Ikke helt samme prosedyre som i fjor

Åge Aleksandersen & Sambandet 2015
Åge Aleksandersen & Sambandet
Oslo, Rockefeller
12/9-2015
5

Tradisjonen med to utsolgte hus for Åge Aleksandersen & Sambandet på Rockefeller i september opprettholdes, men denne gangen bys det også på noen utradisjonelle elementer. Resultatet er den beste konserten undertegnede har sett med trønderne på flere år.

Terje Tranaas finner veien til keyboardracket – som er plassert smått bortgjemt bak slagverket – og der setter han i gang en stillferdig «Dekksgutten», før hovedpersonen kommer tuslende inn. Halvveis ut i låta finner resten av Sambandet tiden inne for å bli med på moroa, og deretter går kjapt over i «Min Dag».

Sistnevnte byr på sedvanlige halleluja- og Bjørn Eidsvåg-rop fra publikum, og selv om dette elementet strengt tatt er oppbrukt for flere år siden fungerer det for publikum flest. Samtidig gjør gitarist Skjalg Raaen sitt første av kveldens utallige galskapshopp ut på scenetunga, og også denne kvelden kommer han gjennom konserten uten å ramle utfor kanten. Det må da gå galt en kveld.

I første del av konserten får vi noen låter som er ønsker fra fansen, og «Eldorado» er et like glimrende innslag i år som da den gjorde sin retur til settet i fjor. Videre er det alltid hyggelig med et tilbakeblikk til Prudence i form av «14 Pages».

Kveldens klare høydepunkt kommer når Åge trekker frem «Hain Va 7», og dette understreker at mannen burde dykke dypere ned i katalogen sin. Det er mange gromlåter som ligger der ubrukt, og selv om bandet og mannen leverer ypperlig i hele kveld, er det ingen tvil om at det er mest spennende når de mindre spilte godbitene graves frem. «Messias» er også et eksempel på «nytt» materiale som løfter konserten.

Det er uansett liten tvil om at hovedvekten av publikum nok vil ha mye slik de er vant til, og i typisk stil tar det av med synkron hopping blant både band og publikum under «Suttekluten», der Tranaas for øvrig finner veien frem på scenekanten med trekkspillet. «Fremmed Fugl» er også et godt låtvalg, som stadig er like aktuell på tekstsiden.

Kveldens gjesteartist er Ingebjørg Bratland som først synger en stillferdig «Skin Sola», men dessverre ruineres denne noe av et publikum som bedriver VM i kakling. Som så ofte før må man bare lurer på hvorfor folk bruker penger på billett for å skravle. Bratland følger så på med «Ingen Som Du» fra fjorårets soloalbum «Berre Meg», men uten at det blir et høydepunkt her og nå.

Resten av konserten består i all hovedsak av standardlåter, men nå blir bandet utvida med blåserrekke bestående av Kåre Kolve, Jens Petter Antonsen og Christian Eriksen. Dette gjør naturlig nok sitt til at ei låt som «Fire Pils Og En Pizza» får et nytt uttrykk, selv om Sambandet selvfølgelig ligger der solid som alltid.

Skjalg Raaen og Gunnar Pedersen leverer konserten igjennom flott gitarspill, og i tillegg til ordinære gitarer finner gutta frem blant annet mandolin og slide. Raaen rocker godt, mens Pedersen stadig leverer fine gitardetaljer, der han på mange måter topper seg selv i «Lys Og Varme». Også saksofonist Bjørn Røstad leverer her på høyden, og i det hele tatt er denne mannen et vesentlig element i Sambandets uttrykk. I kveld slår han for øvrig også ut håret.

«24/12» blir som alltid et flott øyeblikk, som er med på å understreke hvilket fantastisk album «Furet Værbitt» er. Her finner også Antonsen sin plass i front for en trompetsolo, mens Åge selv trekker seg til siden. Trommis Steinar Krokstad benytter underveis anledningen til synge et par vers. Krokstad skaper ellers et godt groove, og samspillet mellom ham og bassist Morten Skaget er solid etter mer enn 35 år av og på som fast rytmeseksjon i alt fra Spice og Rocky til Vagabond og Sambandet.

Når det gjelder mannen i front er han seg selv lik, men uten at han snakker mye i kveld. I hovedsak synger han godt, men her og der begynner nok stemmen å vise tegn til slitasje. Åge har uansett sin smått rufsete sjarm, og han skaper godstemning med hele sin personlighet.

«To Skritt Frem» er alltid et hyggelig gjenhør, og «Dains Me Dæ» er en sterk publikumsfavoritt. Det samme er «Rio De Janeiro», og nå kommer blåserne frem på catwalken for å levere soloer. Deretter er det som typisk er avslutning med «Levva Livet», som på mange måter er den ultimate livelåta. Bandet rocker godt fra seg, og publikum lar seg i høyeste grad rive med.

Noe unødvendig er det med innslaget av «Twist And Shout», og dette er da også blant elementene som med fordel kunne vært bytta ut nå, men ut fra publikums respons er det vel kanskje bare denne surmaga skribenten som mener det. Når det igjen er tilbake til «Levva Livet» dukker etter hvert hele crewet, og alle kveldens musikere opp med gitarer. Med det fremstår det som det totale kaos på scena, der også bandets gamle bassist – og nåværende manager – Tor Evensen er med.

Alt i alt gjør Åge Aleksandersen & Sambandet en solid jobb i kveld. Med det har gutta nok en gang brakt den trønderske bygdefesten inn i tjukkeste Oslo, og omgjort Rockefeller til samfunnshuset på Lundamo eller Skaun.

Jan Dahle

Ikke helt samme prosedyre som i fjor

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s