18 år i platedvale

I forbindelse med at Seigmen slapp «Enola» i vår hadde undertegnede en prat med vokalist Alex Møklebust. Intervjuet ble først publisert i april i Scream Magazine #195.

Seigmen press photo by Bjørn Opsahl(5)
Pressefoto 2015

Fem seigliva menn har igjen funnet sammen, og resultatet slippes i disse dager som Seigmens første studioplate på 18 år, «Enola». I den forbindelse tropper vokalist Alex Møklebust presis opp på et serveringssted i Oslo sentrum, for blant annet å fortelle om hvor fornøyelig det er med Seigmen i dag, og hvor mye problemer han har med nittitallets Seigmen.

Året er 1999, og Seigmen sier takk for seg med avskjedsturné og samleplata «Monument». Med det er en epoke i norsk rock over, for denne gang. I åra som kom kunne bandmedlemmene bedyre at en gjenforening ikke kom på tale, men i 2005 reiste Tønsbergs store sønner seg likevel igjen for det som skulle være en engangsforeteelse i forbindelse med UKA i Trondheim. Konserten i Dødens Dal ble festa til disk, og mer skulle komme. Med ujevne mellomrom har Seigmen gjenoppstått for konserter, blant annet i Operaen og på hjemmebane i forbindelse med Slottsfjell-festivalen. Nå er steget også tatt fullt ut med slippet av studioalbumet «Enola», og nok en ting som aldri skulle skje har med det funnet sted.

– Det er én ting vi angrer på, og det er at vi sa at vi aldri skulle spille sammen igjen. Det trodde vi virkelig på selv, og vi var helt sikre. Vi mente det virkelig da vi sa det, og vi så ingen grunn til å starte opp igjen den gang, men ting forandrer seg. Det er ofte noe du ikke kan gjøre noe med, men det er hyggelig at det forandrer seg i en positiv retning, forteller Alex Møklebust.

Seigmen befinner seg i dag i en helt annen situasjon enn i 1999, og blant faktorene som spiller inn er det at hele tilværelsen i dag er mindre stressende.

– Ja, da vi endelig fant ut at vi skulle gjøre ei plate, bestemte vi at det skulle hemmeligholdes så godt man kunne. Dette både under skriveprosess, og under innspillingsprøvene vi hadde først. Vi gikk jo inn i studioet på høsten 2012, og spilte inn de låtene som eksploderte ut av øvingslokalet tidligere på året. Dette var en prøve, og vi la bare innspillingene på hylla. Frykten var det å skulle gjøre et fullt album.

En sped begynnelse til «Enola» var det som er bonussporet på LP-versjon av skiva, «Mot I Brystet», som Alex og bassist Kim Ljung opprinnelig gjorde for en TINE-reklame.

– Jeg ble spurt om å gjøre ei låt for TINE. Jeg var midt i en produksjon akkurat da, så jeg fikk med Kim og vi gikk bare sammen og gjorde det. Vi dvela rundt med noen ideer, og det som endte opp i reklamefilmen er bare en demo. Det ble mye oppmerksomhet rundt denne låta på nettet, og folk lurte på om det var Seigmen, eller hva det var. TINE spurte deretter om vi kunne være interessert i å gjøre en fullversjon, som de skulle bruke internt, og for å markedsføre TINE-produkter. Da kom jeg med et forslag om at vi kunne gjøre en deal, der Seigmen gjorde sin versjon mot at TINE tok regninga. Dermed tok vi dette som et prøveprosjekt på hvordan det var å gå i studio med oss fem. Da hadde vi en unnskyldning, og det var helt ufarlig for oss alle. Vi utvida så dette til flere dager, der vi spilte inn de tre nye låtene vi hadde spilt live i 2012.

Seigmen - Alex - Rockefeller 2006
Alex på Rockefeller 2006

Det lå ingen konkrete planer der på det tidspunktet de første låtene ble til, og det var først og fremst øving til Slottsfjellets tiårsjubileum som sto på agendaen.

