The Boys / Hard Luck Street
Oslo, Herr Nilsen
11/9-2015

Herr Nilsen er ikke et stort sted, og dermed blir det etter hvert trangt og intimt når det er rockeaften i regi av Østkanten Bluesklubb.

Først ut er Hard Luck Street som drar seg gjennom åtte låter fra den ferske «Mosaics – Exile On Hard Luck Street», og det er en energisk åpning vi får i form av «Centrefold». Videre svinger det godt, med sterk riffing og solid melodiføring, av den påfølgende «(All Tomorrow’s) Teenage Kicks», og dette blir et klart høydepunkt fra bandet i kveld.

David Egeland og Jørgen Granholt-Henriksen deler på soloarbeidet konserten igjennom, mens Strange? Gentle leder bandet flott i front. Nå må det sies at for de av oss som kjenner sistnevnte fra Trashcan Darlings er det mer Tarjei Foshaug vi ser, for scenepersonligheten er en helt annen nå. Mannen lever seg inn i låtene, mens bandet rundt ham gjør en god jobb.

Vokalisten finner frem den akustiske gitaren for «6 O’Clock In The Morning», og han gjør introen til «Nothing’s Gonna Change» på samme instrument, før bandet rocker hardt. Avslutter settet gjør den punka og energiske «Life’s So Cool (Oh-La-La)», og med det går gutta ut med et smell.

Det er et noe amputert The Boys som inntar scena denne kvelden siden Honest John Plain er sykemeldt etter ei ulykke i sommer, og som reserve på gitar finner vi Sators Chips Kiesbye. Bassist Kent Norberg er også til daglig hjemmehørende i Sator, og han tar vokalen når den riktig gode «TCP» åpner konserten.

Matt Dangerfield finner veien til mikrofonen for «See Ya Later», og atter en gang er det bare å la seg overbevise over hvor sterkt låtmaterialet til The Boys er. Bandet leverer dermed en time med allsanglåter og høy trivelighetsfaktoren.

Casino Steel er i hovedsak ringleder, og han har en uhøytidelig stil. At jobben som keyboardist i The Boys kanskje ikke fremstår som en heltidsstilling gjør at mannen ikke er overarbeida på det feltet, men han leverer mye godt på vokalsiden konserten igjennom. I den relativt ferske «I’m A Believer» er også tangentene ganske fremtredende, mens orgelet får god plass i den roligere «You Can’t Hurt A Memory».

Det mer punka elementet dukker opp i «Cop Cars», og gutta følger denne med en kjapp «Soda Pressing». Med «Global Warming» er det igjen allsangtid, og når «I Don’t Care» går rett over i fenomenale «Brickfield Nights» tar det seriøst av. «Sick On You» gir på sin side Steel muligheten til å få et øyeblikk i spotlighten som hovedvokalist.

Nå skulle bandet egentlig gått rett på ekstranumrene, men trommis Martin H-Son – som gjør sin andre konsert for kvelden, etter først å ha spilt med Backstreet Girls på Granittrock – er knekt av varmen og rømmer scena. En liten pause oppstår dermed, mens Honest John Plain gjør seg klar for sitt scenecomeback.

John tar kommandoen i «Terminal Love», og alt tyder på at han er klar for større oppgaver igjen. Når The Boys så avslutter med «First Time» runger nok en gang allsangen, og godstemninga som bandet frembringer er igjen så tydelig. Dette har rett og slett vært en flott konsert.

Jan Dahle