Klassisk debut


Bad Company «Bad Company (Deluxe Edition)»
Rhino

Året er 1974, og Bad Company debuterer med sitt selvtitulerte album. Med det skulle det ferske bandet også etablere seg som et av de virkelig klassiske britiske rockebanda. Nå blir orkesterets katalog også pussa opp og gjort tilgjengelig som dobbel-CD-er, med mye bonusmateriale. Vi begynner dermed historien med nettopp «Bad Company».

Etter at Free gikk i oppløsning fortsatte trommis Simon Kirke og vokalist Paul Rodgers – som innehar en av rockens beste og mest klassiske stemmer – samarbeidet da Bad Company ble danna. Med seg på laget fikk de også Mott The Hoople-gitarist Mick Ralphs og King Crimson-bassist Boz Burrell. Med det var også ei ekte supergruppe født.

Det er med ei av bandets mest legendariske låter, «Can’t Get Enough», Bad Company sparker i gang debutalbumet, og klassisk rock kan knapt bli bedre. Kirke og Burrell skaper et solid fundament som gir Ralphs’ gitarer godt spillerom, og med fenomenale Rodgers på toppen av dette er oppskrifta for ei udødlig låt skrevet en gang for alle.

Gjennom 35 minutter og åtte låter skal da også kvartetten virkelig vise hvordan man skaper et klassisk album, takket være en kombinasjon av et herlig låtmateriale og strålende fremføringer. Simon regjerer i «Rock Steady», samtidig som Mick byr på både riff og solo som løfter den strålende melodibruken.

Med «Ready For Love» roes det litt ned, og dermed får Rodgers virkelig fremheva sin flotte stemme. Burrell legger gode basslinjer, mens Ralphs krydrer med tangenter. Dette er dermed et spor som fremviser både bandets evne til å jobbe med arrangementene, og til å variere uttrykket. For å variere enda mer hentes for øvrig Mel Collins inn for å legge en sakssolo på den litt gospelinspirerte «Don’t Let Me Down».

Gromlåtene kommer tettere enn løgnaktige politikere valgkampen, og med «Bad Company» er det tid for Rodgers’ piano, fantastisk vokal, og en spennende låtoppbygging. Dette er ikke mindre enn et mesterverk av ei låt.

Den litt anonyme «The Way I Choose» bremser det hele litt, før albumet avslutter solid med riffrockeren «Movin’ On» og den flotte akustiske «Seagull». Sånn skapes et udødlig album.

På bonusdisken finner vi de gode singel-b-sidene «Little Miss Fortune» og «Easy On My Soul», med sitt pianodriv. Ekstramaterialet ellers er vel strengt tatt å betrakte som nerdmateriale da vi snakker om alternative versjoner av albumlåtene. Unntaket er den godkjente «Superstar Woman», som først ble sluppet i en kortere versjon på samleplata «The Original Bad Co Anthology» i 1999, men som her er å finne i fullstendig innspilling.

Vi blir også tatt med til de tidligste innspillingene i form av demoer for «Little Miss Fortune» og «The Way I Choose», og ellers er det blant annet et par veldig gode versjoner av «Can’t Get Enough» som innleder og avslutter disken. Innimellom er det også spennende utgaver av «Bad Company», så det er mye godt stoff på ekstra-CD-en.

Jan Dahle

Advertisements
Klassisk debut