– Det løsna helt hos Kim når det gjaldt å skrive titler og tekster, og dette ble kombinert med en ide Sverre (Økshoff, gitarist) hadde fra langt tilbake i tid. Dette ble «Trøst», og da kom Kim inn med flere skisser og ideer til låter. Det var bare en gnist og en glød som ikke hadde vært der før. Vi prøvde oss jo faktisk noen år tidligere.

Alex tar oss med tilbake til 2005, og filosoferer litt over Seigmens manglende evne til å tenke business.

– Hadde vi vært businessmenn hadde vi gitt ut ei plate i 2005, og bare surfa på det vi da hadde. Det hadde vært god økonomi, men vi er altså ikke businessfolk. Du vet jo hvor mye penger vi brukte på turnéer, på lyd og lys på nittitallet. Vi satt ikke igjen med så mye. Den første tanken om å gjøre noe nytt kom så i forkant av Operaen. Det var første gangen vi måtte, ikke skrive ny musikk, men skrive om musikk vi allerede hadde. Da var vi i en setting vi frykta litt, for det krever så mye av alle fem å skrive musikk. Alle må være tilstede, for Seigmen handler om at alle er med på reisa sammen. Vi prøvde oss altså allerede da, men det føltes ikke riktig å skrive noe nytt. For oss må alt føles riktig, og det må være gøy. Det må være lystbetont.

Den aktuelle låta var «Adelsten», som senere skulle dukke opp på Ljungbluts «Over Skyene Skinner Alltid Solen». Man kan kanskje også ane at nettopp det at Ljung med dette albumet igjen skrev på norsk, og på en måte tok en tilnærming til Seigmen, hadde sin innvirkning på at bandet også våkna kreativt året etter.

– Det kan godt hende, for han hadde prøvd seg litt. Han fikk jo «øvd seg» på den norske biten med Ljungblut, så det hadde nok en innvirkning. Det er uansett mange faktorer som spiller inn, og vi har aldri jobba så bra sammen tidligere. Ikke engang på nittitallet. Vi var flinke til å lytte til hverandre, og det var noen ganger der vi hadde lyst til å sitte et par timer ekstra i øvingslokalet, og det har vi stort sett aldri sagt før.

Uansett hva som var årsaken stemte det som ikke hadde stemt i forkant av Operaen da Seigmen sto i øvingslokalet på forsommeren 2012.

– Vi var i en flyt der det gikk veldig fort. Kim hadde tydelige skisser, og vi hadde demoer. Vi var litt forberedt, slik vi er i Zeromancer, der vi sender hverandre skisser. Da jobber man konkret ut fra det. Seigmen var jo alltid bare det å ha en liten ide, og bygge dette sammen. Dette krever mye, og det er nettopp det alle frykta.

Mye av frykten forsvant med det i 2012, og vinteren for ett år siden ble neste store steg tatt.

– Vi bestemte oss for å gjøre ei plate, og kom da frem til at vi var nødt til å være helt på nett alle fem, hele tiden, og tøye strikken så langt vi bare kunne. Vi har Haugar, som er et fint sted å øve på, og en luksus for mange band. Der har vi alt stæsjet vårt, og der kan vi gjøre preproduksjon. Vi var likevel redde for at dette ble for upersonlig, så vi flytta inn i en konteiner i stedet. Dette var en øvingskonteiner, som altså er bygd for øving, men det var kaldt som fy. Det var ikke vann eller toalett, så dette var ordentlig tilbake til Ubåtkaia (Klisne Seigmenns første øvingslokale). Jeg var skeptisk til om dette kom til å fungere, men det var et riktigere valg enn vi trodde. Det var ikke noe på utsiden, og det var ikke noe pauserom der man kunne sette seg ned og slappe av litt for lenge. Vi var i det rommet, og det eneste som var å gjøre der var å spille. Dette førte til en struktur som satte oss i en posisjon der vi skrev farlig fort. På en måte var det veldig lett, og det at ingen visste om det gjorde det veldig ufarlig. Samtidig var det et slags kompliment til oss selv da det gikk opp for oss hvor tydelig Seigmen var på nittitallet. Det er Seigmen, og det blir bare Seigmen av oss. Vi hadde ikke én debatt om uttrykket.

