En gigant i form

Iron Maiden_The Book Of Souls
Iron Maiden «The Book Of Souls»
Parlophone
5

Det hersker ingen tvil om at Iron Maiden gjennom fire tiår har vært blant de største og viktigste metal-bandene. Dermed er det også knytta stor interesse til enhver utgivelse fra britene, og nå slipper bandet den etterlengta «The Book Of Souls».

Mye er ved det vante når Iron Maiden nå gir ut sitt lengste studioalbum, og med det byr sekstetten på 92 minutter med musikk. Det hele settes i gang med den sterke «If Eternity Should Fail», som byr på en annerledes innledning, men som likevel i relativt typisk stil åpner rolig. Deretter er det et melodisk preg, og avslutning med et akustisk parti.

Førstesingelen «Speed Of Light» følger, og som man forventer av første smakebit fra ei ny Iron Maiden-skive er det ei relativt kjapp og rett frem låt som gjelder. Utover på plata finner man også elementer som drar tankene mot eldre låter, som gitarintroen til «Shadows Of The Valley», som har litt «Wasted Years» over seg.

Skivas beste spor, den 13 minutter lange «The Red And The Black» byr på sin side på åååh-koringer av typen vi finner i «Heaven Can Wait». Sånn sett er det ikke direkte nyskapende det vi får, men samtidig byr nevnte låt på et herlig, nesten monotont driv, frem til ypperlige solopartier drar det over i taktskifter. I likhet med flere steder ellers på plata finner vi også her gode riff, og «The Man Of Sorrows» er ellers blant låtene der riff fanger oppmerksomheten din.

De ti minuttene med tittelspor åpner med en akustisk intro, og videre serveres et bakteppe av tangenter. Nettopp tangentene får overraskende mye plass i lydbildet, og vi må vel tilbake til «Seventh Son Of A Seventh Son» for å finne tilsvarende. Det episke preget ligger over musikken, og bandet byr i det hele tatt på fremtredende bassing, taktskifter, melodiøse gitarer – inkludert mye flott på solosiden – og gode låter plata igjennom.

Det meste ligger innenfor de vante rammene, men så kommer vi frem til det 18 minutter lange avslutningssporet, «Empire Of The Clouds». Tidenes lengste Iron Maiden-låt åpner med noe så utradisjonelt som piano, og etter hvert kommer strykerne inn. Fine gitarer dukker også opp, og trommene kommer forsiktig inn sammen med vokalen. Det bygger seg gradvis opp, før vi får et instrumentalparti med mengder av gode gitarelementer, og et øyeblikk der Nicko McBrain setter litt ekstra preg på det hele. Noen Savatage-aktige elementer kommer også underveis, og gutta klarer kunststykket å ikke gjøre disse 18 minuttene langdryge.

Med det setter Iron Maiden punktum for et sterkt album, som helt klart trenger noen runder, og som med det er en klar vokser.

For de som skulle ønske å lese mer om Iron Maiden kommer undertegnedes ferske intervju med Steve Harris i Scream Magazines septembernummer, som er å finne i butikkene ca. 15. september.

Jan Dahle

En gigant i form

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s