Konsert fra en annen dimensjon

Aerosmith_Rocks Donington 2014
Aerosmith «Rocks Donington 2014»
Eagle Vision
5

I fjor besøkte Aerosmith Castle Donington på den engelske landsbygda for fjerde gang, og selv om mye har skjedd siden bandets første konsert på racerbanen Donington Park i 1990, er Aerosmith på mange måter akkurat det samme bandet. Monsters Of Rock har blitt til Download, men når man lar musikken stå for praten snakker vi om den samme gamle sangen og dansen.

Aerosmith åpner seansen med Tiny Bradshaws «Train Kept A-Rollin'» – som kvintetten gjorde med Jimmy Page som gjestegitarist på samme sted i 1990 – og det er en rå utgave av bandet som åpenbarer seg. Utover i showet skal Joe Perrys gitarer dominere, og mannen har virkelig stinget på plass denne kvelden, både når det gjelder å slenge ut riff og soloer.

Råskapen resulterer i en og annen spillemessig glipp, og sånn sett får vi oppleve et Aerosmith på sitt mest ekte på «Rocks Donington 2014». Fandenivoldskheten oser av gutta, og i front styrer Steven Tyler showet som den ultimate rockestjerna han alltid har vært. Bandet er på alle måter i form denne kvelden, og videoproduksjonen gjør dette tydelig. Til og med ei låt som «Cryin'» fremviser en viss råskap, og det sier sitt om hvor sultent Aerosmith låter på dette opptaket.

En tøff «Eat The Rich» og «Love In An Elevator» er solide i konsertens åpningssekvens, og sistnevnte trekker selvfølgelig frem allsangen blant publikum. Det samme gjør naturlig nok «I Don’t Want To Miss A Thing» senere i settet, og publikum er i det hele tatt med på notene kvelden igjennom.

Låtvalget er godt, selv om man alltid kan ønske seg noe mer syttitallsstoff fra orkesteret. Kun «Jaded» faller igjennom, og selv om «Freedom Fighter» fra bandets siste studioutgivelse, «Music From Another Dimension!», ikke blir et høydepunkt, er dette et betydelig bedre innslag enn de småkjedelige blues-låtene Perry har for vane å synge.

Andregitarist Brad Whitford setter sitt tydelige preg på en veldig god «Last Child», samtidig som Tyler tar turen ned til publikum i front. Videre svinger det godt av «Same Old Song And Dance», mens «Toys In The Attic» er riktig så energisk. En rå cover av The Beatles’ «Come Together» fungerer også veldig bra.

«Dude (Looks Like A Lady)» og «Walk This Way» er naturligvis gode kort å spille mot slutten av hovedsettet, og deretter returnerer Tyler for å sette seg ved pianoet ute på catwalken. Her gjør han først en snutt av «Home Tonight», før det er tid for fenomenale «Dream On», med Perry stående på pianoet under soloen.

Bassist Tom Hamilton tar som vanlig kommandoen når tiden er inne for «Sweet Emotion», og når det hele avsluttes med «Mama Kin» har Aerosmith vist at selv om alderen begynner å sette sine spor, rocker disse gutta hardere og tøffere enn de fleste.

Jan Dahle

Konsert fra en annen dimensjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s