Seigmen - Sverre - Rockefeller 2006
Sverre på Rockefeller 2006

Mot slutten av Seigmens nittitallsperiode var det en utvikling på «Radiowaves», og det nye materialet på «Monument», som pekte i retning av Zeromancer, men da kvintetten nå begynte å lage ny musikk var uttrykket fra de tidligere platene umiskjennelig tilstede. Dermed er kanskje «Enola» plata som burde fulgt «Metropolis».

– Ja, det er jeg helt enig i. Det som er hele greia nå er at vi bare ville gjøre den plata vi hadde lyst til, og gjøre det som føltes som Seigmen for oss. Alle fem får de bitene vi vil ha en del av, både når det gjelder trommer og gitarer, hvordan arrangementene er gjort, særheter og ikke særheter, og popelementer og ikke popelementer. Det er alle disse bitene vi ville gjøre, og da de var på plass fortalte vi om det. Din største fiende som artist er jo hva du hører utenfra. Mange sier «Den første plata er best», men det stemmer som regel ikke. Det som er genuint med den første plata til et band er likevel at man ikke har noen referanser. Man bare gjør en ting, der man går ut helt naivt og gjør ei plate. Det blir da det resultatet det blir. Nå har vi selvfølgelig en bagasje av positive og negative opplevelser, så man blir påvirka av det, men vi ville altså bare gjøre den plata vi fem hadde lyst til å gjøre. Derfor var det gøy. Vi dro tilbake dit vi gjorde «Pluto», til trygge omgivelser.

Seigmen tok altså farvel på tampen av nittitallet, men det var liksom noe uoppgjort med hele situasjonen.

– Det er noe av grunnen til at vi gjør dette nå, for vi føler at vi har noe uoppgjort. Vi føler dette er noe vi måtte gjøre for oss selv.

Betyr det at dere nå kan sette det punktumet dere ikke helt klarte å sette i 1999?

– Ja, definitivt. Seigmen kommer nå aldri til å oppløses, vi kommer bare til å slutte å spille, når den tid kommer. Det er mye mer ro, og mer fredelighet over dette nå. Alt er en lærdom. Nå legger vi små planer, og ikke de grandiose planene i det store tidsperspektivet. Dette skaper en ro, og den roen tviholder vi nå på. Det er fort gjort å skape mye uro når du får mye forespørsler, og folk skal ha en bit av deg. Nå vil vi nyte dette, og kose oss med det. Vi er veldig forskjellige, og det er derfor vi har peptalken før vi går på scena. Det er da vi samles til en enhet.

Det er for øvrig denne peptalken som er avbilda på coveret til «Enola», og den ferske Seigmen-boka.

Seigmen - Kim - Rockefeller 2006
Kim på Rockefeller 2006

Det er nok flere elementer som spiller inn når Seigmen nå har gjort sitt første studioalbum på 18 år, men faren for å bli stående igjen som et rent nostalgiband må vel også ha vært en vesentlig faktor.

– Det er klart det var nødvendig å komme med noe nytt, for du kan ikke bare spille gamle låter i all evighet. Jeg tror uansett alle fem har hatt lyst til å gjøre ei plate, men det har ikke vært riktig tidspunkt før. Jeg er glad vi ikke gjorde en sånn greie tidligere, for nå ble det en hyggelig opplevelse for oss alle.

Det må vel samtidig være litt rart på en måte å være tilbake der du var for 20 år siden.

