Magic Pie «King For A Day»
Karisma

Magic Pie er fremme ved sitt fjerde album, og det andre med Eirikur Hauksson bak mikrofonen. Ikke overraskende er det fortsatt mye tradisjonell progrock, med røttene i syttitallet, som gjelder, men også ferskere prog-elementer har inspirert sekstetten. Bandet byr med det på seks spor, med en spilletid på 70 minutter.

Disse gutta har tidligere vist at de både kan traktere instrumentene, og at de har meloditeft. Det åpner da også med melodiske tangenter når «Trick Of The Trade» setter i gang «King For A Day», før et både rocka og småteknisk uttrykk utvikler seg utover i ei låt som byr på det meste. Et sprettent parti drar tankene mot A.C.T., og med det også mot City Boy. Vesentlig er det uansett at tekniske utskeielser, soloer og taktskifter aldri går på bekostning av det melodimessige.

«Introversion» byr deretter på blant annet litt tyngde i gitarene, og tangenter som spenner fra det Styx-aktige til det Deep Purple-inspirerte. Et roligere midtparti tilfører litt David Gilmour-aktige gitartoner.

Det er sprettent og rocka innledningsvis i «According To Plan», men også her varieres uttrykket mye underveis, der blant annet bandets ferske tangentist Erling Henanger legger et meloditeppe i et mer neddempa parti, før det tekniske og småheftige igjen tar over. Det skjer rett og slett noe hele tiden i bandets musikk, og dermed opprettholdes lytterens interesse hele veien, samtidig som melodifokuset aldri glipper. Det faktum at bandet har flere vokalister er også med på å skape et variert uttrykk.

Det litt svevende Pink Floyd-aktige åpner «Tears Gone Dry», som er en av platas to tolvminutters komposisjoner. Her dveler bandet lenge ved et relativt neddempa uttrykk, og selv når trommene kommer inn styres det stemningsfulle av melodiske gitarer, før det rockes opp noe. Det vi hører er rett og slett genialt arrangert, og produksjonen er særdeles fortreffelig.

Etter den relativt streite «The Silent Giant», som blir stående igjen som platas minst spennende spor, er tiden inne for 27 minutter med tittelspor. Her byr Magic Pie ikke overraskende på alt av bandets musikalske uttrykk, fra rolig piano innledningsvis, til heftige tekniske partier, krydra med flott tangentarbeid, stemningsfulle partier, glimrende gitartraktering, god melodiføring – der vokalpartier igjen bærer preg av City Boy-inspirasjoner – og i det hele tatt alt som gjør Magic Pie så glimrende.

Med dette albumet har gutta rett og slett overgått seg selv, og som lytter er det bare å la seg rive med i alle musikalske krumspring, og nyte reisa.

Jan Dahle