble etter hvert lagt på is.

** Denne plata har ennå ikke sett dagens lys.

 

Jan Dahle

The Carburetors del 4: Eddie Guz

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s