– Nei, for meg er det bare en befrielse. For meg var slutten av Seigmen-perioden på nittitallet kjip, og jeg klarer ikke å høre på platene av personlige årsaker. Jeg synes jeg gjør ting helt elendig, og det er bare ræva. Jeg hadde ikke gjort hjemmeleksa mi, og ble straffa for det. Derfor var det befriende å få lov å gjøre ei plate igjen. På nittitallet skjønte man jo ikke at man skulle legge opp låter etter hvilken toneart som kler folk. Derfor tenkte jeg at det måtte vi i alle fall gjøre nå, å ligge i det leiet som stemmer over ens med hvordan jeg synger, men det kunne vi jo ikke gjøre, for da hørtes det ikke Seigmen ut. Dermed måtte jeg tilbake til mumlinga igjen, flirer Alex. Det har jo noe med det å være tro mot hva det er, og da bare jobbe hardere for å få det til å fungere likevel.

Vi holder oss på nittitallet, og lar Møklebust utdype hva han ikke liker ved sine egne prestasjoner fra den tiden.

– Jeg sliter med mye, og «Metropolis»-plata klarer jeg ikke å høre på. Det er helt uaktuelt, og det samme gjelder en del på «Total». Jeg var bare en usikker gutt som i stedet for å jobbe hardere, bare kvia meg for å holde på. Tidligere er det helt greit, for da er det på en måte min egen oppfinnelse, på «Pluto» og «Ameneon». Det er min gauking.

Vil du si at du der har en kontroll du mista etter hvert?

– Nei, ikke mista kontrollen. Det som er viktig å huske med Seigmen er at vi var fem gutter som – med unntak av Noralf (Ronthi, trommer, og relativt erfaren musiker før Seigmen) – lærte å spille av hverandre. Samtidig har crewet, lydtekniker, lystekniker, og alle lært sammen. Alle lærte av hverandre, og man ble jo flinkere og flinkere. Plutselig legger man så vekk fuzzpedalen litt, og tør spille med litt clean lyd, og viser at man kan spille. På «Total» skal jeg også prøve noe nytt, og jeg føler det vel ikke helt sånn under prosessen – for alt er nytt, du hopper i det, og alt er gøy – men man merker etter hvert at man trenger å jobbe litt hardere, og jobbe litt mer. Av en eller annen grunn gjør man likevel ikke det. Jeg kan finne tusen millioner unnskyldninger for at jeg ikke gadd jobbe, men egentlig finnes det ingen unnskyldning. Jeg burde jobba hardere den gangen.

Dette betyr at vi må ut på 2000-tallet før Alex igjen er komfortabel med sin egen innsats på plater.

– Jeg er nok godt i gang når vi flytter til USA for å få i gang Zeromancer. Da jobber jeg mye hardere, men jeg har mye å ta igjen. Det slipper mer tak etter hvert med Zeromancer, men den skya ligger over meg. Folk trodde jeg hadde kjempeselvtillit, at jeg var høy på meg selv, og var klysa fra Tønsberg, men sannheten er at jeg hadde lite selvtillit. Tar vi ei låt som «Mesusah», som er på ni minutter, og det maks er to minutter sang, så fikk jeg veldig god trening i å stå på ei scene. Dermed ble jeg relativt god på det, men du kan jo se for deg et scenario i øvingslokalet, der gutta jobber med introen, som kan være komplisert. Marius (Roth, gitar) sine ting er litt kompliserte, og det skal svinge, så de måtte kanskje ta den flere ganger. Da måtte jeg vente mye, og selv om det ikke er en unnskyldning – for jeg burde tatt ansvar – ble det litt demotiverende med all ventinga, for det var lite tekst. Ikke skrev jeg tekster selv heller, så det er mange ting som spiller inn.

