Orkestrert rock, nok en gang

Deep Purple_Live In Verona
Deep Purple «Live In Verona»
Eagle Vision
4

Deep Purple har en lang historie når det kommer til kombinasjonen av klassisk tungrock og symfoniorkester, så bandet byr ikke på noe revolusjonerende når «Live In Verona» nå er på markedet.

Faktisk er denne utgivelsen nærmest som en reprise å regne siden konserten er spilt inn kun to dager etter «Live At Montreux 2011», og med det er setlista også helt identisk med Montreux-konserten. Dermed blir «Live In Verona» på mange måter en overflødig utgivelse, men det gjør den ikke dårlig.

Etter at Neue Philharmonie Frankfurt – som er det samme orkesteret som backa Deep Purple i Oslo Spektrum på tampen av 2011 – har spilt seg gjennom en liten overture drar bandet til med «Highway Star». At kombinasjonen med gruppe og orkester fungerer vet vi, og denne kvelden er ikke noe unntak.

Ian Gillan har som alltid i sin alderdom sine vokalbegrensninger, men han vet hvordan stemmen skal brukes for at han skal komme ut av det hele med æra i behold. Gitarist Steve Morse – som har vært i Deep Purple lenger enn Ritchie Blackmore – har derimot ingen begrensninger, og han styrer ofte showet. Dette gjelder blant annet i en god «Maybe I’m A Leo», og selvfølgelig instrumentalene «Contact Lost» og «The Well Dressed Guitar».

Bandets andre «nykomling», Don Airey, leverer også solid der han får sin solospott som blant annet inkluderer snutter av «Mr. Crowley» og diverse klassiske stykker. Også innledningsvis i «Lazy» slipper han litt ekstra til på orgelet. Dette er for øvrig ei låt der orkesteret ikke blander seg inn, men derimot trår dirigent Stephen Bentley-Klein til med fiolinsolo, og en liten duell med Morse.

Som alltid er «Perfect Strangers» et gedigent høydepunkt, men ved denne anledningen får dette sikkerstikket konkurranse fra «Knocking At Your Back Door», og med det understreker Deep Purple at åttitallsmaterialet kan være solid. Videre er det også mindre opplagte syttitallslåter som «No One Came» og «Hard Lovin’ Man» å glede seg over.

Setlista er i det hele tatt god, og «When A Blind Man Cries», «Space Truckin'» – uten orkesterbidrag – «Smoke On The Water» og den avsluttende «Black Night» slår sjelden feil. Dermed kommer Deep Purple godt ut av dette, så er det opp til fansen å avgjøre om de trenger nok en konsert fra turnéen på DVD.

Jan Dahle

Orkestrert rock, nok en gang

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s