Skotsk rockestolthet lever videre

Nazareth_No Means Of Escape
Nazareth «No Means Of Escape»
Eagle Vision
3

Nazareth er en institusjon innen skotsk rock, og bandet har i en eller annen form holdt det gående i snart 50 år. Dermed er Nazareth også så mye mer enn storhiten «Love Hurts», som nok er den låta flest forbinder med bandet. Vi snakker tross alt om et band som har et klart tyngre uttrykk å by på, og selv om bassist Pete Agnew nå er eneste originalmedlem igjen etter at vokalist Dan McCafferty sa takk for seg i 2013, lever bandet og musikken videre.

Med en intimkonsert i Londons Metropolis Studios høsten 2014, der Nazareth er fronta av Linton Osborne, viser bandet hva det står for i konsertsammenheng i moderne tid. Setlista er i hovedsak basert på syttitallets katalog, med noen få ferskere innslag underveis.

Den timelange konserten åpner med «Silver Dollar Forger», og det låter helt greit, men ikke noe mer. Osborne kan virke litt anstrengt, men det fungerer altså OK. To ferskere låter følger når «Sleeptalker» og tittelsporet fra den da ferske «Rock’n roll Telephone» står på programmet.

Låtmessig tar det seg opp med «Razamanaz», som også er så langt tilbake i historien bandet beveger seg her siden de to første platene ignoreres. Det er da også perioden på midten av syttitallet som er best representert, og det betyr at gode låter som «Turn On Your Receiver» og «Bad, Bad Boy» blir via plass. Godt materiale til tross låter dessverre ikke bandet så bra som det burde, og det kan bli noe tynt med kun en gitar. Dermed klarer ikke kvartetten å løfte denne konserten over det helt greie.

Til «May The Sunshine» plukker Jimmy Murrison frem den akustiske gitaren, men når rytmeseksjonen kjører på som vanlig låter dette noe uryddig. Det akustiske uttrykket fortsetter med «See Me», og her fungerer det bedre. Med det har gutta elegant hoppa over både åtti- og nittitallet, men ei ny låt som «One Set Of Bones» understreker samtidig at også bandets ferskeste materiale kan fungere.

Ekstranumrene er en ren parademarsj bestående av «Hair Of The Dog», «Love Hurts» og «Expect No Mercy», og førstnevnte blir høydepunktet. Det er uansett ikke til å komme utenom at konserten ikke helt lever opp til forventningene.

En dokumentar tar for seg bandets historie, fra dannelsen til utskiftningene av originalmedlemmene, og her bidrar også Dan McCafferty med sine betraktninger. Det hele er bygd rundt Metropolis-konserten, og dermed er all musikken tatt fra denne opptredenen. Det gjør at dokumentaren mangler noe, for her trengs det opptak fra originalperiodene for å beskrive historien på riktig måte. Dermed når ikke disse 50 minuttene helt opp, men det er likevel en grei innføring i Nazareths historie.

Som ekstrastoff får vi også en akustisk «Sunshine», og nesten en time med intervjuer med Pete, Dan og fans. Disse intervjuene er de uredigerte samtalene med Pete og Dan fra dokumentaren, og sånn sett får man et enda bedre innblikk i historien her. Dermed er den totale spilletiden også oppe i nesten tre timer, men altså uten at alt materialet er like givende.

Jan Dahle

Skotsk rockestolthet lever videre

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s