Operation: Mindcrime «The Key»
Frontiers

Bruddet mellom Geoff Tate og resten av Queensrÿche er en av tungrockens virkelig store farser, og det er ingen tvil om at vokalisten kom dårligst ut av tumultene. Ikke hjalp det på mannens rykte at han i all hast kasta sammen ei skive som ikke holdt mål heller, bare for å kunne utnytte Queensrÿche-navnet en siste gang, og for å komme motparten i forkjøpet med plateutgivelse. Nå er Tate tilbake med Operation: Mindcrime, og denne gangen slår han Queensrÿche så vidt på utgivelsesdatoen, men holder musikken?

Den innledende «Choices» gir så absolutt ikke noe positivt svar på spørsmålet, for her er det umulig å skjønne hva Tate og låtskriver Kelly Gray egentlig vil. Gray har Tate for øvrig tatt med seg fra de siste Queensrÿche-prosjektene, men mye tyder på denne gitaristen og produsenten ikke nødvendigvis alltid er riktig mann. Åpningssporet er noe ubestemmelig mellom en intro og ei låt, og faller altså helt igjennom. Den påfølgende «Burn» er heller ikke noe å skryte av.

Med «Re-Inventing The Future» skjer det derimot noe, og man kan begynne å tro at Tate lever med låttittelen som motto. Nå er melodibruken bedre, og dette låter friskere enn noe Tate har vært involvert i på denne siden av tusenårsskiftet. At mannen ikke prøver å distansere seg fra fortiden er samtidig sikkert, men det har han jo allerede påpekt med bandnavnet.

Nå kan det selvfølgelig også diskuteres om dette er et band, for med to bassister – Disturbeds John Moyer og Megadeths David Ellefson – og blant andre Simon Wright og Brian Tichy på trommer, er det mye som tyder på at dette er mer et studioprosjekt enn et band.

Plata har uansett mer godt å by på, og det fortsetter med et tøft bassdriv i «Ready To Fly», samtidig som det låtmessig holder god standard. I «Life Or Death?» legges det en effekt på vokalen, som får Geoff til å låte litt rufsete, og ellers er dette et spor som er helt på det jevne.

Det er et røffere uttrykk i «The Stranger», og her bys det også på litt tyngde. Det låter annerledes, men samtidig fungerer det ganske bra. «Hearing Voices» er mer riffbasert, og denne har noe av det samme uttrykket foregående låt byr på, men den er svakere.

Det roes litt ned med «On Queue», og her er det blant annet stemningsfulle gitarer. Også «Kicking In The Door» er av det litt rolige slaget, men denne gangen er resultatet litt småkjedelig. Heller ikke den avsluttende «The Key» når helt opp, selv om kombinasjonen av riff og tangenter fungerer bra. Her trår for øvrig Tate også til med saksofon.

Konklusjonen blir at Geoff Tate med Operation: Mindcrime og «The Key» har tatt et langt skritt i riktig retning etter den tvilsomme «Frequency Unknown», men ujevnheten i materialet drar ikke skiva over en sterk treer.

Jan Dahle