Hjemmeseier

Morten Harket
Morten Harket
Oslo, Sentrum Scene
25/10-2014
5

Morten Harket har vært på veien mye av året, og ved ankomst Sentrum Scene er tiden kommet for å avslutte turneen med to konserter på hjemmebane. Dermed skal a-ha-vokalisten nok en gang vise hvorfor han er Norges største pop-artist gjennom tidene.

Det er med «Do You Remember Me?», fra årets «Brother»-album, Morten Harket legger lista denne kvelden, og dermed går han høyt ut. Hele sju låter skal også plukkes fra mannens siste tilskudd til diskografien, men plata er så sterk at det ikke skal by på noe problem.

Det groover svært godt takket være en sterk rytmeseksjon, der vi gleder oss over at Per Lindvall er tilbake på trommer. Svensken tilfører mer liv til musikken enn Karl Oluf Wennerberg gjorde, men så byr også Harket på et betydelig mer organisk lydbilde denne gangen enn han gjorde rundt «Out Of My Hands» – som før øvrig er helt utelatt her og nå – og de to siste turneene med a-ha.

Hovedpersonen spiller store deler av kvelden på sin nå tydelig slitte kassegitar, som vi føler har vært med ham siden tidenes morgen. Etter to låter kastes skinnjakka, og det til jubel fra den kvinnelige fansen. Nå skal også den første eldre godbiten trekkes opp av hatten, og det er med det tid for den fenomenale «Spanish Steps». Dermed blir vi atter en gang minnet på hvilken fantastisk låtskriver Torstein Flakne er. En undervurdert mann.

Lyden er strålende på Sentrum Scene i kveld, og alle instrumentene til det skandinaviske samarbeidsbandet er krystallklare ut i salen. Hovedpersonen selv synger godt, og dermed er det ren vellyd som serveres. Mannen i front kommuniserer også godt med publikum, der han veksler mellom engelsk og norsk, samtidig som det hele er svært uhøytidelig.

Til «End Of The Line» kaster Harket gitaren, og tar for første gang noen steg rundt på scena, og mot publikum i front. Deretter beveger konserten seg over i en mindre forutsigbar del, der «Letter From Egypt» står i sentrum. Først ut er «Darkspace», som fungerer bra, og det samme gjør utvilsomt en groovy «Movies».

Låtmessig blir kveldens svakeste øyeblikk «Shooting Star», men Lindvalls tromming løfter denne mye. Konsertens mest rocka låt blir så «Send Me An Angel», der gitarist Vicky Singh riffer tøft, samtidig som han får plass til noen pene melodilinjer mellom riffinga.

Overraskes gjøres det også ved at Morten plukker frem «Did I Leave You Behind?», som han omtaler som låt nummer elleve fra den ti låters «Brother». Dette er ei fin låt, der vi får den særprega Harket-falsetten i refrenget.

Konserten ellers veksler i hovedsak mellom materiale fra «Brother» og solodebuten «Wild Seed». Sistnevnte er da også fortsatt mannens beste soloplate. Dette understrekes med blant annet en flott «Lay Me Down Tonight», der Morten backes av Christer Karlssons piano, og litt småplukking på gitaren fra Singh. Dette er fint.

Tittelsporet fra nevnte debut blir nok et høydepunkt, der det melodiske riffet igjen blir glimrende fremført av Singh. Mot slutten av låta løftes det hele så med herlig orgel fra Karlsson – som indikerer Harkets Uriah Heep-inspirasjoner – mens Singh slenger ut kveldens heftigste gitarsolo i et glimrende klimaks.

Etter denne utblåsninga er det helt i orden å roe det helt ned, og da er ingenting bedre enn å plukke frem nydelige «Los Angeles». Her topper Harket kvelden med en av sine aller beste låter noensinne.

Heldigvis fungerer det også veldig godt med ferskt stoff som «Safe With Me», og den neddempa «There’s A Place». På sistnevnte skaper Singh svært fine og svevende stemninger ved hjelp av sin EBow, mens Karlsson igjen byr på piano. Det låter utrolig pent, og pent er på mange måter også måten å beskrive hele konserten på.

«Whispering Heart» setter punktum for hovedsettet, og når Harket åpner med tekstlinja «Take your shoes off» løfter en publikummer i front opp skoene sine. Dette er på mange måter med på å beskrive entusiasmen og engasjementet til Mortens mest trofaste fans, som kommer fra alle verdenshjørner.

Dette understrekes svært godt når «Brother» kommer som første ekstranummer, og fansen gjennom sosiale medier har avtalt å vifte med sine respektiver flagg nettopp under denne låta. Dermed vaier europeiske, nord- og søramerikanske og asiatiske flagg på Sentrum Scene, mens Morten og bandet leverer nok en solid fremførelse.

Nå nærmer konserten seg slutten, og med det er det tid for den udødelige «A Kind Of Christmas Card», som igjen beviser hvor utrolig godt materialet fra «Wild Seed» er. Tankene går tilbake til konserten på nettopp Sentrum Scene høsten 1995, der en fersk «Wild Seed» fikk sin livedebut. Mange år har gått, men materialet står like sterkt som den gang.

Kvelden avsluttes med en hyllest til Phil Everly, som døde i januar i år. Dermed får vi også historien om Harkets tidligere nevnte gitar, som han fikk i gave av nettopp Phil Every, og Everly Brothers-bassist og i sin tid a-ha-manager Terry Slater. Og nei, det er ikke «Crying In The Rain» som trekkes frem nå, men derimot «Let It Be Me». Her står Harket alene med kassegitaren, mens Singh legger på noen flotte koringer. Det hele blir et fint øyeblikk, der det er total stillhet i salen.

Med det er en ypperlig konsert over, og i motsetning til på forrige turne var det ikke noe a-ha-materiale å spore – uten at det på noen måte har vært et savn i ei sterk setliste – men dette spares kanskje til neste år?

Jan Dahle

Hjemmeseier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s