Ruinert av slurv

Guns N' Roses_Appetite For Democracy
Guns N’ Roses «Appetite For Democracy»
Geffen
2

W. Axl Rose holder fortsatt liv i sin utvanna versjon av Guns N’ Roses, og nå har mannen funnet tiden inne for å slippe bandets første visuelle liveutgivelse på 22 år.

«Appetite For Democracy» er spilt inn i Las Vegas da Axl og hans menn oppholdt seg der et par uker høsten 2012, og her får du showet i all sin prakt i over to timer og 40 minutter.

Det åpner ikke overraskende med tittelsporet fra «Chinese Democracy», og en håndfull låter fra bandets ferskeste plate er å finne i settet. Albumet er ujevnt, men at det så visst er gode låter der understrekes når «This I Love», «Street Of Dreams», og ikke minst «Better» plukkes frem. Dette er godt stoff.

Settet lener seg litt ekstra på materialet fra «Appetite For Destruction», og «Welcome To The Jungle» er første låt derifra. Dette fungerer, takket være et svært kompetent band. Så kan man selvfølgelig gå inn på diskusjonen om dette kan kalles Guns N’ Roses eller ikke, men sikkert er det at bandet på denne siden av tusenårsskiftet har levert bedre konserter enn undertegnede noen gang så originalbandet gjøre.

Ron Thal, eller Bumblefoot om du vil, overbeviser i «Estranged», og han deler flott på soloarbeidet med DJ Ashba i «Sweet Child O’ Mine». Gutta i bandet får for øvrig sine øyeblikk i spotlighten, der tangentist – og eneste gjenværende medlem utenom Axl fra nittitallets storhetstid – Dizzy Reed får spille piano i noe som utvikler seg til en full bandinstrumental. Også gitarist Richard Fortus velger en lignende løsning.

Thal byr på sololåta «Objectify» der han selv synger, men uten at det blir noe høydepunkt. Bassist Tommy Stinson plukker på sin side frem den småpunka «Motivation», og inntar med det en lignende posisjon i showet som Duff McKagan i sin tid gjorde med «Attitude». Det sitter bedre.

Mellom Guns N’ Roses-klassikerne dukker det også opp noen coverlåter, og Pink Floyds «Another Brick In The Wall (Part 2)» har vi blitt vant til å høre, men nå har også The Whos «The Seeker» funnet veien inn i showet. Det fungerer greit nok, mens «Knockin’ On Heaven’s Door» fortsatt er drepende kjedelig.

Når «November Rain» settes i gang tar Rose en Tommy Lee, og svever ut over publikum med sitt flygel. Dette, sammen med mye lys og pyroeffekter, er blant elementene som skaper visuelle blikkfang underveis. Det handler uansett først og fremst om musikk, som blir godt fremført, og med en Axl som synger greit. Dermed går det så visst an å hygge seg med «Rocket Queen», «You Could Be Mine», «Civil War» og «Used To Love Her».

Det går for så vidt også an å hygge seg med det visuelle, men disse to elementene sammen fungerer dårlig siden lyd og bilde befinner seg i hver sine tidssoner. Dette er i alle fall situasjonen på DVD-en, men hvordan Blu-ray-versjonen i 3D er vet ikke denne anmelderen. Dette gjør uansett DVD-en ubrukelig, og trøsten får da være at nesten hele konserten også følger med på CD-er, som fungerer som et bra livealbum.

Som ekstramateriale er det intervjuer med Reed, Stinson, Thal og Ashba, og dette er greit nok, men det er komplett idioti at det ikke er intervju også med hovedpersonen selv. Det blir litt som om Sportsrevyen, etter at Aksel Lund Svindal har tatt utforgull, kun skulle snakke med gutta som tråkka løypa.

Jan Dahle

Ruinert av slurv

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s