Seigmen - Marius - Rockefeller 2006
Marius på Rockefeller 2006

At Alex ikke skriver tekster forklarer han med å henvise til Klisne Seigmenns tidlige dager – hvilket inkluderte titler som «Mye Dritt», «Sure Tær», og «Bæsj» – der nettopp ham og Sverre sto for lyrikken.

– Jeg og Sverre tulla med de første låtene. Vi var bare useriøse. Det er uansett en ting vi har hatt med oss hele tiden, at det aldri har handla om hvem som gjør hva. Det handler om at vi plukker det beste av det som havner på bordet, og da kan du jo prøve å slå tekstene til Kim.

Underveis har det kommet til nye elementer i Seigmen, og det at gitarist Marius til daglig er operasanger har sneket seg inn i livesettet i form av «Agnus Dei». Det var også en plan om å la dette stykket være en del av «Enola».

– «Agnus Dei» er spilt inn, men i den fasen Marius skulle gjøre den ferdig var han under et enormt tidspress. Han var selv misfornøyd med sin prestasjon, så han spurte pent om vi kunne utelate den, og at vi da eventuelt kan gjøre en ny runde med den senere. Vi ble enige om at vi kan pushe den enda litt til. Det har noe med intensiteten Kim og Marius får til live, som må gjenskapes. Den vil nok uansett se dagens lys.

Til tross for utelatelsen av opera er «Enola» ei variert plate, men godt innenfor Seigmen-tradisjonen, der det spenner fra det stemningsfulle akustiske i «Monokrom» til det tunge i «I Mitt Hus».

– Det er dette som er Seigmen. «Monokrom» er litt det samme som på «Ameneon», der Sverre sitter og klimprer, og det følger litt i tråden fra de litt rare outtakesa på b-sidene våre i gamle dager. Ser du på historien til Seigmen er det absolutt en rød tråd på «Enola», for platene har alltid et element som faller litt på utsiden. Mye av skrivinga kan du si er en følelsesmessig reise gjennom vår karriere, så det handler om hva som føles riktig.

Tidligere var vi inne på faren ved å bli et rent nostalgiband, men i den andre enden av problemstillinga har man spørsmålet om Norge er klart for et nytt Seigmen-album i 2015.

– Jeg vet ikke.

Bryr du deg?

– Det er liksom en rocketing å si «Nei», men alle bryr seg. Man bryr seg om kritikker og alt. Sist vi ga ut plate var i 1997, og vi har snakka om dette på øvingslokalet. Vi har kartlagt hvordan det kommer til å se ut. For meg, Noralf og Kim er det ikke noe stort problem, men Sverre og Marius har ikke vært med på den bølgen der det kan være litt hardt og krast, og til dels urettferdig på mange måter. De har nok fortrengt hvordan medieverden kan være, så vi er nok litt mer hardhuda enn dem, for eventuell motstand.

Nå er vi inne på det som kanskje er noe av det skumleste for et band som Seigmen. Bandet har en legendestatus, og vi har mer enn en gang sett slik status bli revet opp med rota i forbindelse med comeback, enten på scene eller plate.

– Ja, det vet jeg, og det ser vi, men vi vet på en måte hvem som kommer til å skrive hva. Vi har spøkt en del med det, men vi gjør bare denne plata, og er komfortable med hva vi har gjort.

Seigmen - Noralf - Rockefeller 2006
Noralf på Rockefeller 2006

På mange måter har Seigmen mye å leve opp til, og kommersielt sett vil bandet uansett leve i skyggen av «Metropolis», men så har man også det at det er flere sider ved den typen suksess en slik hit medfører. Ikke alt er like positivt, kan Møklebust fortelle.

