Hva nå, Tokyo?!

Deep Purple_To The Rising Sun
Deep Purple «…To The Rising Sun»
e-a-r Music
5

Det er april 2014 når Deep Purple besøker soloppgangens land, og historiske Budokan. Dette betyr at bandet er tilbake på samme sted der deler av «Made In Japan» er spilt inn, og fem av låtene er fortsatt de samme.

Deep Purple besøkte Oslo to måneder før bandet inntok Budokan, og når det gjelder setlista er den identisk med hva vi fikk servert her til lands. Dette betyr at kvintetten går rett på den da ferske «Après Vous», der det er mye glimrende solospill fra Steve Morse og Don Airey å glede seg over.

Videre er det over i et par klassikere, og hva vi får herifra og utover er mer av det samme som «From The Setting Sun…» byr på. Visuelt er denne Tokyo-videoen uansett å foretrekke da et band alltid gjør seg bedre i mørket, med et godt lysshow. Samtidig er dette også en konsert som byr på et lengre sett enn hva bandet gjorde på Wacken.

Det man aldri får nok av er den fenomenale instrumenteringa til disse gutta, og i dagens Deep Purple overbeviser Airey og Morse stort. De leverer heftig hele veien, og om duoen ikke har det samme magiske samspillet som Ritchie Blackmore og Jon Lord kunne vise til, er det utrolig fornøyelig å lytte til dem i «Hard Lovin’ Man». Når Roger Glover og Ian Paice ligger fjellstøtt bak dem er det heller ikke mye å sette fingeren på.

Noen vil nok sikkert mene at det blir i meste laget når det kommer til rene solospotter fra Morse, Glover, Airey og Paice. Sistnevnte slår seg ikke overraskende løs i «The Mule», og sånn sett poengteres det at mye er det samme som i 1972. Stemmen til Ian Gillan viser riktignok at vi befinner oss i en tid 42 år senere, men dette er også det eneste ankepunktet ved dagens Deep Purple.

Airey briljerer i kjent stil i sin solosekvens, og han slenger dermed inn noen velkjente snutter, inkludert noen japanske toner. Morse leker seg litt i forkant av den gode «Uncommon Man», som sammen med blant andre «Above And Beyond» understreker at «Now What?!» er en sterk utgivelse.

Klassikere som «Lazy» og «Perfect Strangers» er også typisk sterke livekort, og sistnevnte løftes av Steves herlige gitarplukk. «Space Truckin'» og «Smoke On The Water» – fra bandets beste plate, «Machine Head» – feiler heller aldri i konsertsammenheng. Den eneste låta i settet man egentlig kan spare seg for er «Hush», men også her tilfører gutta gode jamelementer som løfter opplevelsen.

En viss humor er det for øvrig i det at bandet ser ut til å ha fått nok av Gillans stadige mumling om ingenting mellom låtene, og dermed ved flere anledninger bare starter opp neste låt midt i sangerens setninger.

Med «Black Night» løper Deep Purple over målstreken, og om du liker dagens variant av bandet har du da opplevd nesten to fornøyelige timer med klassisk tungrock.

Når det gjelder formatene av både «…To The Rising Sun» og «From The Setting Sun…» er utgivelsene å finne både på Blu-ray og DVD, inkludert medfølgende CD-er, eller på LP.

Jan Dahle

Hva nå, Tokyo?!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s