Bare rock’n roll

The Rolling Stones_From The Vault L.A. Forum (Live In 1975)
The Rolling Stones «From The Vault: L.A. Forum (Live In 1975)»
Eagle Vision
4

The Rolling Stones’ andre utgivelse i «From The Vault»-serien tar oss med tilbake til 1975, og et relativt rått band med ny gitarist på laget.

Bandet er ute på turne for å promotere plata med tidenes kanskje mest beskrivende tittel, «It’s Only Rock’n Roll», og gutta har ankommet Los Angeles for en serie med konserter. En av disse kveldene blir her allemannseie når The Rolling Stones byr på mer enn to og en halv time med nettopp rock’n roll.

Når «Honky Tonk Women» åpner showet åpenbarer et småhissig gitarsound seg, og vi får i det hele tatt oppleve et Rolling Stones som fortsatt har en del råskap i seg. Litt rått er for øvrig også filmarbeidet, der kameraføringa til tider er vel vilkårlig og malplassert. Dermed blir ikke dette en utgivelse for de som ønsker perfeksjon på det visuelle plan.

Råskapen understrekes med en rufsete «Get Off Of My Cloud», som følger «If You Can’t Rock Me», der perkusjonist Ollie E. Brown setter sitt preg på det rytmiske. Fersking Ron Wood er også med på å sette sitt preg på uttrykket, og allerede her ser han ut til å ha funnet sin plass i orkesteret. Et soloparti i den jamaktige versjonen av «You Can’t Always Get What You Want» gir den tidligere Faces-gitaristen godt med spillerom, og jamming blir det mer av i «Midnight Rambler».

Mer av bandets fandenivoldskhet åpenbarer seg i «Star Star» – eller «Starfucker» om du vil – der en svær finger kommer opp av scena. I det hele tatt er det litt sceneproduksjon her, men det kommer ikke veldig godt frem på filmen.

«You Gotta Move» blir til ei vokallåt der en gjeng av musikerne samler seg rundt mikrofonene, mens Keith Richards velger «Happy» som sitt øyeblikk bak mikrofonen. Det hele fremstår som noe ustrukturert, ofte med lange pauser mellom låtene, men det glemmes når «Tumbling Dice» og «It’s Only Rock’n Roll (But I Like It)» viser hvilket ypperlig band The Rolling Stones er.

Litt mer funky blir det i «Fingerprint File», mens bandets melodiske sider kommer frem i «Angie» og «Wild Horses». Deretter overlater Mick Jagger mikrofonen til tangentist Billy Preston som gjør sine egne «That’s Life» og «Outa-Space», der sistnevnte drar mannen med den herlige syttitallsafroen ute på scenegulvet for en dans mens de funka tonene regjerer.

I siste del av showet sitter «Brown Sugar» godt, og avslutningstroikaen bestående av «Street Fighting Man», «Jumpin’ Jack Flash» og «Sympathy For The Devil» er sterk. Dermed leverer gutta en god konsert, og selv om det er småting å sette fingeren på er dette en historisk DVD det er verdt å se.

Jan Dahle

Bare rock’n roll

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s