Metal Allegiance «Metal Allegiance»
Nuclear Blast

Metal Allegiance begynte som et turnerende all star-band, og nå har det hele også utvikla seg til et plateprosjekt. Musikken er skrevet og produsert av Alex Skolnick, David Ellefson, Mike Portnoy og Mark Menghi, og de tre førstnevnte er i all hovedsak bandet som fremfører låtene, krydra med gjester på vokal og sologitar.

Første vokalist ut er D. Randall Blythe, noe som fører til et smått aggressivt uttrykk i «Gift Of Pain». Samtidig riffes det tøft, og Portnoy trommer heftig i vei i et relativt høyt tempo, men uten at selve låta egentlig utmerker seg nevneverdig. I tillegg til Skolnick legger for øvrig Gary Holt soloer.

«Let Darkness Fall», med Troy Sanders bak mikrofonen, er mer groovy, og underveis kommer det et mer neddempa parti med bant annet akustiske gitarer. Uttrykket er altså variert, og produksjonen er god, men etter hvert som man kommer utover på plata blir det mer og mer opplagt at låtmaterialet ikke helt klarer å utmerke seg.

Når Phil Anselmo dukker opp i «Dying Song» er vi nede på tilnærma balladenivå, men vi snakker definitivt om en metal-ballade. Samtidig bys det på et tøffere parti når det er tid for Skolnicks solo. Sistnevntes Testament-kollega Chuck Billy legger for øvrig vokalen i den kjappe «Can’t Kill The Devil», som ikke er langt unna hva mannen bedriver til daglig.

«Scars» er riffbasert, og et godt driv gjør dette til ei av skivas bedre låter. Kombinasjonen av stemmene til Mark Osegueda og Cristina Scabbia er også med på å gi låta et variert og melodisk preg. At det er stor spennvidde i vokalistvalgene kan understrekes med at Dug Pinnick leverer sitt bidrag i de roligere partiene i «Wait Until Tomorrow», mens Jamey Jasta trår til i heftigere partier.

Den instrumentale «Triangulum» består blant annet av melodiøse gitarer, gode riff, og proga elementer. Dette blir da også platas beste spor, der blant andre Ron «Bumblefoot» Thal og Anthrax-trommis Charlie Benante er gjestegitarister. Sistnevnte dukker også opp sammen med Andreas Kisser og Gary Holt i den avsluttende «Pledge Of Allegiance», som er kjapp og energisk, men som samtidig er med på å understreke at skiva mangler de virkelig minneverdige låtene.

Alt i alt er «Metal Allegiance» ei helt grei plate, med mange gode elementer og partier, men helhetlig blir det hele for anonymt og ordinært til virkelig å stå ut blant mengden av metal-utgivelser. Skiva kan for øvrig også kjøpes med bonusspor og medfølgende dokumentar-DVD.

Jan Dahle