– Nei, overhodet ikke. Vi fikk terningkast 5 og 6 hele tiden, men det ble nesten irriterende, for det var mye vi ikke hadde fortjent det på. Det er klart alt kommer med en eller annen bismak. Sånn vil det alltid være. Det handler om at vi med «Total» – som vi hele tiden referer til – hadde vårt gjennombrudd. Det var ikke det kommersielle gjennombruddet, men det var likevel bandets gjennombrudd. Plutselig hadde vi «Hjernen Er Alene», som ble spilt rundt omkring. Deretter kom «Total», og alt var en glede. Da hadde vi fansen som var på konsertene. Vi spilte på Hulen. Det var bittelite, og det var bare folk som var interessert i å høre alle låtene du spilte. Hopper du så ett år frem i tid er 50 prosent av publikum bare interessert i å høre ei låt. Jeg tror ikke vi var klare for det, og jeg tror ikke vi takla det bra nok. Vi ville jo ha suksess, og det var kjempegøy med suksess, men ikke på alle plan. Høsten 1995 var det helt fint, for da var det fortsatt kjernen som kom, og det var utsolgt. Etter hvert var vi på TV, og du ble et TV-ansikt. Folk kom bort til deg fordi de var interessert i fenomenet, og egentlig ikke i hva vi holdt på med. Dette var vi ikke vant til, og vi var ikke voksne nok til å takle det.

Hva gjorde det med dere som personer?

– Vi likte ikke å være i den forsvarsposisjonen vi kom i. Vi ble mye mer hårsåre, og vi ble mer sensitive på alle mulige måter. Mot slutten av 1996 begynte det også å oppstå rifter innad i bandet. Vi hadde vært det bandet som alltid bare dukka opp og klarte å stjele showet hvor enn vi spilte, og vi kapra hele tiden publikum. Plutselig måtte vi stå der og forsvare oss, mens vi egentlig bare ville være bandet som fikk folk til å tenke «Hvem faen er det?». Konsertene våre hadde vært snakkiser, vi solgte ut Sentrum Scene og hadde bare solgt 2.000 eksemplarer av «Ameneon». Tidligere hadde vi spilt for 800 mennesker i Trondheim, og det var som et fenomen. Det gikk et rykte om at Seigmen var et liveband du måtte se. Så måtte vi plutselig forsvare oss.

For å samle Seigmen er det mye som skal klaffe med alt fra familieliv til jobb og andre musikalske aktiviteter, og dermed må det jobbes litt i begrensa tidsperioder.

– Vi har satt en plan frem til 1. september, og deretter har vi ikke planlagt noe. Dette er bare sånn vi jobber.

Hva skjer så, dukker Zeromancer opp igjen da?

– Jeg mener jo at to band er ett for mye, men så kan du jo spørre noen av de andre jeg spiller med. Jeg klarer faktisk fint å kombinere Seigmen og Zeromancer, og på et tidspunkt, når jeg har fått roa meg litt ned igjen, har jeg lyst til å dra opp det monsteret også, og sette meg ned å begynne å jobbe på Zeromancer-skisser. Noe kommer altså til å skje, men jeg har sagt at det er helt uaktuelt å begynne å planlegge noe nå. Vi har alltid planlagt litt sånn oppå hverandre, og så prøver jeg å finne tid. Nå vil jeg bare at det skal være hyggelig, og da vil jeg ikke sette klokke på ting. Jeg skal bare gå inn og kose meg. Det har vært en del hatter på meg. Vi legger jo en plan, og så får jeg dårlig samvittighet hvis jeg ikke klarer å holde planen. Har man sagt en dato til et selskap må man jo levere, og da står du der med en helvetes innspurt. Det passer kanskje ikke logistikkmessig for de andre, og det blir jeg som må ta det inn igjen på tampen. Det er ubehagelig.

Det er opplagt at mye faller på Alex, blant annet siden han gjerne står for siste finpuss i form av miksing. Samtidig legger vokalisten vekt på at han har trang til å være kreativ, men noen solokarriere er ikke videre aktuelt.

