Et halvt århundre oppsummeres

David Bowie_Nothing Has Changed
David Bowie «Nothing Has Changed»
Parlophone
5

50 år med rockehistorie oppsummeres over tre disker når David Bowie nå er ute med karrieredokumentasjonen «Nothing Has Changed», en tittel som må sees på som særdeles ironisk med tanke på mannens kameleonske musikalske utrykk opp gjennom åra.

Det gås til verks i omvent kronologi, og dermed er det den ferske «Sue (Or In A Season Of Crime)» som åpner det hele. Dette er en sær og småjazza sak, som det helt klart ikke ligger en kommersiell tanke bak når denne slippes på singel i forbindelse med utgivelsen av «Nothing Has Changed». Dette er ei låt for Bowie-fansen som liker en utfordring.

Når det historiske tilbakeblikket begynner med tre spor fra fjorårets «The Next Day» – som holder seg godt – følger utvalgte låter fra alle mannens studioplater, og dette uavhengig av hvilke selskaper som sitter på de forskjellige utgivelsene. Dermed blir dette en så komplett samling man kan få fra Davids lange og innholdsrike karriere.

Det slenges inn noen låter fra det som skulle blitt albumet «Toy», der den tidligere uutgitte versjonen av «Let Me Stop Beside You» nok er av størst interesse for fansen. Dette er ei grei låt, men ingen av innspillingene fra dette prosjektet stikker seg frem som høydepunkter på denne utgivelsen.

Ut over dette blir «Nothing Has Changed» så godt som en ren singelsamling, der mange av spora presenteres i singelversjoner og remikser. Alt i alt er det funnet plass til 59 låter, hvilket burde tilfredsstille de fleste, men samtidig vil nok alle ha en eller annen favoritt som savnes. For denne skribenten gjelder det spesielt filmversjonen av «Cat People (Putting Out Fire)», men man kan ikke få alt.

Fra «Everyone Says Hi» til udødelige «Space Oddity», via «Buddha Of Suburbia», «China Girl» og fenomenale «Heroes», er det glimrende låtsnekkeri, og stilmessig noe for enhver her. Det stilmessige spriket gjør også sitt til at det kanskje er få som liker alt Bowie har gjort, men alle er garantert å finne noe de liker i mannens rikholdige katalog.

På sitt tøffeste er Bowie når han er på sitt mest elektroniske, maskinelle og støyende på «Earthling»-sporene «I’m Afraid Of Americans (V1)», og «Little Wonder», som peker i retning av Prodigys «Firestarter». Også det elektroniske preget på «Hallo Spaceboy» – her i remiks med et tydelig Pet Shop Boys-bidrag – er nittitalls-Bowie på sitt beste.

Den omdiskuterte åttitallsperioden innledes her med den gode «Time Will Crawl», og selvfølgelig kommer hitene fra «Let’s Dance», til glede eller forargelse, alt etter hvor du står. Denne skribenten elsker dette materialet, men kan derimot styre seg for oppfølgeren, «Tonight». «Fashion» og «Ashes To Ashes» er på den annen side en Bowie som entrer åttitallet på svært godt vis, der han går litt i en new romantics-retning.

Flere av britens samarbeidsprosjekter har også funnet veien inn på denne samlinga, og dermed dukker The Pat Metheny Group opp i «This Is Not America», det blir duett med Mick Jagger i Live Aid-prosjektet «Dancing In The Street», og Queen-klassikeren «Under Pressure» er på plass.

Når vi er tilbake til siste halvdel av syttitallet er det Berlin-trilogien som står på agendaen, og dette er av mange sett på som Bowies store periode. Kun ett spor er likevel plukka fra hvert album, men det er så visst ikke mulig å klage på «Boys Keep Swinging», «Sound And Vision», og ikke minst «Heroes» med den herlige melodiføringa, og de svevende gitartonene.

Videre bakover på syttitallet står udødlige komposisjoner i kø, og «Golden Years», «Young Americans», «Fame», den gode versjonen av «Sorrow», «Starman» og «Changes» er selvfølgelig alle her.

På sekstitallet er det tid for den popa «In The Heat Of The Morning», og selvfølgelig «Space Oddity» i all sin fortreffelige prakt. Helt til slutt skal vi så til de første singlene, utgitt under diverse varianter av døpenavnet, David Jones, med backingband. Dette materialet er egentlig kun interessant i et historisk perspektiv, for noe å klaske hæla i taket for er det ikke. For å fortelle den komplette historien hører det uansett med her.

Med det har man blitt servert nesten fire timer med musikkhistorie, og en stor artists karriere er godt oppsummert.

Jan Dahle

Et halvt århundre oppsummeres

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s