Judas Priest «Defenders Of The Faith – Special 30th Anniversary Deluxe Edition»
Columbia

Første halvdel av åttitallet var Judas Priests gullalder, der tiåret innledes med «British Steel», og bandet senere slipper metal-grunnsteinene «Screaming For Vengeance» og «Defenders Of The Faith». At britene tryner innimellom med «Point Of Entry» får vi bare leve med, for de tre førstnevnte utgivelsene er bautaer ethvert band ville solgt både vokalist og manager for å kunne matche. Når «Defenders Of The Faith» nå er ute i jubileumsutgave – riktignok ett år for sent – er også alle disse tre klassikerne sluppet i utvida utgaver.

Med «Freewheel Burning» åpner Judas Priest «Defenders Of The Faith» på høyenergisk vis, og med skivas mest klassiske låt. Dette er uansett bare begynnelsen på ei ti låters reise i metalens mest fortreffelige landskap. Det kjøres videre på med glimrende «Jawbreaker», før et litt mer moderat uttrykk dukker opp i melodiske «Rock Hard Ride Free». Her er det så visst ingen ting å sette fingeren på, for Rob Halford synger som kun en ekte metal-gud gjør, mens Glenn Tipton og K.K. Downing slenger ut riff og soloer som definerer hva metal er.

Toppes fullstendig gjøres det med «The Sentinel», der et luftig midtparti gir god dynamikk. Nå vil uansett godbitene ingen ende ta på dette albumet, og «Love Bites» er en herlig smådyster sak som byr på et flott midtempo groove. Du suges nærmest inn i denne herligheten.

Foruten alt selvkomponert materiale gikk bandet til det skritt å hente inn ei låt skrevet av Bob Halligan Jr., og resultatet var den solide singelen «Some Heads Are Gonna Roll», som her følger den PMRC-forhatte «Eat Me Alive». Med det byr kvintetten i kjapp rekkefølge på både kontroverser og ei god radiolåt, så Judas Priest hadde alt som skulle til for å sikre suksessen på denne tiden.

Balladeterritoriet inntas på Judas Priest-vis med «Night Comes Down», med ypperlig vokal fra Halford. Deretter følger den blytunge «Heavy Duty», som drives frem av de marsjerende rytmene til Dave Holland. Punktum settes med platas tittelspor, en kort sak som er en forlengelse av «Heavy Duty». Med det har Judas Priest levert sitt beste album, og ei skive som bør befinne seg i ethvert metal-hjem.

Som bonus på denne deluxe-versjonen av «Defenders Of The Faith» får du to CD-er som byr på den komplette konserten fra Long Beach Arena i mai 1984. Takket være b-sider og tidligere brukte låter som bonusspor på remasterserien fra 2001, er dette en av bandets mest legendariske konserter. Nå er den altså endelig offisielt tilgjengelig i all sin prakt.

Showet åpner med «Love Bites», og sånn sett sparker ikke bandet i gang med et smell, men alle som opplevde bandets geniale åpning med «Out In The Cold» i Drammenshallen i 1986 vet at disse gutta kan det med å åpne litt forsiktig. Det følges så på med «Jawbreaker», og «Defenders Of The Faith» er faktisk representert her med alle låtene utenom «Eat Me Alive». Dette betyr flotte liveversjoner av blant andre «The Sentinel», «Rock Hard Ride Free», og naturligvis «Freewheel Burning».

«Grinder» er første eldre låt ut for kvelden, og her groover Dave Holland og Ian Hill så enhver publikummer i salen garantert bedrev seig headbanging. Med «Metal Gods», «Breaking The Law» og «Sinner» pøser bandet videre på med udødelige metal-perler, og med vokalist og gitarister i form er dette igjen metal på sitt ypperste.

«Desert Plains» viser at selv «Point Of Entry» hadde et par godbiter, mens «Victim Of Changes» tar oss med tilbake til den tidvis glimrende «Sad Wings Of Destiny» i form av en av bandets aller beste livelåter. Videre er «Electric Eye» som alltid en vinner, og «The Green Manalishi (With The Two-Pronged Crown)» er et godt eksempel på at Judas Priest også har gjort coverlåter med hell.

Når punktum for aftenen settes med «Living After Midnight», «Hell Bent For Leather» og allsangfavoritten «You’ve Got Another Thing Comin'» er det så visst ingen tvil om hvorfor Judas Priest er å betrakte som det ultimate metal-bandet, for her har vi opplevd 105 minutter med metal av ypperste klasse, fremført av et liveband som overgår det meste annet innen genren. Det blir bare ikke tøffere enn dette.

Jan Dahle