– Jeg har ikke det oppmerksomhetsbehovet, men jeg har veldig behov for å være kreativ. Hvordan jeg er kreativ varierer, men så lenge jeg får nerde med burkene mine i studioet er jeg strålende fornøyd. For fremtiden håper jeg at jeg kan få lov til å gjøre filmmusikk. Det er det jeg virkelig har lyst til.

Hva så med det å stå på scena, er det noe som er en nødvendighet for Alex?

– Ja, for min del er det å stå på ei scene veldig viktig. Det er noe av drivkraften min, og det er også noe av grunnen til at Zeromancer ble et hjertebarn for meg, for der hadde jeg mye å gjøre. Jeg ble tvunget ut i en situasjon som holdt ballen i gang, og plutselig ble Alex vekket litt til liv. Det å spille live må være en forutsetning for meg, enten det er Seigmen eller Zeromancer. Uten livebiten er det mye annet man kan gjøre.

Seigmen - Backstage - Rockefeller 2006
Seigmen backstage Rockefeller 2006

Sist vi så Alex på ei scene var i november, da Seigmen feira to tiår siden utgivelsen av «Total». Dette ble gjort med fremførelse av hele albumet, og vi lar Møklebust se tilbake på disse tre kveldene på Støperiet i Tønsberg.

– Det var veldig rart, for det var jo helvetes mye rolige låter på «Total»-plata, humrer Alex. Vi var veldig pressa på en del ting tidsmessig, og vi liker å forberede oss. Jeg var veldig ukomfortabel, for jeg liker å kjøre settet, og være nesten så kjørt at jeg må gå og legge meg etter øvingene. Denne gangen fikk vi ikke kjørt sett før veldig nærme konserten. Det er det verste jeg vet, for da får jeg ikke følt på kroppen hvor mye energi jeg kan bruke hvor. Ikke kan jeg pushe på for mye heller, for sprekker jeg går restitueringa litt tregere nå enn i gamle dager. Det er en del sånne ting å ta hensyn til. Vi måtte uansett spille alle låtene fra plata, og det er noen av disse vi aldri kommer til å spille igjen. Det var veldig gøy å gjøre det der og da, for det er den plata som forandra livene våre, og vår karriere.

Når dette leses er Seigmen også aktuelle med bok bestående av bilder av bandets husfotograf, Bjørn Opsahl.

– Seigmen-historien er fortalt på «Fra X Til Døden», men Bjørn ville gi ut ei bok. Han ble ingen stor fan av bandet musikalsk før i 1997, men han har fulgt oss siden 1992. Det gikk så opp for ham at han hadde fulgt oss lenge, og dekket mange epoker. Det første bildet han fikk publisert, og en av årsakene til at han ble fotograf, er et bilde av oss. Det er også hele hensikten med boka, så du kan si at det er hans billedhistorie. Han ville også ha med noe tekst, og da var det naturlig å dra inn Arvid Skancke-Knutsen, som har vært med, og kjenner hele historien vår, fra 1992. Han har gjort portrettintervjuer med oss alle, og så har vår venn Harald Rosenløw Eeg – som også skriver bøker – skrevet noen småhistorier som omhandler hans møter med oss.

For mange fans er «Enola» en etterlengta utgivelse, og det er ingen tvil om at gutta i bandet har fått ut noe som måtte ut av systemet. Hva så med fremtiden, tror Alex at behovet for å gjøre nok ei Seigmen-plate kan dukke opp?

– Jeg håper det. For å strekke interessene til alle i bandet burde vi gitt ut ei dobbelplate, så det er mer musikk i oss. Jeg håper det, men vi får se.

Vil eventuell suksess, eller mangel på suksess, med «Enola» styre den tanken?

– Nei, det tror jeg faktisk ikke. Det mest fornuftige å si hadde nok vært «Ja», men jeg tror ikke det styrer oss. Det er nok helt andre elementer som avgjør om det skjer eller ikke, og det er oss fem, avslutter Alex Møklebust.

Jan Dahle

18 år i platedvale

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s