Klar til avreise

a-ha_Invitasjon Union Scene
a-ha
Drammen, Union Scene
9/9-2015
4

Det nærmer seg avspark for a-has store scenecomeback i Sør-Amerika, der «Cast In Steel»-turneen åpner i slutten av september. I den anledning har bandet tilbrakt en del tid på Union Scene for øve inn settet, og i kveld har noen hundre fans og venner blitt invitert for å overvære det som kalles den siste øvinga.

Undertegnede har ikke sett a-ha spille for færre publikummere siden gutta inntok et glissent Sentrum Scene på vårparten i 1994, men siden den gang har mye skjedd. Comebacket på 2000-tallet var en suksess, og suksessen varte frem til «avskjedsturneen» i 2010. Når et gjenoppstått band nå inntar den lille scena på Union er dette dermed en begivenhet på et helt annet nivå enn da et band med stupende popularitet gjorde en glimrende norgesavskjed for 21 år siden.

Under introen kommer trommis Karl Oluf Wennerberg, bassist Even Enersen Ormestad og tangentist og programmerer Erik Ljunggren inn, og trioen setter sånn smått i gang før hovedpersonene entrer podiet og «The Wake» kommer som en overraskende åpning. Denne ferskingen fungerer bra, men det er da det følges på med «I’ve Been Losing You» publikum virkelig våkner til.

Nå groover det bra av Ormestads bassing, og underveis benytter Magne Furuholmen anledningen til å ønske publikum velkommen. «Cry Wolf» holder deretter interessen oppe for de som er ute etter gamle hits, og her får Wennerberg slå seg litt ekstra løs i et parti, mens Paul Waaktaar-Savoy bedriver fint strengeplukk.

Soundmessig ligger a-ha nå i sitt midtsjikt, hvilket til tider kan være litt tannløst. Denne skribenten foretrekker helt klart bandet når det opererer i sine uttrykksmessige ytterpunkter. Sånn sett var orkesteret på sitt heftigste på nittitallet, og i perioden rundt «Analogue», da a-ha var et tøft rockeband. Spesielt perioden på nittitallet var sånn sett ypperlig.

I andre enden av skalaen har vi det elektroniske uttrykket som kom med Ljunggren, og som dermed oppsto rundt «Foot Of The Mountain» og den påfølgende turneen. Dette fungerte også utrolig bra. Nå befinner vi oss altså et sted derimellom, og Ljunggren er ikke like fremtredende.

Waaktaar finner frem den akustiske gitaren for den alltid flotte «Hunting High And Low», før kveldens andre nye låt presenteres. Nå er det den uptempo «Forest Fire» som får sin premiere foran et publikum, og denne gjør seg godt live. Det samme gjør «Under The Makeup» senere i settet, og her leverer Paul noen fine flytende gitartoner.

Konsertens – eller øvingas, om du vil – låtmessig sett definitivt beste periode kommer når gutta trekker frem et overraskende trekløver. Først er det ypperlige «Early Morning» – der Morten Harket sliter noe med vokalen, mens Waaktaar står for fine slidetoner – og deretter er det tid for kveldens høydepunkt i form av «Sycamore Leaves». Nå rocker gutta, og Magne trår til med heftig orgel. Her er a-ha nesten tilbake til syttitallets tungrock.

Mindre overraskende er det ikke med «Soft Rains Of April», og dette er et svært gledelig gjenhøre fra «Scoundrel Days». Nå skal det også påpekes at bandet i dette 50-minutters settet dropper en del av de opplagte hitene, og dermed er det ingen «The Living Daylights» eller «Take On Me». En a-ha-konsert uten sistnevnte må vi vel igjen tilbake til 1994 for å finne.

«The Sun Always Shines On T.V.» er derimot på plass, og selv om a-ha altså ikke er i sitt mest rocka modus gir dette Waaktaar en anledning til å riffe godt. Det er da også alltid en fornøyelse å høre mannen dra seg gjennom denne klassikeren på sin Gibson.

Med det er det i første omgang slutt på en opptreden der snippen har sittet litt løst, og verken Furuholmen eller Harkets mellomprat har vært av det veldig seriøse slaget. Når det gjelder det visuelle har dette selvfølgelig vært rimelig nedstrippa, men noen videoelementer har vært brukt underveis.

Lerretet tas også i bruk når bandet kommer tilbake for ekstranummeret «Foot Of The Mountain», og dermed går a-ha ut med en låtmessig topp. En hyggelig stund har bandet gitt fansen, men det er helt klart en del å gå på. Akkurat det er vel uansett å vente når man er med på øving.

Jan Dahle

Klar til avreise

3 kommentarer om “Klar til avreise

  1. Jesper sier:

    Tak for den anmeldelse. Det lyder til, at vi er helt enige om, hvordan a-ha skal lyde (rocket), og at de også selv er ved at finde det frem:-)

    Lik

  2. Victor sier:

    «siden gutta inntok et glissent Sentrum Scene på vårparten i 1994», nå var vel den konserten utsolgt så vidt jeg vet, så hvordan det kan være glissent og stappfullt på en gang vet ikke jeg.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s