Tiden er inne for det noen kanskje vil se på som en brannfakkel, og det er undertegnedes påstand om at Ozzy Osbournes «Speak Of The Devil» er tidenes beste «Black Sabbath»-liveplate. Konsertutgivelsene under Black Sabbath-navnet har aldri helt klart å leve opp til potensialet, og den nærmeste konkurrenten til «Speak Of The Devil» blir derfor Heaven & Hells glimrende «Live From Radio City Music Hall». Dermed snakker vi også om to helt forskjellige Black Sabbath-perioder, men nå er det altså Ozzys 1982-utgivelse det handler om.

Tidlig i 1982 ble planene lagt for ei liveplate med Ozzy Osbourne, og man kunne lese i blant annet Kerrang! at et slikt album var på gang. Innspillingene var gjort, og alt lå til rette for utgivelsen, men så kom den fatale dagen 19. mars.

Under et stopp med turnebussen i Florida gikk blant andre gitarfantom Randy Rhoads ombord i et småfly, der bandets bussjåfør satt bak spakene, og det hele endte som kjent med en krasj der Rhoads omkom. Med det ble også planene om liveplata i første omgang skrinlagt, da Ozzy ikke ville gi ut noe som kunne betraktes som en cash in på gitaristens død. Det skulle dermed gå fem år før de aktuelle innspillingene ble sluppet under tittelen «Tribute».

Osbournes plateselskap på denne tiden, Jet Records, skulle uansett få sin liveutgivelse, slik at vokalisten kunne avslutte kontrakten med selskapet. For likevel å gi Jet «minst mulig» valgte Ozzy å spille inn to kvelder på New Yorks The Ritz, der repertoaret kun besto av Black Sabbath-låter. Dermed ble «Speak Of The Devil» også Ozzys tilsvar til den heller lugubre «Live At Last», som ble utgitt etter at hans tid i Black Sabbath var over.

Etter Randy Rhoads’ død ble Gillan-gitarist Bernie Tormé hyra inn som Osbournes nye mann på seks strenger, men det samarbeidet varte ikke lenge. Neste gitarist som skulle forsøke å fylle Randys sko ble Night Rangers Brad Gillis, og selv om heller ikke dette samarbeidet ble langvarig på vei mot Jake E. Lees inntreden, resulterte det likevel i utgitt materiale både på plate og video.

Det er i september 1982 Ozzy Osbourne inntar The Ritz, og showet åpner med «Symptom Of The Universe». I de neste 70 minuttene er det så udødelige Black Sabbath-låter som står på programmet, og det låter fortreffelig. Tommy Aldridge hamrer i vei bakerst på scena, mens bassist Rudy Sarzo er i sitt ess. Produksjonen her gir da også bassisten en fremtredende rolle, og «Speak Of The Devil» er kanskje den beste plata å sjekke ut om du vil lytte til mannens bassing.

Så har vi Brad Gillis, som aldri helt har fått vist seg frem på en like tøff måte i Night Ranger som han gjorde den korte tiden han spilte med Ozzy. Både riff og soloer er direkte glimrende fremført, og gitarsoundet er fenomenalt. Her er det verdt å nevne at det er en nytelse også å følge gitaristen på DVD-utgivelsen av «Speak Of The Devil», som består av et streit Ozzy-sett innspilt i juni 1982, der solomaterialet står i fokus.

På The Ritz er også hovedpersonen i god form, og dermed er det ingenting å sette fingeren på når det gjelder fremføringa. At vi snakker om litt juks i form av at i alle fall deler av plata skal være innspilt på dagtid, uten publikum til stede, kan vi leve med, for livefølelsen er der hele tiden.

Setlista er også som en våt drøm der den består av alt fra de mest opplagte låtene som «War Pigs», «Iron Man» og «Paranoid», til «Snowblind», en strålende «Fairies Wear Boots», og ikke minst «Sabbath Bloody Sabbath» og «Black Sabbath». Også ei låt som «Never Say Die» fungerer bra i denne sammenhengen, og det har nok mye å gjøre med at produksjonen på «Speak Of The Devil» er så mye bedre enn på «Never Say Die».

Ozzy finner frem munnspillet til «The Wizard», og «N.I.B.» og «Sweat Leaf» følger. Alt er en fornøyelse å lytte til, og Ozzy har med «Speak Of The Devil» dermed gitt ut et ultimat livealbum, der Black Sabbath-låtene får en behandling de fortjener.

Jan Dahle