a-ha «Scoundrel Days – Deluxe»
Rhino

Normalt gjør jeg ikke streite anmeldelser – med «høyttalerkast» – av gamle utgivelser, men når «Hunting High And Low» nylig er sluppet i jubileumsutgave, og «Stay On These Roads», «East Of The Sun, West Of The Moon» og «Memorial Beach» nå slippes som deluxe-versjoner, gjør jeg et unntak for å komplettere historien. Denne versjonen av «Scoundrel Days» ble sluppet i 2010, sammen med en deluxe-utgave av «Hunting High And Low».

Kommersielt sett nådde a-ha toppen med «Hunting High And Low» i 1985, men «Scoundrel Days», som ble sluppet året etter, fremviser et band som gjør ei betydelig mer helhetlig plate enn debuten. Produksjonen har tatt et sjumilssteg, og låtkvaliteten er også på et jevnere nivå i toppsjiktet.

Det åpner veldig bra med tittelsporet, som ikke på noen måte er ei typisk catchy poplåt, men som derimot byr på herlige arrangementsmessige detaljer, og et helt annet sound på instrumenteringa enn bandet hadde året før. Bare bassprogrammeringa gir denne låta en helt annen dimensjon enn vi hørte fra bandet på «Hunting High And Low».

Det fortsetter glimrende med «The Swing Of Things», som har et herlig groove. Begge disse låtene har da også blitt gjengangere i a-has livesett, til tross for at de ikke er å regne som hits. Åpningsspora viser også at a-ha på mange måter har modna mye på den korte tiden siden det første albumslippet.

«Scoundrel Days» inneholder uansett også hits, og tre av bandets mest udødelige låter i så måte er å finne her. Først ut av disse er den fenomenale «I’ve Been Losing you», der vi får oppleve a-ha med et mer organisk sound, med bandets livemusikere Michael Sturgis (trommer) og Leif Karsten Johansen (bass) på plass i studioet. Resultatet er litt mer rocka, med mer fremtredende gitarer fra Pål Waaktaar-Savoy, men viktigst av alt er det at låtsnekringa her er utrolig god.

«Manhattan Skyline» er like sterk, der den åpner med Magne Furuholmens tangenter under Morten Harkets følsomme vokal, før Waaktaar kommer inn med gitarriffet som virkelig sparker i gang låta. Dynamikken i arrangementet er også strålende, og dette er med på å gi liv til komposisjonen. Her får vi for øvrig også en liten gitarsolo.

Den svakeste av de «tre store» fra «Scoundrel Days» er «Cry Wolf», men også denne er godkjent. Her er det veldig synthbasert igjen, men samtidig dukker den gamle Bridges-trommisen Øystein Jevanord opp.

Det er likevel ikke hitene alene som gjør «Scoundrel Days» til den ypperlige skiva den er, men helheten, og den jevne kvaliteten. Den halvveis neddempa «October» – som Waaktaar skulle gjøre på nytt med Savoy ni år senere – byr på blåsere og et nesten jazza uttrykk, og understreker at a-ha er i stand til å gå i forskjellige retninger.

Når det gjelder gode livelåter fra «Scoundrel Days» har «We’re Looking For The Whales» vist seg som en av disse, og plateversjonen er også solid. Igjen er det god melodiføring som regjerer. «The Weight Of The Wind» byr på sin side på mer dramatisk vokal fra Harket, i det som er platas mest anonyme spor. Denne kunne nok også gått rett inn på «Hunting High And Low».

Skiva er hovedsak produsert av Alan Tarney, men Pål og Magne tar full styring på noen spor. Blant disse finner vi «Maybe, Maybe», som er ei fengende låt i all sin enkelhet. Avslutter gjør den fine «Soft Rains Of April», og dermed ender «Scoundrel Days» med platas roligste kutt.

Med det har a-ha stått for et stor fremskritt som albumband, etter den noe ujevne debuten, og det var på «Scoundrel Days» man hadde grunn til virkelig å begynne å ta trioen som et seriøst band.

Det er 21 bonusspor på denne doble CD-en, og på hoveddisken finner vi de tre 12″-remiksene av singellåtene. «I’ve Been Losing You» er først ut, og dette er strålende. Gitarene og blåserne får ekstra spillerom, og a-ha gjør her et prakteksempel på disse forlenga miksene, som Duran Duran og Billy Idol perfeksjonerte noen år tidligere. «Cry Wolf»-miksen fungerer greit, men den blir litt langdryg, mens den tidvis gitarbasert «Manhattan Skyline» er glimrende.

På disk to følger først hele albumet i hovedsak i demoform. Her får vi blant annet en «The Swing Of Things» som byr på mye gitarer, og i motsatt retning går det når demoen av «I’ve Been Losing You» er betydelig roligere enn albumversjonen. Sånne ting er det alltid interessant å høre.

En alternativ demo av «Scoundrel Days» viser utviklinga til låta, og i tillegg finner vi b-side-versjonen av «This Alone Is Love» – som skulle dukke opp i ny og mer polert versjon på «Stay On These Roads» – og den ellers (nesten) uutgitte «Days On End». Sistnevnte er en helt neddempa sak, som kunne ha potensial til å bli noe godt i ferdig versjon.

Avslutningsvis er det fem låter innspilt i Croydon i januar 1987, under a-has første turne. Kun «We’re Looking For The Whales» er tidligere utgitt, så dette er absolutt interessant materiale da det viser hvordan bandet låt live på denne tiden. Dessverre er det en irriterende høyfrekvent pipelyd som ligger over hele opptaket – akkurat som det var da nevnte utgitte låt ble brukt som b-side – og det gjør det plagsomt å høre på.

Det er likevel interessant å høre hvordan låter som «Train Of Thought» og «The Blue Sky» hørtes ut i liveversjoner på denne tiden, da uttrykket naturlig nok er mer rocka enn på «Hunting High And Low». Samtidig er opptaket rått, og ikke på noen måte produsert i stykker.

Hadde liveopptakene vært fri for denne hersens pipelyden hadde dette vært en perfekt reutgivelse, men denne dobbel-CD-en forteller uansett historien rundt «Scoundrel Days» på en god måte. Tar du en tur på iTunes finnes det også noen ekstralåter å plukke med seg der.

Jan Dahle