En gigant takker for seg

Pink Floyd_The Endless River
Pink Floyd «The Endless River»
Parlophone
4

20 år etter «The Division Bell» slipper Pink Floyd ny musikk igjen, men opptakene er likevel i hovedsak 20 år gamle, og dermed er vi atter en gang tilbake i 1993-94.

De 53 minuttene som utgjør «The Endless River» stammer fra innspillingsperioden rundt «The Division Bell», og da overrasker det ikke at den innledende «Things Left Unsaid» drar tankene nettopp mot det albumet.

«The Endless River» handler mye om stemninger, og tenker man i retning av Pink Floyds lange og gjerne litt svevende instrumentalpartier er man inne på hva dette albumet handler om. Det låter da også umiskjennelig Pink Floyd tvers igjennom. Det hele er sydd sammen som fire suiter, der den medfølgende boka for sikkerhets skyld deler det opp i side 1 til 4, til glede for vinylfantastene.

Spor to, «It’s What We Do», hinter litt mot «A Momentary Lapse Of Reason», og byr på herlige og særpregede gitarer fra David Gilmour, der det hele flyter av gårde i behagelig tempo. Dette er også et av skivas klare høydepunkter. Samtidig skal det påpekes at «The Endless River» på mange måter krever litt av lytteren, samtidig som vi snakker om ei plate som nok vokser etter hvert som musikken får krøpet inn under huden.

Tangentene til Richard Wright ligger ofte der som et teppe av vellyd, mens trommis Nick Mason først og fremst utmerker seg i de mer rocka partiene. Blant disse er «Skins» i suite nummer to, men dette blir samtidig litt meningsløst der vi nærmest får en trommesolo av det lite spennende slaget, backa av lydcollager. Innledningen til dette partiet, «Sum», er derimot et svært godt innslag, der Gilmour fremviser glimrende gitartraktering.

Med piano åpner Wright den tredje og beste suiten med «The Lost Art Of Conversation», samtidig som synther og gitarer skaper stemninger. Det bygger seg så opp med «On Noodle Street» og «Night Light», før den store forløsninga kommer i form av den todelte «Allons-y». Her dras lytteren i retning av «The Wall», og dette er ren nytelse som kun et smårocka Pink Floyd kan skape. Flere fenomenale gitarlinjer avslutter så suiten i «Talkin’ Hawkin'», der Stephen Hawking har lagt på stemmer.

Svevende stemninger bygger seg opp mot platas klimaks i den fjerde suiten, der vi plutselig får høre Gilmours vokal når vi er fremme ved det avsluttende sporet, «Louder Than Words». Temamessig er vi litt i nærheten av «Lost For Words», uten at selve komposisjonen er like sterk. «Louder Than Words» er likevel ei helt godkjent låt, men den lever ikke helt opp til de flotte gitarene i «Surfacing», der det bygges opp mot albumklimakset.

Som et farvel til et av rockehistoriens største band fungerer «The Endless River» på sitt sære vis, men uten at dette nødvendigvis er ei plate som passer massene. Legger du i litt ekstra kroner når du handler kan du for øvrig plukke med luksusversjonen av utgivelsen, der du får med DVD eller Blu-ray med ekstra musikk, og video og bildemateriale fra studiet.

Jan Dahle

En gigant takker for seg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s