Seigmen
Oslo, Sentrum Scene
28/8-2015

Tilbake i april åpna Seigmen «Enola»-turneen med to utsolgte konserter på Sentrum Scene, og når Tønsberg-gutta nå har kommet frem til siste helg under årets rundreise i Norge inntas Oslos beste konsertlokale for tredje gang.

Introfilmen, akkompagnert av «Monument», åpner showet på sedvanlig vis, men deretter følger den første av flere forandringer i settet siden Seigmen sist besøkte den gamle kinoen. De tunge riffa i «Fra X Til Døden» åpenbarer seg når sceneteppet faller, og denne åpninga fungerte glimrende på sommerens festivaler, og er effektiv også her og nå.

Vokalist Alex Møklebust kommer etter hvert inn, og siden alt er ved det vante spretter mannen opp på det lille podiet han har foran på scena. Møklebust er en glimrende frontmann, og han er ikke på noen måte redd for å agere rockestjerne. Dermed har han også publikum i sin hule hånd.

«Ohm» og «Colosseum» er ufeilbarlige innslag fra «Total» tidlig i settet, og «Hva Vi Elsker» viser at også «Enola»-stoffet fungerer bra live. Alt har i det hele tatt vært vellykka når man ser på bandets første nye studioutgivelse på 18 år, og i kveld skal vi også få et par låter fra det ferske albumet som ikke ble spilt på tidligere deler av turneen.

«Til Verdens Ende» er første overraskelse i så måte, og dette viser seg som ei heftig låt i konsertsammenheng, mens «Utopia I Mine Armer» blir et enda finere øyeblikk, der melodiføringa er veldig god, samtidig som bassist Kim Ljung tilfører mye.

Det er altså mye som fungerer veldig godt i kveld, men visuelt går Seigmen seg dessverre bort i tåkeheimen under store deler av konserten. Der bandet leverte glimrende visuelle pakker både på Støperiet i Tønsberg i fjor høst og på Sentrum Scene i vår, har det hele falt tilbake til slik vi opplevde bandet på sistnevnte spillested i 2012. Det vil si at man til tider knapt kan skimte bandet i all røyken, og dette hemmer konsertopplevelsen en del, selv om det ikke er helt på The Sisters Of Mercy-nivå.

Musikalsk fungerer det uansett, og klassikerne treffer godt. «Nihil» og «Juvel» er solide utdrag fra «Metropolis», mens tittelkuttet fra samme album selvfølgelig er sikker når det gjelder å røske tak i publikum for allsang. Det samme gjelder «Slaver Av Solen», og her gjør publikumsreaksjonen sitt til at gitarist Sverre Økshoff står der med et kjempeglis.

«Trøst» er nok ei fersk låt som gjør seg bra – visuelt krydra med lasere – men «Tenn Alle Lys» blir kveldens lille musikalske nedtur. Denne blir rett og slett litt småkjedelig. Dette i motsetning til «I Mitt Hus», som er tung og tøff på riffsiden, samtidig som Kim leverer gode koringer.

Kveldens første virkelig store overraskelse kommer i form av et tilbakeblikk til «Pluto», der «Skjebnen» trekkes ut av ermet. Her får Noralf Ronthi muligheten til virkelig å trøkke på med basstrommene, og selv om låta i seg selv ikke er et høydepunkt er det alltid hyggelig med stoff vi normalt ikke hører kvintetten spille. Ljung poengterer for øvrig etter fremførelsen at bandet dro i gang med «Skjebnen» – som ikke sto på setlista – for å sette ut Møklebust.

Noen overraskelser klarer altså Seigmen å komme opp med, men en del må naturlig nok også være som det alltid er. På det feltet avsluttes hovedsettet med «Döderlein», og med det bandets ultimate allsanglåt. Dette er et element som aldri feiler på en Seigmen-konsert.

Første ekstranummer er det som etter hvert har blitt gitarist og operasanger Marius Roths glansnummer, «Agnus Dei», og dette er igjen et innslag fansen setter tydelig pris på. Nå har også sikten etter hvert blitt bedre på Sentrum Scene, så man kan som publikummer glede seg over å se bandet i siste del av konserten.

En uventa post på programmet følger når bandet gjør sin livedebut av Raga Rockers’ «Komplex», som senere i år blir å finne på hyllestalbumet «Sannhet På Boks». Om dette ikke blir et konserthøydepunkt er det et artig avbrekk fra det forventa, og når Michael Krohn kommer inn for siste del av låta er vi vitne til et historisk øyeblikk der to generasjoner av norsk rock møtes.

Med «Mesusah» er bandet tilbake til sine tidlige og tunge dager, og når «Hjernen Er Alene» setter kveldens definitive punktum har Seigmen kommet seg gjennom to timer med klassikere, nyvinninger, og overraskelser. Sånn sett har bandet levert akkurat hva publikum kom for, men det må likevel påpekes at man har sett gutta levere mer helstøpte pakker enn hva vi har fått på Sentrum Scene i kveld.

Jan Dahle