Supertrio med oppfølger

The Winery Dogs_Hot Streak
The Winery Dogs «Hot Streak»
e-a-r
4

For to år siden slapp The Winery Dogs sin fortreffelige selvtitulerte debut, og nå er Richie Kotzen, Billy Sheehan og Mike Portnoy tilbake med oppfølgeren. Da er det bare å se frem til mer glimrende instrumentering, og tidløs hardrock.

«Hot Streak» åpner heftig med den kjappe «Oblivion», og igjen låter det særdeles tøft. Sheehan og Portnoy gir et solid bakteppe til Kotzens gitarspill, og alt låter dermed slik det skal fra disse gutta.

Det fortsetter mer groovy i «Captain Love», samtidig som Kotzen har små AC/DC-tendenser i riffinga. Billy byr underveis på en liten bassolo, og dette er selvfølgelig en bassist som i det hele tatt setter et sterkt preg på musikken. Det er uansett den ypperlige kombinasjonen mellom herlig instrumenttraktering og gode låter som er bandets sterke side.

Tittelsporet har litt funka elementer, samtidig som det bys på partier som er komplekse og viser et vanvittig samspill trioen imellom. Det er sånt som gjør The Winery Dogs til det glimrende bandet det er.

Det tas litt mer med ro i svingene når gutta er fremme ved «Empire», og dermed blir det et streitere og mer moderat uttrykk her, men Kotzen klarer likevel å tilføre heftige gitarer. I den påfølgende «Fire» roes det så helt ned med akustiske gitarer i en ballade, noe som gir et fint avbrekk halvveis inn på albumet.

Sheehan åpner «The Bridge» på særegent vis, før Kotzen igjen kommer inn med gitarer som har et massivt sound. Det skal også påpekes at sistnevnte står for god vokal hele veien, så det er aldri noe å sette fingeren på når det gjelder det fremføringsmessige på «Hot Streak».

Det musikalske uttrykket varierer også godt underveis, og «Spiral» byr for eksempel på et luftig arrangement, i ei interessant låt som tar den litt ned. I «Think It Over» får også tangenter plass i lydbildet, og det samme gjelder når orgelet dukker opp i den avsluttende «The Lamb».

Låtmessig må det nok uansett sies at plata taper seg noe underveis, og «Hot Streak» er ikke like sterk som debuten. Det er likevel mye bra ved dette slippet, og fansen av trioen kommer garantert til å like denne plata også.

Jan Dahle

Supertrio med oppfølger

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s